Førstehåndserfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 18 og Etterord)

Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

18. Løslatelsen

(a) Fengslet

Det var kort tid igjen til datoen for løslatelsen. Den egentlige datoen var september 2002, og nå var det juli 2003. De hadde lagt til 10 månedene på straffen min.

Ryktet var at utøvere som nektet å bli "transformert" (1) fikk enda 10 måneder i internering. Og hvis de ikke var "transformert" etter 10 måneder, ble de sendt fra tvangsarbeidsleiren til et fengsel.

Jeg visste ikke om dette var sant, men jeg visste at det ville påvirke meg. Jeg mintes at det var noen utøvere som gjorde det svært bra inntil rett før de skulle bli løslatt. Men da de ble gitt lengre straff, lot de seg bli "transformert" eller skrev ned ting de ikke skulle skrive.

I mai ble en utøver som skulle blitt løslatt fra leiren, tatt klokken 05.00. Vi hørte at hun ble tatt til et fengsel. Nå kom min tur. Og etter meg ville det være 6 andre mennesker som hadde avtjent sin straff. Autoritetene brukte sin siste sjanse til å prøve å "transformere" oss.

Jeg bestemte meg for at uansett hvor jeg dro, ville jeg forbli rolig. Med bare to uker igjen var det ingen som kom og fortalte meg noe. Selv med bare noen få dager igjen, var det fortsatt ingenting. Andre utøvere fulgte nøye med og håpte at jeg ville bli løslatt. Hvis jeg ble løslatt, ville de tenke at de også kunne bli løslatt.

Jeg ga noen av klærne mine og noen andre forbruksvarer til flere snille "hjelpere" og fanger som hadde lengre dommer. Bare tre dager igjen. Den morgenen kom leder Zhang plutselig og ba meg følge etter. Hun tok meg gjennom porten. Jeg spurte: "Hvor skal vi dra?" Hun svarte: "Det vil du snart få vite."

Hun tok meg med til besøksbygningen. Vi gikk til andre etasje. Hun åpnet en dør og ba meg om å gå inn. Jeg så en gruppe med fire eller fem politimenn komme nedenfra. Jeg var overrasket, siden politimenn vanligvis ikke var å se i kvinnetvangsarbeidsleiren. Hva gjorde denne gruppen her? Jeg så en politikvinne i rommet. Skulle de holde meg i arrest? Jeg spurte: "Hvorfor fører dere meg hit? Jeg vil ikke bli "transformert"." Zhang sa: "Åh, ingenting. Du skal være her i to dager, og så vil du bli løslatt." "Hvis jeg skal bli løslatt, hvorfor internerer dere meg her i stedet for å la meg gå åpenlyst?" Plutselig forsto jeg: De ønsket en stille løslatelse.

En halv time senere kom politimennene med tingene mine og gikk. Jeg så på tingene. De kom enda til med tingene jeg ikke ønsket lengre. Jeg kunne bare se for meg hvordan de fire mennene hadde brutt seg inn i kvinnecellene og pakket alt som var mitt. De lot som om jeg ble internert og ville få en annen lang straff. De ønsket at det skulle være en advarsel for andre. Hvis dere ikke blir "transformert", vil dere få en fengselsstraff. De laget et skuespill.

En normal løslatelsesprosedyre er å rydde opp en dag før en blir løslatt. Den andre dagen ville familien komme med rene klær, og personen ville skifte klær. Direktøren ville føre personen gjennom fengselsdøren og ut, mens andre fanger vinket adjø.

De lagde et stort skuespill ut av min løslatelse. De ønsket å holde meg isolert fra de andre og så løslate meg stille. De ønsket at de andre ville tenke at om de ikke var "transformert", så ville de få en annen dom som måtte bli sonet i et fengsel. Noen ganger lykkes de i sine narrespill og skremte mennesker.

Nå var jeg isolert fra de andre. Jeg ønsket å avsløre deres spill, men jeg visste ikke hvordan jeg kunne gjøre det.

