Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.
Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html
Del 5: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1551.html
Del 6: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1561.html
Del 7: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1570.html
Del 8: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1579.html
Del 9a-b: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1589.html
Del 9c-f): http://no.clearharmony.net/articles/200704/1597.html
Del 10: http://no.clearharmony.net/articles/200705/1606.html
Del 11: http://no.clearharmony.net/articles/200705/1619.html
12. Gruppetvang
Selv om det var nyttårsaften, den 31. desember 2001, var det ingen forskjell fra noen andre dager ved leiren. Det var ingen tegn til glede i leiren. De bestemte at jeg ikke hadde noen rett til å feire noen helligdager, så jeg fikk ikke tillatelse til å delta i noen aktiviteter i leiren. Etter at hvert rom sang sanger, gikk de til sengs til vanlig tid.
Som vanlig ble jeg tvunget til å være oppe og skrive ned tankene mine og vente på den korte søvnmengden til daggry. Rundt klokken 23.00, kort etter at alle hadde sovnet, hørte jeg en høy kommando, "Tre ut!" Vaktene banket på alle dørene og beordret alle til å møte i korridoren.
Alle var i panikk, mens de skyndte seg ut av sengen og kledde på seg på samme tid. Alle så forvirret på hverandre.
Jiao sto foran formasjonen og ropte: "Zhang Yijie! Tre frem!" Etter at jeg steg frem, sa Jiao: "Se på alle."
Av en ukjent årsak følte jeg meg ubehagelig denne gangen. Mens jeg så på omtrent 130 mennesker, var jeg forvirret og litt nervøs, ettersom jeg ikke visste hva jeg kunne forvente. Jeg tenkte: "Dette må være et bakholdsangrep. Hvem vet hva de planlegger denne gangen."
Mens jeg så på de over 130 menneskene foran meg, ble jeg plutselig overveldet av en følelse av ensomhet. I svært lang tid hadde jeg hatt følelsen av å kjempe en kamp alene. Nå krøp denne følelsen plutselig inn i sinnet mitt. Men jeg roet meg raskt ned og forberedte meg på å møte deres nye angrep.
Jiao erklærte: "Det har gått lang tid, men Zhang Yijie har ikke gjort noen fremskritt. Fra ledere til utøvere, alle har utmattet sin forstand for hennes skyld, men hun holder fortsatt gjenstridig på sin gale tro. I dag må vi alle hjelpe henne ved å tilbringe tid sammen med henne."
Da jeg hørte "tilbringe tid sammen med henne", visste jeg med en gang at Jiao repeterte sine gamle triks. Men denne gangen var de godt forberedt. Jeg så flere mennesker bevege seg fremover, og et par andre mennesker kom og sto ved siden av meg. Jeg så på dem og identifiserte øyeblikkelig hvem de var. Alle hadde blitt "transformert" (1) og hadde blitt kollaboratører (2) som assisterte vaktene i å hjernevaske utøvere.
Jiao spurte meg: "Zhang Yijie, fortell oss hva vi skal gjøre."
Jeg svarte ikke. Helt siden jeg hadde ankommet leiren hadde jeg vært vitne til kollaboratørenes onde hjernevasking. Jeg har også møtt disse "transformerte" utøverne som "rådet" meg om at jeg ikke trengte å "lide for kortsiktig tap". Noen utøvere forandret seg til andre mennesker, helt mot sin egen samvittighet, fordi de ga etter for den langsiktige torturen. Noen, etter å ha blitt "transformert", ble overbevist om at det var korrekt å hjernevaske andre. De hevdet til og med at de var "genuine utøvere" og fortsatte å si "Lærer" (3). Det var også en gruppe som helhjertet hadde sluttet seg til den onde siden. De benektet fullstendig "Sannhet, Medfølelse og Toleranse" (4), baktalte Lærer og Falun Dafa og assisterte under tortur og mishandling av utøvere og i andre onde forbrytelser.
Jeg så på dem og sa: "Vold og tvang kan ikke forandre menneskers hjerter. Til syvende og sist må alle stå til ansvar for hver eneste handling de gjør. Dere høster som dere sår. Dette er en lov som alltid vil gjelde, uansett om dere tror det eller ei". Etter at jeg var ferdig, ble rommet aldeles stille.
