Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.
Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html
Del 5: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1551.html
6. Tilbakeholder og anvender personlig post
Brev har vært en vennlig måte å sende beskjeder relatert til hendelser i livet, glede, omsorg og håp helt fra gamle dager. I de siste sju årene av forfølgelsen har brev til og fra hver internert utøver blitt brukt av autoritetene som en del av mental tortur og står som bevis på det moderne folkets moralske forfall.
Posten er privat, og lover forbyr andre å åpne, tilbakeholde eller ødelegge personlig post. Dette er vanlig over hele verden. Men inne i kinesiske tvangsarbeidsleirer kan vaktene bryte denne loven etter eget ønske. De er de første leserne av alle Falun Dafa-utøveres post. Om de mener at et spesielt brev ikke vil "hjelpe" en utøvers hjernevasking eller "hjelpe" kollaboratørene (1) som allerede har akseptert hjernevasking, vil de holde brevet tilbake og aldri fortelle utøveren om det. Noen ganger stryker de ut noen setninger i et brev før de gir det til mottakeren. Det eneste de tillater utøvere å lese, er det de mener kan hjelpe utøvere til å akseptere hjernevasking. Innhold, slik som at familiemedlemmer ikke er i stand til å holde ut presset under forfølgelsen og ber utøvere å gi opp, en arbeidsgivers klager, misforståelse av Falun Dafa, barn som savner sine foreldre, gamle foreldre som klager over at barna praktiserer, familiens vanskeligheter, hvor ensom familiemedlemmer er, en ektemanns skillsmisseønsker, at deres gamle foreldre er syke og så videre, blir tillatt lest. Vaktene gir dem alltid slike brev og ønsker å bruke slike brev til å torturere dem.
Først tvinger de utøverne til å lese disse brevene foran hele avdelingen som består av mer enn hundre fanger. Etterpå får de alle til å diskutere innholdet og prøver å gjøre utøveren til midtpunkt i diskusjonen. På forhånd arrangerer de at kollaboratørene skjeller dem ut om hvor kalde de er og hvor sørgelig det er for familien. Erkjennelsen der barn savner sine mødre blir spesielt lest på en svært følelsesmessig måte. Etterpå skjeller de utøveren ut ved å si: "Hvor er din medfølelse som utøver? Hvor er din toleranse hvis du er mot myndigheten?" Noen kollaboratører gråter og forteller hvor mye de angrer på at deres familier er ødelagte og hvor smertefullt det er og så videre. Vaktene sitter der og virvler opp hat. Utøverne som mottok brevet hulker ofte, og kollaboratørene bruker brevet som et kritisk punkt i hjernevaskingen. Etter dette torturmøtet er over, tvinger vaktene utøveren til å skrive om forståelsen, lese det til alle og få dem til å gi kommentere fra deres forståelse. Mange utøvere har gitt etter for denne mentale seansen med å lese opp brev, når det i tillegg ble brukt fysisk tortur.
Brevene er vanligvis et resultat av at vaktene instruerer en utøvers familie eller arbeidsgiver. Vaktene har fått nøye kunnskap om hver utøvers familie og arbeidssituasjon ved å lese deres post, i tillegg til andre kanaler. De er også svært kjente med hver utøvers svake sider (fastholdende) og slik planlegger de angrep. De gir forskjellige argumenter for å akseptere hjernevasking til forskjellige utøvere, slik som å redusere deres soningsstraff, å ikke ødelegger ektemannens karrieremuligheter, å ikke hindre deres barns utdannelse, å få beholde jobben, å beholde ekteskapet og så videre. Om de ikke kjente til alle disse svake punktene de kunne presse på, ville det ikke virke. Derfor sikter de planlagte brevene på utøvernes menneskelige fastholdende.