(b) Det som virkelig gjelder, er at du forfulgte Falun Dafa

Jeg gikk fram og tilbake i korridoren, så vakt Zhang spurte: "Hva gjør du, Zhang Yijie?" "Jeg øver meg på å gå," sa jeg. "Jeg har blitt holdt fanget i nesten to og et halvt år i den lille cellen med lite eller ingen plass. Man får ikke engang tillatelse til å gå ut for å få frisk luft, et privilegium som til og med blir gitt til kriminelle innsatte. Det er et "privilegium" om man får mulighet til å hente varmt vann sammen med andre, gå på tur ute, se den blå himmelen og ta et friskt pust mens man er i det "Spesielle treningslagseksjonen"."

Det ville bli en lang vei for meg å gå når jeg ble løslatt! Jeg gikk, til tross for mine skadede ben, mens jeg tenkte på om jeg ville være i stand til å forlate dette stedet. Var det virkelig sant at dette marerittet ville være slutt? Jeg var ikke nervøs, men likevel kom noen slags sentimentale følelser over meg flere ganger. Jeg kunne ikke skjønne hva disse sentimentale følelsene handlet om. Jeg kunne ikke gjette hva denne følelsen representerte.

Jeg så gjennom vinduet ved enden av gangen og så den vidunderlige blå himmelen og de grønne trærne. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg ville forlate dette stedet med verdighet. Hver gang jeg så utøvere som ble løslatt, vinket de. Jeg sukket tungt og var lei på deres vegne. Jeg hadde flere ganger den tanken at det ikke ville være slik jeg skulle bli løslatt. Jeg tenkte vanligvis bare på å forlate jorden under mine føtter. Jeg tenkte aldri på grønne trær og blå himmel. Det var som om at de ikke eksisterte. Scenen forandret seg, og det var som om de var så nær meg og at det uendelige universet bare var et steg unna, men bildet hadde fortsatt et skjær av mørke skyer som bevegde seg langs himmelen og en gang imellom noen lyn etterfulgt av torden.

Mens jeg tenkte, gikk jeg sakte på mine ustødige føtter.

De to vaktene på post spurte meg: "Hva vil du gjøre når du blir løslatt?"

Jeg svarte: "Hvis jeg ble oppsagt fra mitt arbeid, vil jeg finne en annen jobb. Dersom ikke, vil jeg arbeide der."

Zhang sa da til meg: "Jeg mente ikke det. Jeg mente om du kan signere en "garantierklæring" (2) om å ikke praktisere?"

Til sist forsto jeg hva de ønsket å få vite. Jeg sa til henne rolig: "Jeg vil ikke signere garantierklæringen eller skrive noe som helst. Hvordan jeg tjener til livets opphold, er mitt eget anliggende. Om dette er betingelsen for å løslate meg, kan dere likeså godt ta meg tilbake til cellen nå."

Hun sa: "Jeg mente ikke det."

Jeg sa: "Da er det greitt, da." Den dagen var vi fredelige med hverandre.

Den neste morgenen, dagen før min løslatelse, hentet Zhang noe jeg måtte signere. Jeg fortalte henne: "Beklager, men jeg nekter å signere." Hun svarte: "Jeg tror du trenger å signere dette dokumentet, trenger du ikke?"

Hun tok ut depotlappen for at jeg skulle signere, slik at hun kunne returnere eiendelene mine. Da oppdaget jeg at noen tok bilder av meg forfra og bakfra. De forsikret seg om at de fikk ansiktet mitt på film. Jeg snudde meg øyeblikkelig og senket hodet og sto ved siden av henne. Hun fulgte meg og var oppsatt på å ta noen flere bilder. Jeg snudde meg igjen, og hun fulgte etter en gang til. Jeg forsto med ett at de kunne bruke disse bildene og fortelle andre at jeg hadde blitt transformert. Bildene ville vise at jeg var på lag med politiet og at vi sto ved siden av hverandre. Så fortrolig!

Jeg sto rett opp og fortalte henne: "Du kan ikke ta bilde av meg uten min tillatelse."

Hun sto så opp. Da jeg bøyde meg ned for å signere dokumentet for mitt depot, prøvde hun å ta enda et bilde. Jeg spurte: "Hvorfor hører du ikke på hva jeg har sagt?"

