Historier fra det gamle Kina: Pennens makt

Wang Zhongcheng bodde i Yangzhou i det gamle Kina. Faren døde da han var barn, og familien var fattig. Wang begynte å skrive dokumenter vedrørende rettstvister for å forsørge sin mor og seg selv. Da han var 20, greide han en forberedende test for å kvalifisere seg for en keiserlig eksaminasjon. Men om høsten samme året strøk han på flere eksamener etter hverandre.

På nyttårsaften hadde han en drøm der det kom to menn i svart som ba ham inn i en praktfull embetshall. Midt i hallen satt en keiser på en stol, og to tjenestemenn kledd i rødt sto ved siden av ham. De holdt et langt dokument med mange navn. Keiseren skrev på listen med en fjærpenn. Da han var ferdig med skrivingen, ropte en av tjenestemennene som var klett i rødt, opp Wang ved navn og ba ham komme inn.

Wang gikk inn i hallen og knelte på golvet. Han merket seg at keiseren hadde et alvorlig ansiktsuttrykk. Keiseren kastet en bok til ham og sa han skulle lese den. Wang så sitt navn i boken. Da han fulgte navnet sitt, sto det at han skulle ha bestått den kongelige eksamenen, så vel som flere andre eksamener. Han skulle antakeligvis blitt medlem av Hanlin Akademiet (et kongelig institutt for toppelever) og eventuelt blitt guvernør. Men fordi han skrev falske rettstvister på vegne av andre folk, mot sin egen samvittighet, hadde alle hans fremtidige prestasjoner blitt strøket ut.

Etter at han hadde lest dommen sin, slo keiseren i bordet og spurte: “Har du lest det?” Wang bukket gjentatte ganger og ba om tilgivelse. Keiseren sa: ”Tatt i betraktning av at du er en god sønn for din mor, og om du øyeblikkelig retter på oppførselen din, vil jeg gi deg den gode skjebnen din tilbake. Hvis du fortsetter å gjøre dårlige gjerninger, vil jeg ta livet ditt!” Keiseren ba så de to i svart om å vise Wang Zhongcheng til døren.

En av mennene i svart sa til Wang: “Keiserens dom handler om neste års keiserlige høsteksamen. Hvis du retter opp feilgrepene dine og fokuserer på å gjøre gode gjerninger, vil du greie eksamen med gode karakterer. Ikke glem keiserens råd”. Han ga så Wang et dytt, og Wang våknet brått opp.

Alt i drømmen var så levende at han ikke kunne glemme det. Han tenkte: ”Jeg er en fattig mann med små ressurser til å hjelpe andre. Hvis jeg gir opp praksisen min med å skrive rettstvister, hva annet kan jeg gjøre for å rette opp mine synder?” Etter en søvnløs natt, så han det plutselig: ”Ja, falskskriving kan drepe, men hvorfor ikke bruke mine skrivekunnskaper til å redde liv? Hvis jeg tilbyr min kunnskap på den motsatte måten, vil de guddommelige vesenene ta vare på meg”.

Fra den dagen, da han besøkte en klient med en sak, prøvde han å løse konflikten utenfor retten. Han tilbød sin egen oppfatning til de som ikke hadde en god grunn og ba dem om å trekke tilbake saken. For de med en god grunn, men som var ute av stand til å stadfeste sine argumenter sterkt, skrev han fagmessige gode argumenter på deres vegne og hjalp dem til å oppnå rettferdighet.

Etter nesten ett år med slike tilstrebelser fikk han virkelig førsteplass på den keiserlige eksamenen den følgende høsten og oppnådde et månedlig stipend fra regjeringen. Dette oppmuntret ham, og han arbeidet enda hardere for andre.

En ung enke som bodde i Wangs nabolag, var gravid med sin tidligere manns barn. Slektninger av hennes tidligere mann beskyldte henne feilaktig og sa at graviditeten var resultatet av en utenomekteskapelig affære og ville ikke at familielinjen skulle bli ødelagt. Slektningene ville at retten skulle sende henne tilbake til foreldrenes hjem og nektet å gi henne noe av ektemannens eiendeler. Disse truslene skremte familien hennes, og de ville ikke argumentere på vegne av henne. I disse skamfulle omstendighetene følte ikke kvinnen at noen var sympatiske. Hun gråt natt og dag og sverget på å begå selvmord.

