Førstehånds erfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 5)

Forord (forkortet)
I juli i 2003 gikk Zhang ut av Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløres og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html

5. Atten søvnløse netter

En dag kom flere mennesker plutselig inn på rommet midt på dagen. De lukket døren og vinduene og trakk for gardinene. De dekte til og med de små glassvinduene som de patruljerende vaktene bruker for å se inn i rommet. På grunn av den intense atmosfæren visste jeg at enda en runde med forfølgelse hadde begynt.

De skiftet ut gruppen med mennesker som var utpekt til å overvåke og forfølge meg. Chen, Hao og Wang fortsatte å være i gruppen sammen med narkomane Han Xuwei. I tillegg ble Zhen Jie, Tang Jianshu, Liu Hong og flere andre brakt til mitt rom for å slå seg sammen med gruppen. Enda en runde med forfølgelse startet etter at gruppen med mennesker hadde blitt skiftet ut. De overvåkte meg døgnet rundt og passet på at jeg ikke sovnet eller fikk ta en liten blund. De delte på å hjernevaske meg, og de tvang meg også til å se på videoer som baktalte Lærer [Lærer Li Hongzhi, grunnlegger av Falun Dafa] og Falun Dafa. De arbeidet på skift, der hvert skift besto av to mennesker. Et skift var før midnatt og et annet skift var etter midnatt.

Ond mental tvang

Etter at hjernevaskingen og forskjellige typer tortur ikke førte frem, hevdet de høyt at jeg var "psykologisk kontrollert" og at jeg var "besatt av dyr". For å forvirre meg og skape tvil i meg fortsatte de å si det om og om igjen, og vaktene sa det gjentatte ganger ved alle møter. I tillegg fulgte de med på alle mine bevegelser, ansiktsuttrykk og humør. De grep tak i den minste underbevisste bevegelsen jeg gjorde for å bevise at jeg var manipulert og besatt. De ville forsterke denne påstanden, prøve å sprøyte det sakte inn i mitt sinn, for på den måten å forvirre meg og få meg til å begynne å tvile. De ønsket å få meg til å miste motet og akseptere hjernevasking og reformering (1). Etter denne erfaringen forsto jeg hvorfor og hvordan noen mennesker kollapset mentalt.

Da kollaboratørene (2) hjernevasket meg, satt de i sirkel på små stoler med meg i midten. De snakket med meg hele morgenen, ettermiddagen, kvelden og noen ganger gjennom natten. De tvang meg til å se på personen som snakket, og jeg måtte sitte med overkroppen i en opprett posisjon med knærne sammen og hendene på knærne. Når jeg duppet av på grunn av utmattelse og døsighet ropte de: "Se, se, dyrene besetter henne igjen! Slå dyrene ut av henne!" Deretter begynte de å sparke bena og føttene mine.

For å avvise deres endeløse, ondskapsfulle teorier og baktalende angrep, for å skaffe meg en pause for nervene som hadde vært i høy beredskap hele tiden, og for å bevare den gjenstående energien og styrken min, lærte jeg gradvis å stenge inne sinnet mitt, ikke lytte til dem, men flykte til et annet sted i mitt sinn. Noen ganger stirret jeg på gresset og maurene rundt føttene mine, tretoppene i det fjerne eller et spesifikt objekt i rommet. Jeg gjorde mitt beste får ikke å la gjerningsmennene berøre meg. Det var vanskelig for meg å ikke hate dem. Hver gang hat dukket opp, prøvde jeg å eliminere det fordi Lærer har sagt at [Falun Gong] -kultiverere ikke må hate.

Vakt Jiao sa med en truende stemme: "De [kollaboratørene] var alle som deg før de ble reformert. Du vil bli bra med en gang vi slår ut dine besettende dyr og de som kontrollerer deg psykologisk."

Jeg sa: "Jeg har et klart sinn! Dere er de som er fullstendig mentalt kontrollert! Dere er manipulert av djevler og dyr! Ingen tvinger meg til å øve Dafa. Jeg praktiserer av egen fri vilje på grunn av søken etter sannheten, fordi Dafa har vekket min sjel. Hvorfor skulle jeg være enig med deres skitne teorier?"

Et hevngjerrig blikk for over Jiaos øyne, men hun smilte mens hun gikk bort.

De torturerte meg hele døgnet. De tvang meg til å være våken natt etter natt og hjernevasket meg dag etter dag. Om jeg beveget meg ørlite, om jeg ikke satte hendene og føttene mine der de hadde bestemt eller om min oppmerksomhet ikke var rettet mot det de sa, ville de sprette opp og si: "Se, se, hennes besettende dyr er her igjen. Hun er annerledes enn andre. Hennes skalle er spesielt tykk. Det er typisk mental manipulasjon!" De sa ting som dette og prøvde å dytte dem inn i mitt sinn.

Litt senere klarte jeg ikke å la være å døse av. De sparket meg og ropte: "Se! Dyrene hennes kommer tilbake! Bank dyrene hennes! Bank henne! Få henne til å komme til sine fulle fem!"