Jeg sa: "Hvorfor tok du ikke bilder av de andre da de ble løslatt. Er det din plikt å ta bilde bare av meg? Og en annen ting, hvorfor tok du ikke et bilde av meg da ansiktet mitt var blått, sort og opphovnet etter oppbankinger? Hvorfor utførte du ikke din plikt da? Hvorfor tok du ikke et bilde av meg da?" Den kvinnelige vakten ble stum og sluttet å ta bilder.

Så kom vakter fra utdanningsseksjonen, de som er ansvarlige for å dele ut straff, inn mens de holdt dokumenter i hendene. De åpnet dokumentmappen, stilte spørsmål og gjorde seg klare til å skrive ned svarene mine.

Bildene og notatene hadde en spesiell årsak, siden andre utøvere ikke behøvde å gå igjennom disse prosedyrene da de ble løslatt. Jeg tenkte at de planla å lage en mappe om "viktige mennesker". Dette var ikke bra, så jeg ville ikke samarbeide med dem.

Snart roet jeg meg ned, men den høytidelige og sterke følelsen av å møte døden kom sterkt fram igjen inni meg.

Da jeg skrev dette, fikk jeg en annen tanke om å være oppmerksom på eller gjøre notater når noe er viktig. Det handler om vaktene, lagsjefen og lederen for fengselet. Ved å være sammen med dem i disse to og et halve årene så og følte jeg litt av deres gode sider, noe sympati som er igjen i deres menneskelige natur. En gang sa en lagsjef til meg: "Etter at jeg har vært sammen med alle dere, har temperamentet mitt i forhold til familien virkelig forandret seg til det bedre, og jeg forstår også mye om den menneskelige sannheten." Jeg tror at det hun sa, kom fra hjertet.

Når jeg nå snakker til de som viste sine gode sider, forteller jeg nå at det er for dere selv og deres families nytte hvis dere prøver å åpne og holde fast på det gode i deres hjerte og legge ned "slakterkniven" og slutter med deres kriminelle aktiviteter. Bare da er det en fremtid for dere, men bare om dere kan slutte før det er for sent. Dere burde ta ansvar for deres egne liv og egen fremtid. Alle som deltok i forfølgelsen av Falun Gong må betale for det. De politimennene og vaktene som behandlet Falun Dafa-utøvere bra, må alltid huske på ordtaket om at gode gjerninger vil gi belønning, og dårlige gjerninger vil resultere i straff. De universelle prinsippene "Sannhet, Medfølelse og Toleranse" vil til sist bedømme alle mennesker.

Jeg har bare en ting å si til det mannlige og kvinnelige politiet og vaktene og alle som deltok i forfølgelsen av meg: "Det spiller ingen rolle om du torturerte, trakasserte eller skadet meg, fordi jeg er bare en vanlig kultiverer. Jeg vil ikke bære noe nag eller hat, heller ikke noe minne om hva som skjedde. Jeg vil ikke bære noe ønske om hevn. Men det spiller virkelig en rolle om du forfulgte Falun Dafa, for det vil bestemme ditt liv og din fremtid. Derfor håper jeg du vil tenke over det."

Så ankom lederen for spesialtreningslaget. Hun ga meg til slutt brevene jeg hadde spurt etter mange ganger og som hun hadde nektet å gi meg. Jeg åpnet flere utdaterte brev fra familien som var revet opp. Jeg leste dem sakte, mens jeg hadde en urolig følelse inni meg. Denne lille biten av godhet fikk meg til å føle at alt hadde passert.

Flere kvinnelige vakter ba meg om å bytte til klærne som familien hadde kommet med. Etterpå gikk jeg sakte ned og mot utgangsdøren til tvangsarbeidsleiren.

Da jeg rundet hjørnet av bygningen, stoppet jeg plutselig av forbauselse.

Nesten alle fra hele spesialtreningslaget, foruten noen "mennesker høyere oppe", inkludert tjenestemennene på vakt, var foran meg, ansikt til ansikt. Alle hadde et forbauset uttrykk i ansiktene sine. Jeg tror uttykket sa: "Åh, hun ble ikke tatt til et fengsel, hun drar hjem!" Ansiktsuttrykket til vaktene var ganske overraskende. For meg var det pinlig fargerikt. Det var forbauselse, beklagelse, depresjon skrevet over alle ansiktene deres. Jeg var nær ved å rope høyt ut: "Hvordan føler dere det nå? Virkelig for trist! Jeg ble virkelig løslatt!"