Alle svarbrevene fra utøvere må gå gjennom vaktene. De tillater ikke utøverne å forsegle svarbrevene. Om avdelingslederen mener at en utøvers brev ikke passer seg, vil de enten stryke over den fornærmende delen eller tvinge utøveren til å skrive om brevet. Utøverne har ikke tillatelse til å skrive om hvor dårlig situasjonen er i leiren, om kultivering eller om andre lignende emner. I tillegg er det vanlig at de tilbakeholder utøvernes innkomne og utgående brev for å unngå at forbrytelser ved leiren blir avslørt til verden utenfor. Familier til Falun Dafa-utøvere kan ikke forstå hvor grusom, umenneskelig tortur utøverne har blitt utsatt for både mentalt og fysisk.
Alle utøverne under "fokus", altså de som har nektet å akseptere hjernevasking, må spørre på forhånd om å få skrive brev. Noen ganger får de bare tillatelse til å skrive en gang i løpet av noen måneder. Den grusomme situasjonen disse "fokus"-utøverne er i, kan ikke forestilles. Det er overvåkningskamera rett over hodene deres, og hver eneste av disse utøvernes bevegelser og ord er under grundig undersøkelse. Det er alltid tre fanger som holder øye med dem døgnet rundt. Brev fra familien skulle være en stor støtte til disse utøverne, men brevene blir tvert om en grusom mental tortur. Overhalingen fra vaktene og kollaboratørene er lett å holde ut, men bebreidelse og misforståelse fra familiemedlemmer er veldig vanskelig å holde ut. Vaktene oppmuntrer til og med familien til å true med å begå selvmord, for å tvinge utøvere til å akseptere hjernevasking. Vaktene gjør det til noe stort og torturerer utøvernes sinn til det ekstreme, spesielt de som har barn og gamle foreldre. Til slutt blir disse brevene samlet inn, og utøverne får ikke tillatelse til å beholde dem, siden de blir brukt som bevis.
Det første brevet jeg mottok, var fra min datter. Vaktene gav det til kollaboratørene etter at de hadde lest det. Etter at alle kollaboratører hadde lest igjennom det, ga de det til meg og sa: "Les det for oss alle."
Jeg svarte: "Dere har alle lest det, så hvorfor må jeg lese det for dere!" Jeg la brevet ned. De tok det bort. De kommenterte det ved å si at jeg ikke var medfølende og at jeg forsømte mine barn og en mors ansvar, at det å nekte å akseptere hjernevasking ville forstyrre deres fremtid og så videre. På en svært sarkastisk og ironisk måte leste de høyt opp min datters ord om hvordan hun misforsto hvorfor jeg praktiserte [Falun Dafa].
Da jeg så de onde uttrykkene sa jeg: "Hvis jeg tror at å akseptere hjernevasking er rett, vil jeg da bli en person lik dere? Selv en dum person kan fortelle dere at å akseptere hjernevasking definitivt er galt!"
"Dere har ikke rett til å lese posten min eller å kommentere innholdet fordi det er mine personlige saker. Det dere gjorde var umoralsk."
De svarte: "Hvem bryr seg om moral? Det er leirens regler [å åpne personlige brev], visste du ikke det? Å akseptere hjernevasking er en trend, og du må "reformeres" (2) enten du vil eller ei, og enten det blir tidlig eller sent. Om du fortsatt nekter å bli "reformert", vil barna dine aldri akseptere deg.
Jeg svarte: "Jeg bestemmer mine egne saker, ikke dere." Jeg rev i stykker brevet under middagspausen da de ikke fulgte så nøye med.
Etter middag spurte de etter brevet, og jeg fortalte dem at jeg hadde revet det i småbiter. De ble så sinte at de hoppet vilt på meg, banket og sparket meg. En av dem rapporterte til vaktene at jeg hadde revet brevet i småbiter.
Vakten ble svært sint. Jeg fortalte dem: "Jeg har rett til å gjøre hva jeg vil med min egen post. Om jeg river det i stykker eller ei, er mitt eget valg!"
De sa: "Du har ingen rettigheter eller frihet! Du må huske at du er i en tvangsarbeidsleir og at du ikke har blitt "reformert" ennå. Du må huske hvem du er og posisjonere deg deretter!"
Jeg sa: "Uansett hvem jeg er, så har jeg rett til å håndtere min egen post. Loven gir meg en slik rettighet, ikke dere!"