Jeg hadde en forutanelse om fare den natten. Det virket som om disse kollaboratørene hadde kommet forberedt og med ærgjerrighet. Da jeg så på menneskene i korridoren, følte jeg noe jeg ikke helt kan beskrive. Til og med de utøverne med rettvise tanket turte ikke å stå frem og snakke for meg. Om de hadde turt, hadde de ikke blitt "transformert".
Deretter begynte en kollaboratør å spørre meg ut. Jeg tenkte raskt: "Hvordan burde jeg parere dette angrepet?" Jeg bestemte meg for å ikke snakke med dem eller svare på noen spørsmål. Jeg ville ikke gi dem noen muligheter til å si disse onde ordene. Jeg var stille, mens jeg så og hørte på deres fremførelser, men jeg ga dem ingen mulighet til å utnytte meg.
Etter at disse menneskene hadde talt, ble atmosfæren kald. Korridoren var stille igjen. Deretter begynte den andre runden med angrep. Uansett hva de spurte om eller hvordan de prøvde å ergre meg, så jeg rett frem og sa ikke noe. Jeg hadde blitt ugjennomtrengelig for kritikk og fordømmelse. Jiao visste at jeg var ugjennomtrengelig, så hun forandret sin tilnærmingsmåte. Hun sa i en tone som hentydet at hun visste alt jeg tenkte: "Du har gitt slipp på alt i din kultivering, inkludert medlemskapet i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), jobben og til og med lønnen. Du tenker at det er urettferdig, så du tar det ut ved å kjempe med dem (kollaboratørene). Jeg vet at du er en fremragende intellektuell person. Det er nettopp på grunn av at du er fremragende, at du er så sta. Jeg vet at du i begynnelsen ønsket å bli "transformert", hadde det ikke vært for at virkeligheten presset deg inn i et hjørne. Vær ikke sta. Du mister faktisk ikke noe om du blir "transformert".
Jeg tenkte: "Så det er deres oppfatning av meg. Men hvordan kan dere i det hele tatt forstå en utøver?!" Med det samme likegyldige ansiktsuttrykket fortsatte jeg å se inn i øynene deres. Kollaboratørene som sto ved siden av meg, begynte å snakke. De imiterte Jiaos fremgangsmåte og opptrådte som om vi var hjertevenner og som om de kjente til hva som foregikk i sinnet mitt. Til tider beveget de seg – de holdt til og med hendene mine eller hilste på meg. Jeg forble ugjennomtrengelig og så rett frem i stillhet. Jeg var fullstendig ugjennomtrengelig.
Folkemengden begynte å røre på seg. Det var omtrent midnatt. Nyttårsklokkene skulle snart begynne å ringe.
Noen spurte om å bruke toalettet. Folk begynte å slentre eller byttet stilling. De eldre var trøtte av å stå og lente seg mot veggen. De narkomane og andre innsatte begynte å mumle eller snakke til hverandre. Ingen ønsket å stå oppe med meg. Vanligvis ville vaktene ha ropt: "Hør etter" allerede, men i natt vendte de det døve øret til gjengens rastløshet. Jeg forble stille.
Da sa noen fra formasjonen: "Zhang Yijie, du kultiverer godhet. Har du hjerte til å la over 100 mennesker stå oppe sammen med deg? Hvor lenge har du planer om å la oss stå her med deg? Det har gått lang tid, og du har ennå ikke blitt "transformert". Hvor mange personers tid har du kastet bort? Bygger du din godhet på andre menneskers lidelser?"
Jeg forble stille. Tiden gikk og gikk. Korridoren ble stille igjen. Likevel følte jeg at stillheten ble fylt med flere og flere onde elementer. Det var nok spenning i korridoren til å få luften til å eksplodere. Jeg var rolig og stille, stående opprett med min hake opp. Jeg prøvde å motstå det økende, kvelende feltet.
Plutselig ropte noen fra mengden: "Zhang Yijie, hvor er din godhet? Du er ond. Hvordan kan du se på at så mange mennesker må stå oppe sammen med deg?" Kollaboratørene kom nærmere meg igjen. "Zhang Yijie, avsverg Falun Gong skriftlig. For oss og våre barn og ektemenn. De er virkelige. Alt annet er en illusjon."