Jeg så på dem, smilte, og vi gikk fra hverandre. Nyheten om at jeg reiste hjem, ville bli spredd til alle i spesialtreningslaget innen ti minutter. Løgnene om at jeg hadde blitt tatt til fengselet, ville bli avslørt.

Etterord: Jeg angrer dypt på mine handlinger

En dag mottok jeg en spesiell telefonsamtale hjemme. Personen sa med en lav og nedtrykt stemme: "Jeg ønsker å snakke med Zhang Yijie." Jeg svarte: "Det er meg." Etter en lang stillhet hørte jeg en gråtende stemme i den andre enden. Hun sa: "Jeg er den-og-den fra spesialtreningslaget. En gang deltok jeg i tortureringen av deg. Jeg var den som var ansvarlig for å forlenge dommen din med ti måneder. Jeg angrer dypt mine handlinger mot Lærer Li [Lærer Li Hongzhi, grunnleggeren av Falun Dafa], Falun Dafa og deg. Nå forstår jeg sannheten!" Tårene begynte øyeblikkelig å renne fra øynene mine. Mens jeg fortsatt hadde den andre på tråden, mintes jeg scenen i spesialtreningslaget. Det var så levende og akkurat som om at det hadde skjedd i går.

Alle menneskene i den enheten gikk gjennom hjernen min, akkurat som en film, men ingenting kunne få meg til å føle meg mer glad enn det jeg nettopp hørte. Jeg sa gjentatte ganger, "Å være oppmerksom er bra! Å være klar over det er greitt!"

Da jeg la ned telefonrøret, badet ansiktet mitt i lydløse tårer, og jeg gråt en lang stund. Jeg følte at hele sinnet og kroppen min var nedsenket i Dafas store barmhjertighet. Jeg visste at det var Dafas grenseløse medfølelse og barmhjertighet som hadde ført til denne forandringen i en utøver som en gang gikk på villspor. Jeg tenkte på Chen Ying og de mange erklæringene på hjemmesiden Clearwisdom som var skrevet av hjerter som hadde våknet opp og som angret på sin deltagelse i forfølgelsen. Jeg gråt for de mange som fortsatt var på villspor og ennå ikke hadde returnert.

Vi har faktisk alle erfart den samme type tanker under vår kultiveringsprosess. Vi har alle gitt slipp på våre menneskelige villfarelser takket være den store og dype barmhjertigheten til Dafa, og vi blir mer og mer renset og går en mer rett vei.

Tillegg:

Jeg er fra Changchun i Jilin provinsen og ble uteksaminert ved Jilin universitetet. Etter at jeg var ferdig med utdanningen, fikk jeg arbeid på Departementet for økonomiske relasjoner, og min oppgave var å analysere fremmede land. I 1982 ble de tre departementene til den statlige rådsforsamlingen slått sammen og ble Departementet for utenlandshandel og økonomisk samarbeid. Jeg ble også utpekt til det Departementet. Fra midten av 1980-tallet til begynnelsen av 1990-tallet ble jeg utpekt til Den kinesiske ambassaden i Romania som visesekretær.

Etter å ha blitt flyttet tilbake til Kina fortsatte jeg å arbeide i administrasjonen til det Departementet (nå Handelsdepartement) som seksjonsleder inntil 1999, da jeg ble forfulgt for å praktisere Falun Dafa.

Jeg begynte å kultivere Falun Dafa i 1995. Jeg ble forfulgt fordi jeg ikke avsverget Falun Gong fra den dagen i juli 1999 da Det kinesiske kommunistregimet forbød Falun Gong. På grunn av at den tidligere lederen for Det kinesiske kommunistregimet, Jiang Zemin, ga ordren for sju år siden om å "ødelegge dem fysisk, ødelegge dem finaniselt og ødelegge dem mentalt og spirituelt," mistet jeg mine fundamentale rettigheter til å tjene til livets opphold og leve et normalt liv. Jeg ble skadet fysisk og mentalt. På grunn av regelen "skyldig gjennom forbindelse", led og lider min familie og slektninger fortsatt fra denne forfølgelsen.