Vakten var sjokkert, fordi hun visste at de gjorde noe galt. Så sa hun: "Se på deg. Barnet ditt har nesten gitt deg opp, men du holder fortsatt fast på din tro. For hva? Jeg sier deg at det ikke vil bli noen god slutt i din situasjon." Jeg protesterte på at kollaboratørene hadde banket meg. Hun lo kaldt og gikk.
Sønnen og datteren min dro til høyskolen sammen i september 2000 i andre provinser. Tre måneder senere ble jeg arrestert og tatt til et hjernevaskingssenter og ble siden sendt til denne tvangsarbeidsleiren. For å unngå å forstyrre deres studier fortalte ikke mannen min dem hva som hadde skjedd med meg med en gang.
Da de kom hjem på sin første ferie, gledet de seg til å dele historier fra livet på høyskolen med oss, men i stedet så de et svært kaldt hjem da de åpnet døren. Alle møblene var tildekket, og støvet var flere centimeter tykt. Det grusomme faktum at moren deres sonet en dom i en tvangsarbeidsleir var en katastrofe for dem å høre.
Som mor kan jeg forstå hvor dypt de ble såret. Jeg følte fortsatt at å hjelpe dem til å utvikle seg og modnes, var mitt ansvar. Jeg var så ivrig etter å kommunisere med dem gjennom brevene og oppveie litt av det følelsesmessige sjokket de unge hjertene var tvunget til å bære.
Jeg leverte brevet til sønnen og datteren min inn til lederen for cellen. De fant ikke noe i innholdet som fornærmet dem, men de sa at jeg ikke kunne fortelle dem at jeg var i Beijing. Jeg måtte fortelle dem at jeg var i Changping distriktiets tvangsarbeidsleir for kvinner. Ellers nektet de å sende brevene mine.
Jeg prøvde bare å beskytte deres svake selvtillitt. Om en av deres klassekamerater eller lærere så at brevet var sendt fra tvangsarbeidsleiren, ville det være en ulykke. Det var mitt valg om jeg ville sette leirens returadresse på brevet eller ikke, selv om alle de andre fangene gjorde det.
Jeg prøvde sterkt å kontrollere meg selv da jeg ble møtt med denne umenneskelige behandlingen. Jeg visste at de simpelthen bare prøvde å torturere meg, gjøre meg sint og angripe meg. De brydde seg aldri om dette i forhold til andre som hadde akseptert hjernevasking.
Jeg tok brevet stille tilbake. Jeg bestemte meg for at jeg heller ville gi opp å sende dem brev enn å gi etter for deres onde metoder. Jeg visste klart at dette betydde at jeg aldri kunne skrive til mine barn. Barnas ord om forvirring og misforståelse fylte sinnet mitt hele tiden. Jeg visste at de var bekymret for meg, men jeg var tvunget til å gjemme det dypt inne. Mine kanaler for kommunikasjon med barna ble blokkert nettopp på denne måten.
Jeg så andre skrive eller ringe til familiene hver måned, eller de fikk besøk, men som en "fokus"-fange hadde jeg ikke slike rettigheter. Alle brev fra barna mine ble holdt tilbake. Ingen kommunikasjon med mine barn i alle disse årene har såret dem dypt, men de tror ikke at moren deres har blitt kald og ufølsom, slik propaganda i media forteller dem. De opplevde hvordan jeg fundamentalt forandret meg etter at jeg begynte å kultivere. De forsto bare ikke hvordan brevene deres så ut til å ha sunket til havets bunn og hvorfor moren ble en fange. Moren lærte dem å ha en god arbeidsmoral, å være en patriot for vårt land og å være lojale og vennlige mot mennesker. I tillegg lærte moren dem å ha integritet og manerer, å få visdom og å være til å stole på. Hvorfor skulle en slik god mor ble sparket fra en god jobb og låst inne i en tvangsarbeidsleir? De fant aldri et logisk svar.
Fotnoter:
1. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.
2. ”Reformere eller transformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.
* * *
Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.
mer ...