Førstehånds erfaring med grusom hjernevasking ved Beijings kvinnetvangsarbeidsleir (Del 3)

Forord (forkortet)

Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk alle de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html

3. Tvunget til å skrive erklæringer (1) tre ganger

Gjerningsmennene vet svært godt at for utøvere er Lærer Li og Dafa i høyeste grad hellig og ukrenkelig. Det er også dette de frykter mest. De setter ekstremt mye krefter i å finne et smutthull og bruker forskjellige ondskapsfulle planer for å ødelegge utøvernes viljestyrke og tro på Dafa.

De kontrollerer sinnene til utøvere overalt for å torturere utøverne. De tvinger ondskapsfulle teorier på utøverne og torturerer oss maksimalt psykologisk. De tvinger oss til å akseptere en sinnstilstand de mener virker best for å ødelegge oss – i det øyeblikket vi vil føle størst mental lidelse. De hevder at utøvere som nekter å bli "reformert" (2) var "besatt av dyreånder" og "manipulert mentalt". De skrek at de hadde måter å banke ut våre "dyreånder" og knekke vår "psykologiske manipulasjon." De tror faktisk ikke selv på besettelse av dyreånder, ellers ville de ikke tørre å gjøre dårlige saker. De bruker det som en unnskyldning for å utføre mental forfølgelse.

I løpet av de første to månedene ved tvangsarbeidsleiren beordret gjerningsmennene kollaboratørene (3) til å hjernevaske og dele på å overfalle meg hele døgnet. De lot meg bare sove i 2 - 4 timer hver dag. Det var for å utmatte meg mentalt og fysisk, uten å gi meg et øyeblikks pause. Da jeg nektet å akseptere deres uærlige teorier og ble værende bunnsolid, mistet de tålmodigheten og dreide om til å bli monstre. Kollaboratørene ropte meg i ansiktet: "Vi skal se hvor lenge du holder ut. Du må reformeres, enten du vil eller ikke! Om du ikke vil reformeres, skal vi tvinge deg! Det er en kamp mellom det gode og det onde mellom oss og deg!"

Som gruppe forfulgte de meg ved å tvinge meg til å lese artikler som baktalte Lærer og Dafa. De skrev banneord mot Lærer og Dafa på ansiktet og klærne mine. De skrev dem også på papir og hang det fra klærne mine. De tegnet en sirkel på mindre enn 30 cm i diameter på bakken og tvang meg til å stå inni den. Utenfor sirkelen skrev de ondskapsfulle ord som var angrep på Lærer og Dafa. I en periode lot de meg verken sove eller lukke øynene døgnet rundt. De tvang meg til å stå oppreist. Uten å være oppmerksom på det trådde jeg på de baktalende ordene da jeg døste av og subbet utenfor sirkelen. De gjorde alt dette for å oppnå kontroll over mitt sinn.

Da all taktikk feilet, sa gjerningsmennene til meg: "Du lider av den mest seriøse tilstanden av psykologisk manipulasjon i tillegg til besettelse av dyr, og det er derfor du er så sta!" De ondskapsfulle menneskene sa at de måtte bryte ned "skallet" som utøver kontroll over sinnet mitt og banke ut dyrene som besetter meg, før jeg vil være i stand til å ta det første steget mot å la meg reformere. De trappet opp forfølgelsen av meg. De brukte vold, bandt meg fast og tok hånden min for å skrive en garantierklæring og vulgære ord som forbanner Lærer og Dafa. De ville la det se ut som om at jeg hadde inngått et kompromiss i håp om at jeg ville knekke sammen og underkaste meg deres vilje.

På denne måten begynte volden

En dag kom tre kvinnelige narkomane ved navn Duan Huizhen, Liu Fengqin og Luo Jinfeng brautende inn på rommet mitt, selv om reglene i tvangsarbeidsleiren klart sier at besøkende til andre celler uten tillatelse er strengt forbudt. Alle tre kom samtidig. Jeg hadde en dårlig magefølelse. Kollaboratørene som var satt til å overvåke meg, satte et ark og en penn på nattbordet og sa til meg: "La oss få lagt alt på bordet. Du har ikke latt deg reformeres, selv ikke etter lang tid, så du må bli straffet siden du ikke fulgte vårt gode råd. Du er den som er under sterkest kontroll, og myndighetene [vaktene] ba oss om å hjelpe deg. Du må skrive det [garantierklæring] nå, og vi vil ikke gjøre deg noe. Jeg spør deg igjen: Vil du skrive det?"