Plutselig var det bevegelse fremst i formasjonen fordi en eldre dame hadde kollapset, men folk bak henne tok henne før hun falt. Hennes etternavn er Wang. Hun er en tynn og skrøpelig kvinne i 60-årene. Det var hevdet at sønnen hennes også var en Falun Gong-utøver og nylig sendt til Tuanhe tvangsarbeidsleir. Den eldre kvinnen hadde et trist og smertefullt uttrykk i ansiktet. Hun måtte ty til hjelp fra en annen person for å stå. Etter en stund klarte hun ikke å holde ut lengre og begynte å gråte, så de lot henne sitte på bakken. Hun så på meg med et ulykkelig uttrykk, gråt og ba meg: "Hvorfor lar du deg ikke "transformere"?" Hun fortsatte å gråte i sin elendighet.
Vaktene fant ikke frem en stol til henne, så hun satt på det kalde sementgulvet. Gråten ble et våpen for dem for å appellere til min godhet.
Nå følte jeg meg svært ukomfortabel. Det var også en lyd som ringte i mitt hode. Deretter hørte jeg noen som snakket bak meg: "Uansett hva du skriver, vil det være greit. Uansett hva du skriver vil det være greit. Selv bare en setning vil være greit. Så lenge du skriver en setning, kan vi alle gå til sengs."
Jeg begynte å føle meg usikker. Jeg følte meg ekstremt trøtt, selv om jeg gjorde mitt beste for å unngå å kollapse. Jeg hadde akkurat kommet ut av 42 dager med isolasjon. Dette var den 8. dagen, men jeg hadde møtt gruppetvang to ganger. Jeg måtte stålsette meg selv fra å kollapse åndelig og fysisk. Jeg følte meg ukomfortabel i økende grad.
Plutselig hylte mengden fordi Zhang Cuifen, en fet kvinne dømt for å selge falske penger, kollapset. Noen prøvde å holde tak i henne, men hun var for tung. Hun falt i bakken og besvimte. Noen sa at Zhang led av for høyt blodtrykk. En gruppe mennesker bar henne tilbake til rommet sitt.
Det var oppstyr i mengden.
Jeg ble sjokkert av scenen. Jeg følte meg skyldig og usikker.
Vaktene og kollaboratørene leste ansiktsutrykket mitt. De dro meg til en liten pult i enden av korridoren og puttet en penn i hånden min. "Bare skriv. Skriv, og alle kan gå tilbake for å sove." En vakt sa: "Selv en setning vil være nok." Jeg så på den store gruppen mennesker i den andre enden av korridoren. Den skrøpelige eldre kvinnen satt fortsatt på gulvet og gråt. To mennesker satt på huk ved siden av henne. Noen ropte Zhang Cuifens navn i rommet og prøvde å vekke henne. Mennesker gikk inn og ut av rommet hennes, opptatt med å hente medisin. Menneskene i gruppen snakket.
De ga meg virkelig et hodebry. Jeg hørte en stemme ved siden av øret mitt: "La dem gå tilbake til sengs. Skriv en setning. Skriv en setning." Vaktene og kollaboratørene maste på meg. "Vær snar. Vær snar. Bare en linje er nok! Vær snar! Alle venter på deg!" Jeg så på mengden i korridoren og skrev en setning: "Løsriver meg fra båndene til Falun Gongs organisasjon." Så slapp jeg pennen. Forræderne og vaktene tok papiret raskt i frykt for at jeg ville komme til å stryke over ordene. Så dro to personer meg tilbake til rommet mitt.
Likevel fulgte jeg med på hva som foregikk i korridoren. Jeg hørte at alle utøverne returnerte til rommene. Etter en runde med lyder fra fottrinn ble det stille i korridoren.
Alle gikk tilbake til rommene og gikk og la seg. Jeg sukket av lettelse. Men jeg følte også at jeg, den klartenkte versjonen av meg, hadde returnert. Jeg følte at noe var galt. Disse ordene som jeg akkurat hadde skrevet, stakk meg i hjertet. Jeg var rastløs. Deretter sa en stemme inni meg: "Tror du virkelig at det er greit å skrive disse ordene fordi Falun Gong ikke har noen organisasjon? Er det sann godhet å tilfredsstille de menneskelige tankene under Falun Gongs navn?"