Jeg klarte ikke å holde ut mer så jeg sa: "Gjør ikke noe så latterlig. Dere kan ikke oppnå noe ved å gjøre dette mot meg. Jeg går ikke i deres felle."

Jeg visste veldig godt at de prøvde å drive disse fabrikkerte beskyldningene inn i mitt sinn for å forvirre meg og få meg til å frastøte mine opprette tanker slik at jeg mistet mental kontroll og mistet motet. Jeg advarte meg selv hele tiden om at jeg måtte ha en sterk hovedbevissthet. Mitt sinn måtte være opprett, og jeg måtte hele tiden handle ut ifra rettvise tanker og rettvise handlinger. Jeg måtte ikke la dem berøre meg, ellers ville de onde tingene virkelig komme inn i mitt sinn. Det var eksakt målet deres.

Jeg husker ikke eksakt hvilken dag det var, men det var rundt den tiende dagen … Hver natt overvåket to mennesker meg og beordret meg til å sitte på en liten stol i midten av gangen mellom to senger, slik at jeg ikke kunne lene meg til noen av sengene, og de lot meg ikke lukke øynene. Da jeg lukket øynene mine, ropte de: "Zhang, åpne øynene dine! Åpne øynene dine! Om du ønsker å sove, må du reformeres! Om du ikke reformeres, trenger du ikke å tenke på å sove!"

Jeg ble ikke affektert i det hele tatt. De fortsatte denne mentale tvangen en stund, og da de følte at det ikke hadde noen effekt, gav de opp og tydde til vold.

Vold i en mørk natt

Etter en hel dag med hjernevasking og en hel natt med gjentatte ganger å måtte se på videofilmer som baktaler Falun Dafa, kunne endelig min godt lukkete hjerne slappe av blant snorkende lyder i rommet. På dette tidspunktet var sinnet og hjertet mitt fritt. Jeg lot tankene fly og tenkte på alt mulig. Jeg tenkte mer på den lykkelige tiden før den 20. juli da jeg badet i Dafas storhet, på datoen da jeg ble forandret til en totalt forskjellig person fra innerst til ytterst. Det var mer enn fire år siden, men tiden føltes så kort. Jeg forventet aldri den harde situasjonen etter 20. juli 1999, og jeg lurte på når denne prøvelsen ville ta slutt. Hvor er alle medutøverne som var som mine brødre og søstre? Hadde de også mistet sin frihet? Er de også målbevisste? Da jeg tenkte på dem, var hjertet mitt lett, men også tungt. Min skjorte ble våt av tårer da jeg tenkte på Lærer.

Sent om natten sto Hao Lihua og Hao opp og stilte meg det samme spørsmålet som de hadde stilt meg utallige ganger: "Zhang Yijie, vil du la deg reformere eller ikke? Vil du virkelig la oss lide sammen med deg? Hvor er din medfølelse? Hvordan tør du si at du øver Sannhet, Medfølelse og Toleranse (3)?" Hao bannet til meg. Hao og Chen var begge i 30-årene. Hao, Chen og Wang Yan var alltid sammen, som skygger. Wang Yan er en annen kollaboratør. Hun skrev skitne artikler i Lærerens navn og ga dem videre til Tvangsarbeidsleiren for menn. Hun er virkelig ondskapsfull. De tre hadde vaktenes største tillit. Jeg hadde følelsen av at de ville gå til aksjon mot meg når som helst. De ville gjøre verre ting med meg på grunn av at deres tidligere taktikker hadde slått feil.

Senere på natten mottok de en ordre fra vaktene og begynte å slå meg. Hao og en annen person rykket meg ut av stolen og ned på gulvet. De viklet hele kroppen min inn i et teppe og knelte på meg. En av dem holdt hodet mitt på plass og knærne sine i ansiktet mitt slik at jeg ikke kunne puste. En annen person sparket og trampet på hele kroppen min. Jeg kjempet og snudde ansiktet mitt ned mot gulvet slik at jeg kunne puste. Jeg brukte den frie hånden til å beskytte hodet mitt.

De skrek mens de slo meg: "Slå de besettende dyrene hennes! Slå ut den mentale kontrollen! Prell av hennes skall! Du er tøff, du vil ikke la deg reformere, du er den eneste som praktiserer kultivering og ingen andre [kultiverer]!" De sparket og slo meg som om de var galne. Hodet og skuldrene mine ble bestemt holdt nede, slik at jeg ikke kunne bevege meg eller komme unna. Ansiktet mitt ble holdt mot gulvet slik at jeg ikke kunne lage en lyd. De sparket ryggen, brystet og magen min. De sparket også resten av kroppen som om jeg var en sandsekk. En person løftet ett av benene mine og sparket meg voldsomt i underlivet. Jeg kjempet og klarte å få benet mitt fritt for å kunne beskytte meg selv.