Etter at Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) offentlig erklærte forbud mot Falun Gong i juli 1999, begynte den administrative avdelingen ved Departementet en fullstendig undersøkelse av utøvere av Falun Gong. Jeg har lidd angrep, undertrykkelse og forfølgelse på forskjellige måter for å appellere til høyere autoriteter, fordi jeg ba om en slutt på forfølgelsen den 21. juli og for å åpent erklære at jeg ikke ville avsverge Falun Gong. Mellom juli 1999 og mars 2003 mistet jeg tittelen som partisekretær, medlemskapet i Partiet og administrativ ledertittelen, jeg ble degradert til det laveste nivået av personale, ble avskjediget fra den sosiale rangen og ble til slutt fordrevet ut av administrasjonen til det Departementet.

Etter det ble jeg forfulgt for å rapportere fakta om Falun Gong til høyere autoriteter og for å nekte å gi opp min tro. Politiet fengslet meg fire ganger i et interneringssenter og to ganger i en av politiets understasjoner og i en skole. Jeg ble hjemløs, og politiet tok meg til et asyl. Jeg ble sendt til et hjernevaskingssenter og gjennomgikk hjernevasking to ganger. I mai 2001 ble jeg dømt til to og et halvt år i tvangsarbeidsleir for å nekte å bli "transformert" ved hjernevaskingssenteret. I leiren ble dommen min forlenget med ti måneder fordi jeg nektet å bli "transformert".

Jeg hadde en gang en fredelig og harmonisk familie, og vi var ganske velstående. Alt dette ble ødelagt under forfølgelsen. Overvåking og trakassering ødela vår fred. Politikken med å "ødelegge dem økonomisk" ruinerte oss finansielt og separasjon og sinne ødela vår en gang så harmoniske familie.

Etter at jeg ble forfulgt, klarte sønnen og datteren min inngangseksamen til universitetet i september 2000. Men på grunn av at jeg nå var degradert til det personalet med lavest rang, hadde jeg ikke råd til å sende dem til universitetet. Levevilkåret vårt var dårlig, og hele familien sank dypt. Spesielt fra 2001 til 2003, under de to årene da jeg var fengslet, stoppet lønnen fra arbeidsplassen min. Familiens liv var ekstremt vanskelig. Mannen min klarte ikke å finne noen måter å føre oss ut av denne økonomiske tilstanden og måtte til sist selge huset fordi vi ikke lengre klarte å betale boliglånet. Hele hans lønn gikk til skole og livsopphold for hele familien.

I flere år gjennomgikk hele familien min vanskeligheter, ståk og trakassering. Det er vanskelig å beskrive bitterheten. Og det verste av alt var politikken om "implisering". Slektningene mine i hjembyen Changchun led også av forfølgelsen. De fikk ganske mange problemer.

Jeg har prøvd å unngå emnet om min mann helt til nå. Han led i lang tid fra politikken om "skyldig gjennom forbindelse", og jeg kunne ikke gjøre noe for å beskytte ham da han møtte en slik kraftfull myndighet, ikke engang å gi ham litt fred.

Han var leder for vårt lands handel og økonomske relasjoner med europeiske land og en svært opptatt mann. Likevel brukte autoritetene ham som et forhandlingsobjekt i å forfølge meg og truet ham fra og med den dagen da de prøvde å tvinge meg til å bli "transformert" og avsverge Falun Dafa. Lederne ved departementet ba ham om å være til stede ved alle diskusjonene de hadde med meg, og de utøvde press på ham for å tvinge meg til å la meg "transformere". Jeg avvek ikke fra min beslutning om å være besluttsom i Falun Gong, selv ikke da de truet meg om og om igjen med oppsigelse og fordrivelse. Jeg sto åpent ved min beslutning og fortalte dem at Falun Dafa-utøvere var av høy moral og at det såkalte "forbudet" var galt. De sendte til og med noen for å lese opp et brev under en offentlig sammenkomst: "Hvis du fortsatt står ved Zhang Yijie må vi gjøre en beslutning angående din ansettelse." De truet ham også: "Angående denne saken må du tenke klart. Du må stille deg på samme side som partiet ved departementet når du håndterer problemet med Zhang Yijie." Da min mann mottok nyheten om at jeg skulle bli sendt til tvangsarbeidsleiren, gikk han for å snakke med departementslederne. De sa til ham, "Vi er sjokkerte av din handling og vil huske din oppførsel. Jeg vil tydeliggjøre det følgende: "Zhang Yijie bryr seg bare om Falun Gong. Familien betyr ingen ting for henne." Hvorfor kan du ikke se det?"