Jeg sa, "Jeg har allerede for lenge siden fortalt deg at jeg ikke vil skrive noe som helst!"

"Greit, da vil vi rett og slett tvinge deg!"

De tre narkomane og de tre kollaboratørene, Hao Lihua, Chen og Wang Yan, tok tak i meg, dyttet meg i gulvet og holdt meg fast. En person sto på hver side av meg og klemte ned knærne mine med føttene sine. To andre holdt tak i skuldrene og armene mine, og en person sto bak meg og holdt nakken min. Enda en person tok tak i håret mitt. De holdt kroppen min fordi de var redde for at om jeg kjempet, så ville jeg ikke skrive erklæringen.

De la et blankt papir på gulvet. En person tok tak i hånden som jeg hadde knyttet, og ved å slå den kraftig for å åpne den, prøvde de å putte en penn inn i hånden min. De stakk et hull i området mellom tommelen og pekefingeren med tuppen av pennen slik at det begynte å blø. De holdt armene og hendene mine med et fast grep og dyttet hånden min nedover mot papiret på gulvet. Jeg slengte armen min, og pennen datt ut. De hentet den og stakk hånden min med den gjentatte ganger. Jeg ignorerte smerten og gjorde mitt beste for å løsrive meg. Jeg dro armen min bakover i den motsatte retningen av hva de prøvde å få meg til å gjøre. De brukte mye tid, men jeg skrev ikke et eneste ord. Alle seks ble rasende og alle satte seg på meg. De brukte all sin styrke for å prøve å manipulere kroppen, høyre arm og hånd. De var svært sterke og energiske siden de hadde fått godt med mat og søvn hver dag, men de klarte fremdeles ikke å få meg til å skrive erklæringen.

Jeg kjempet med all min kraft. Jeg hadde ingen andre tanker enn "Jeg kan ikke la dem vinne." De svettet og peste tungt, men papiret var bare fylt med uleselige linjer som ikke ga noen mening. De knelte ned på kroppen min og begynte å banke og vri meg. Jeg ropte for å avsløre deres forbrytelser. Narkomane Liu Jinfeng lukket raskt vinduene, og ondsinnet stappet de andre et håndkle, brukt til å vaske gulvet med, i munnen min.

Jeg visste at jeg kjempet mot seks personer, men jeg måtte holde ut helt til slutten. Selv om jeg hadde dødd, ville jeg aldri latt gjerningsmennene skrive baktalende ord som angrep Lærer og Dafa ved hjelp av min hånd. Jeg kjempet mot dem, og hånden blødde overalt etter å ha blitt stukket og skrapt. De kjempet rasende med meg, og vi rullet rundt på gulvet. Jeg var kneblet med et skittent håndkle og var våt av svette, men jeg fortsatte å holde ut, og på papiret var det bare tilfeldige linjer.

Jeg kjente ikke noe av den utmattelsen som hadde samlet seg opp dagene før. Jeg hadde bare en tanke i hodet: "Jeg kan absolutt ikke skrive et eneste ord!" Jeg er fortsatt forbløffet over at jeg hadde styrke til å motstå dem og klarte å holde ut helt til slutt med slik kraft. De brukte opp all sin energi, men klarte likevel ikke å oppnå sitt mål. Til sist gav de opp. De reiste seg fra gulvet mens de bannet.

Vaktene og kollaboratørene var fornærmet. De bet tennene sammen og skrek at de måtte "fikse" meg. Med ordrer fra vaktene, angrep disse seks personene meg med vold to ganger til, hver gang mer sadistisk enn den forrige gangen. De tapte alle de tre gangene. Munnen blødde etter å ha blitt gnidd med et håndkle, og knærne mine var skadet av å bli trått på. Ryggen min ble forvrengt under kampen, og den høyre hånden blødde og fikk verk etter å ha blitt stukket gjentatte ganger. Den høyre armen skaket ukontrollerbart, og dotter av hår var røsket vekk. De klarte ikke å få noe fra meg etter tre forsøk. De så på papiret med kaotiske linjer og som nesten var redusert til en bløt masse, og skrek: "Se, hvordan dette ser ut!"

Jeg sa: "Det er ingenting! Om det virkelig er ordene dere tvang meg til å skrive, ville dere ha begått en stor forbrytelse! Dessuten skrev dere det og ikke jeg!" Jeg var rolig og fattet. De bannet mot meg, men kunne ikke gjøre noen ting.