En nabo fortalte Wang om kvinnens tilstand. Etter en nøye undersøkelse var Wang overbevist om at kvinnen var en lojal kone. Han besøkte foreldrene og hjalp dem med å skrive en appell. Han oppmuntret deretter kvinnens mor til å gå til retten. Kvinnens brødre var svært motvillige til å gjøre dette, men han oppmuntret dem til å gjøre det rette for søsteren sin. Til slutt ble de alle rørt over Wangs rene hjerte, og de samlet nok styrke til å overlevere appellen til dommeren.

Wang Zhongcheng innkalte så til et møte og inviterte klassekameratene og andre innflytelsesrike mennesker i byen. Han fortalte at guvernøren åpent ville lese keiserens redegjørelse den første dagen i måneden ved Wenmiao Tempelet, og han antok at gruppen ville bringe kvinnens sak frem slik at den fanget guvernørens oppmerksomhet. En mann sa at denne saken ikke hadde noe å gjøre med ham, og han var uvillig til å behandle den. Wang sa: ”Denne saken handler om å beskytte en kvinnes rykte og barnets interesser. Det handler om dyd og rettferdighet. Alle som leser en bok og forstår prinsippene, skulle ta dette som sin egen sak. Vi tar ikke opp saken av egeninteresse. Dette er ikke en utfordring av autoritetene. Hvis guvernøren klandrer oss, vil jeg ta det fulle ansvaret”. Alle var rørt over hans rettferdighetssans og samtykket i å støtte ham.

Da guvernøren kom til Wenmiao templet, overleverte gruppen brevet sitt og ba ham se igjennom det. Guvernøren var en god tjenestemann med et klart sinn. Etter å ha lest det sa han: ”Dette er en sak om folks ære og verdighet. Jeg inviterer alle her til å undersøke faktaene nøye. Hvis mannens familie rammet henne med vilje, må vi, ifølge loven, straffe dem. Men jeg antar at undersøkelsene deres er basert på fakta, så dere ikke bringer mer problemer til dere selv”. Wang sto opp og forklarte guvernøren om sin undersøkelse. Han presenterte saken med klar logikk og fakta. Guvernøren var imponert over presentasjonen og skrøt av ham.

Flere dager senere hadde retten en høring om saken. Under intens utspørring ble mannens familie målløse og tilsto endelig at de på falsk grunnlag hadde rammet kvinnen. Saken ble avsluttet, og kvinnens rykte var gjenopprettet. Kvinnen ba foreldrene sine om å gi 100 gullmynter til Wang, men han nektet å ta imot pengene. Da familien insisterte, ble Wang til slutt sint: ”Tror dere jeg gjør dette for penger?” Han var ubøyelig på at han ikke aksepterte pengene. Til slutt plukket kvinnens familie opp pengene og dro.

På nyttårsaften så Wang igjen de samme to mennene i svart i en drøm. De tok ham til samme stedet som året før. Keiseren sa til ham i en glad tone: ”Jeg setter pris på din raske handling for å rette opp dine synder. Jeg har allerede gjort om skoleresultatene dine. Opprinnelig skulle du skåret svært høyt på neste års keiserlige eksamen. Men dine bestrebelser på å redde kvinnen og barnet har rørt gudene i himmelen, så du vil ta eksamenen ett år før tiden. Du skal fortsette med å gjøre gode gjerninger og ikke slappe av. Du vil få en svært lys fremtid”. Wang bukket igjen og takket keiseren.

I denne verden, i tillegg til å skrive, er det mange flere aktiviteter som kan brukes til å redde mennesker. Hvis en redder flere mennesker, vil en bringe en bedre skjebne til seg selv. Det er fullstendig rettferdig. I virkeligheten kan alle, uansett sosial status, arbeid eller omgivelser, velge å være et godt menneske. Å hjelpe andre i nød, bruke ressursene klokt og opprettholde rettferdighet er rette ting å gjøre for alle.