I april 2000 ble jeg overført til et lavere forskningssenternivå og ble forhindret fra å arbeide. Jeg hadde ingenting å gjøre annet enn å bare sitte der, dag inn og dag ut. Alt jeg gjorde, var å hente varmt vann, vaske gulvet og hente avisene. Jeg ble behandlet som en utenforstående, et utskudd. Forfølgelsen fra alle kanter opphørte aldri.

Siden jeg ble løslatt fra tvangsarbeidsleiren, har personale fra boligkomiteen og arbeidsavdelingen overvåket meg hele tiden. Lederen fra arbeidsavdelingen sa: "Du er annerledes enn andre siden du ikke lot deg "transformere"." Når jeg drar til kontoret, er sikkerhetsvakter ved vårt kvartal tvunget til å ta en vanlig buss for å følge meg. Telefonene på arbeidsplassen og hjemme er overvåket. Jeg oppdager ofte at jeg blir fulgt i skjul. Spesielt på sensitive dager prøver de ikke engang å skjule at de følger etter meg. Sikkerhetsvaktene satte opp en skranke ved inngangen til bygningen hvor jeg har leilighet og er der i åtte timer hver dag. Jeg blir overvåket daglig. Jeg har ikke tillatelse til å forlate Beijing uten godkjenning fra høyere autoriteter. Min ferie og besøk hos slektninger må bli rapportert og godkjent av høyere autoriteter. Jeg kan ikke ha besøkende og får ikke tillatelse til å slappe av i forsamlingsrommet ved lunsj. De har heller ikke betalt min 13. lønn en lang stund. Når alle får lønnspålegg, får ikke jeg. Sist mars, under konferansene til Folkekongressen og Den politiske rådgivende konferansen, brøt to menn fra Beijing offentlige sikkerhetsbyrå seg inn i mine skrivebordsskuffer da jeg ikke var til stede. Jeg ble fratatt mine privilegier til å ta fri uten grunn, og det er så mye mer ydmykelse jeg må gjennomgå.

Jeg ønsker å fortelle og advare de som fortsetter å svinge slakterkniven, å slutte å forfølge Falun Gong og akseptere muligheten til å overleve. Behandl utøvere godt, akkumuler gode gjerninger og tilhørende velsignelser for deg selv og din familie. La din dør stå åpen slik at du vil overleve!

Jeg ber alle mennesker over hele verden som holder rettferdighet høyt i sine hjerter, om å hjelpe til med å få en ende på denne forfølgelsen som Falun Gong-utøvere gjennomgår i Kina!

Jeg ber for menneskerettigheter og for at lovløshet skal ende! Jeg ber om en oppvåkning av samvittighet og rettferdighet! Jeg ber om en slutt på forfølgelsen!

La oss, mennesker som støtter godhet og rettferdighet over hele verden, stå hånd i hånd og ønske den nye menneskeheten velkommen, en menneskehet hvor lykke hersker over alt!

Fotnoter:

1. ”Transformere eller reformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

2. "Garantierklæring": Er en erklæring om at en angrer på å ha praktisert Falun Gong og garanterer for å aldri praktisere Falun Gong igjen, å ikke dra til Beijing for å appellere for Falun Gong, og aldri mer assosiere seg med Falun Dafa-utøvere.

* * *

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.

Førstehåndserfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 18 og Etterord)

Nye artikler

Hjem

Forfølgelsen i Kina

Nyheter i Europa

Nyheter fra verden

Utøveres forum

Støtte

Tradisjonell kinesisk kultur

Link

Førstehåndserfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 18 og Etterord)

Related Articles

Link