Jeg kjente viljestyrkens avgjørende betydning etter å ha motstått tre forsøk på voldelig å bli tvunget på livet. Om tanken på å gi opp hadde dukket opp i mitt sinn, selv bare i et lite øyeblikk, under de lange kampene, ville jeg ha brutt sammen fullstendig! Når vår viljestyrke er sterk, kan ikke gjerningsmennene gjøre noe mot oss. Jeg var fysisk svak på den tiden etter en lang periode med underernæring og berøvelse av søvn. Kroppen min skalv som et ospeløv i vinden etter hver kamp, men jeg hadde utenkelige krefter hver gang. Vanligvis ville jeg ikke ha vært i stand til å kjempe selv mot bare en av dem, for ikke å nevne det paniske angrepet av alle seks. Det går over min forstand!

I begynnelse kunne jeg ikke tro at vaktene, som bar sertifiseringer, ville instruere vanlige forbrytere i å banke meg. Jeg kunne ikke akseptere den psykologiske torturen og den fysiske torturen i tillegg til krenkelsen av min verdighet som menneske. Jeg lette etter en mulighet til å rømme under alle de tre kampene. Jeg brøt meg fri og sprang ut døren, eller jeg ropte i håp om at vaktene ville komme og stoppe grusomhetene.

En gang kom jeg meg fri og sprang ut av cellen. Da jeg beskrev volden til vaktene som var på vakt, så de bare likeglad på meg og hørte så vidt etter. En vakt sto opp og gikk. Kontoret deres var bare noen skritt fra min celle. De hørte stemmen og protestene mine, men de ignorerte meg. Hvorfor? De hadde selv omhyggelig arrangert angrepene og ga ordre til de innsatte om å utføre dem. Da jeg viste dem hullet i hånden min og den blødende munnen, stirret de kaldt på meg og gliste.

Jeg ble plutselig skamfull over å ha blitt bedratt. Menneskelig natur og samvittighet blir ødelagt her, loven blir brutt hensynsløst her, og jeg følte meg så dum!

Kollaboratørene og de narkomane dro meg tilbake til cellen rett foran vaktene, mens de sa: "Så du klagde på oss? Hvem tror du at du er? Orker du ikke lengre? 'Reformer' om du ikke klarer å tolerere det! Hvis ikke, vil du få noe enda verre senere og dette er ingenting i sammenligning mot det som vil komme!"

Kollaboratør Wang Yan, som sa at jeg var en pen dame og derfor ikke ville holde ut lenge, kommenterte: "Liu Shaoqi [tidligere kinesisk president som ble torturert til døde under kulturrevolusjonen] hadde en høy posisjon, og han måtte bøye hodet. Hvem tror du at du er? Du kjemper mot noe som er mye større enn deg selv! Du vil ikke like det som skal skje med deg! Ønsker du å gå mot partiet? Hahaha!"

En narkoman sa: "Du har en ganske god utholdenhet, men du må simpelthen reformeres til slutt, uansett hvor god du er! Jeg har sett mange som deg. Om du ikke reformeres, vil vi drepe deg sakte!"

Jeg tørket vekk svetten med den skjelvende armen og blodige hånden, og jeg undertrykket raskt vreden i sinnet mitt. I stedet følte jeg en stor medfølelse, toleranse og mot vokse. Selv om jeg hadde blitt sendt i varetekt flere ganger tidligere og hadde lignende opplevelser, hadde jeg fortsatt illusjoner om Kommunistpartiet, som skryter av storhet, heder og rettferdighet. Den umenneskelige behandlingen og ydmykelsen ved tvangsarbeidsleiren har forandret min oppfatning fra sjokk og sørgmodighet, til mot til å møte prøvelsene med bestemthet.

Fortsetter neste uke

Fotnoter:

1. ”De tre erklæringene": Utøvere blir tvunget under hjernevasking og tortur til å skrive ”Angre erklæring,” ”Garantierklæring” eller ”Atskillelseserklæring” som et bevis på at de har gitt opp sin tro. I erklæringen er utøveren tvunget til å innrømme at han anger på at han har praktisert Falun Gong, love å gi opp Falun Gong, og aldri igjen assosiere seg med andre utøvere eller dra til Beijing for å appellere for Falun Gong.

2. ”Reformere eller transformere” Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

3. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.