Jeg visste at jeg hadde gjort en stor feil. Sjelekvalen ved å støte seg selv fra Falun Dafa omsluttet meg øyeblikkelig. Jeg fant raskt frem en penn og et stykke papir og skrev: "Jeg erklærer høytidelig at de ordene jeg akkurat har skrevet – "Løsriver meg fra båndene til Falun Gongs organisasjon" – er erklært ugyldige. Falun Gong har aldri hatt noen organisasjon, og derfor kan jeg ikke løsrive meg fra den."
Jeg åpnet døren og bad en vakt ved navn Zhang om å gi papiret videre til Jiao med en gang. Hun tok papiret og gikk. Jeg lukket døren, men jeg følte fortsatt at min indre ro hadde blitt forstyrret.
En liten stund senere stormet flere personer inn i rommet, ledet av narkomane Zhang Su. Hun tok tak i håret mitt og begynte å slå og sparke meg. Under volden skjelte hun meg ut, "Du skriver bare et par ord, og nå angrer du på dem. Tror du vi er tre år gamle barn? Vi var oppe for deg, men du spilte et spill med oss."
Hun dro meg i håret og ristet hodet mitt mens hun sparket meg og ropte: "Du er besluttsom! Jeg skal se om du kan forbli besluttsom!" Jeg sa gjentatte ganger til meg selv i hjertet mitt: "Bra! Du gjør rett i å banke meg! Jeg fortjener det! Jeg fortjener det!" Etter at de hadde sluppet løs sinnet, forlot de meg mens de fortsatt forbannet meg.
Etter en stund skjøv Jiao opp døren og sa med hat i stemmen: "Zhang Yijie, jeg vet du spilte et spill med meg. Dere utøvere har aldri allment anerkjent at Falun Gong er en organisasjon. Du spilte med ord for å lure meg. Tror du jeg vil tro deg?"
Jeg sa: "Bra. Bra. Det er bra at du ikke tror at jeg løsriver mine bånd med Falun Gong. Du har helt rett i at jeg ikke gjør det!"
"Det vil ikke komme noe godt ut av det om du insisterer på å praktisere Falun Gong. Det sier jeg." Hun stormet ut i sinne.
Jeg plukket opp en handfull hår fra bakken. Jeg følte det som om at jeg hadde kjempet en dødelig kamp, men hjertet mitt kom ikke til ro før etter en lang stund. Jeg kunne ikke hjelpe for at jeg følte meg skyldig og angerfull for å ha tatt ett galt valg. Jeg hadde begått en synd ved å skade og vise mangel på respekt for Dafa! Enhver menneskelig tanke kan kaste meg av klippen og ødelegge min kultivering på et øyeblikk. Mitt hjerte var i sjokk, og jeg hadde sjelekval.
Senere fikk jeg vite at Jiao begeistret viftet med papiret i luften og annonserte at alle kunne stå opp senere neste morgen. For å feire dette resultatet, ville det ikke være noen morgenøvelser. Men neste morgen ringte morgenklokkene til øvelse som vanlig. Vaktene banket på hver dør og ropte: "Våkn opp! Våkn opp! Våkn opp!"
"Sa du ikke at vi kunne stå opp senere denne morgenen?" gryntet alle.
"Zhang Yijie "ombestemte seg!" Våkn opp! Zhang Yijie "ombestemte seg!" Stå opp! Våkn opp!"
Etter en lang stund fikk jeg til slutt vite at den eldre kvinnen og Zhang Cuifen ble belønnet. Begge spilte teater. Det var bare en forestilling for å få meg til å avsverge Falun Gong.
Fotnoter:
1. ”Transformere eller reformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.
2. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.
3. "Lærer": refererer til Lærer Li Hongzhi, grunnlegger av Falun Gong / Falun Dafa.
4. "Sannhet, Medfølelse og Toleranse": er de tre verdiene i Falun Gong.
* * *
Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.
mer ...