Da de slapp meg, begynte to mennesker å sparke og banke meg. Jeg hadde ikke engang styrke til å bevege meg eller stå opp. Jeg lagde aldri en lyd. De to menneskene stønnet, og lyden av spark varte en lang stund. Det var en natt som så ut til at den aldri skulle ta slutt.

Vanligvis ville vaktene som var på jobb, åpne døren mange ganger under natten for å se om jeg sov og om kollaboratørene slappet av. Denne natten kom imidlertid vaktene aldri.

De stoppet før daggry, muligens på grunn av utmattelse. Fra og med da la jeg merke til at vaktene forsvant fullstendig hver eneste gang jeg ble banket. Jeg kunne være sikker på at vakten ikke ville dukke opp under oppbankingen.

Jeg klaget ikke etter den lange oppbankingen. Jeg husker at to av dem dro meg opp og prøvde å sette meg tilbake på stolen, mens de forbannet meg. Jeg kunne ikke sitte oppreist. Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg lå på det iskalde sementgulvet, hvordan jeg kom meg opp eller hva som skjedde etterpå. Det føltes som om at jeg hadde mistet hukommelsen. Mirakuløst forsvant all den fysiske smerten totalt da jeg kom til bevissthet.

Jeg behandlet dem fortsatt med medfølelse etter å ha blitt banket, slik jeg alltid hadde gjort. En av dem angret på handlingene og skrev et brev til meg. Jeg sa til henne: "Jeg hater ingen. Kultiverere bærer ikke hat, men jeg kan ikke forstå hvordan du kan høre på og hjelpe det onde med å gjøre disse tingene. Du praktiserte en gang Dafa! Selv om du ikke hadde gjort det, skulle du ikke banke en kvinne på en slik fryktelig måte og sette henne i en slik grusom situasjon. Ikke engang en vanlig person ville ha gjort det. Hvor er din samvittighet som menneske? Det du har gjort, går langt over fornuften. Du burde vite at tvang og forbrytelser ikke kan forandre menneskers tanker. Jeg håper du tenker over dette!"

Protest

Det var i 2001, noen dager før 1. oktober, Midthøstfestivalen og dagen som markerer at Kommunistpartiet tok makten. Nasjonaldagen i 2001 og Midthøstfestivalen falt på samme dag. En annen gruppe med utøvere ble brakt inn fra Beijings divisjon for omskolering gjennom arbeid (Beijing Labour Reeducation Dispatch Division). Jeg følte at forfølgerne ble mer og mer onde under hjernevaskingen. Det var virkelig det året da det onde var mest voldsomt.

En dag beordret vaktene flere mennesker å banke meg. Tidligere turte de ikke å slå ansiktet mitt, men denne gangen slo de ansiktet mitt med brutal kraft. Snart ble ansiktet alvorlig fullt av blåe merker. Ansiktet ble numment, og jeg følte at blod rant nedover, men da jeg prøvde å tørke vekk blodet med hendene mine, var det ingen ting. Jeg forsto at den følelsen oppsto fordi blodårene hadde blitt skadet under huden. Jeg følte at hodet og ansiktet hovnet opp. Da jeg berørte ansiktet, forsto jeg at ansiktet var så hovent at det var på nivå med nesen, og overleppen hang enda lengre utover Jeg hadde svarte og blåe øyne etter oppbankingen, og jeg kunne ikke åpne dem ettersom det opphovne ansiktet klistret igjen øynene mine. Jeg visste at jeg var deformert etter oppbankingen.

En stund senere fortalte vaktene oss at alle i tvangsarbeidsleiren skulle delta på en fest på gårdsplassen etter middag, og de sa til meg at jeg måtte gå. Jeg tenkte: "Hvorfor ber de meg om å gå ut etter å ha blitt torturert som dette? Tidligere passet de alltid på å isolere meg fra andre. Det er uvanlig, hva handler alt dette om?"

Plutselig kom noen inn i rommet. De sa hemmelig og nervøst: "Etter å ha blitt for voldsomt oppbanket er øynene hennes til og med klistret igjen." " Hva skal vi gjøre?..." Så hørte jeg noen forlate rommet.

Jeg kunne ikke åpne øynene mine, og jeg kunne ikke se hvem de menneskene var. Etter en god stund kom personen som forlot rommet tilbake. Personen visket til de andre i rommet: "De ga meg en flaske med ”Helbreder raskt”. Skynd deg å sprøyte henne med det." De diskuterte det og sa at denne medisinen er brukt for utvendige skader og er veldig god for å raskt redusere hovenhet.

De sprøytet på medisinen "Helbreder raskt" over hele ansiktet mitt. Tårer strømmet fra øynene mine på grunn av at sprayen brant som om jeg var stukket av en veps. Etter oppbankingen og påføringen av sprayen ble synet mitt tåkete, og jeg så mørke områder foran øynene mine. De sprøytet på meg om og om igjen. Jeg var ikke klar over deres intensjon og ønsket bare at opphovningen skulle gå ned, fordi de andre utøverne ville bli redde da de så ansiktet mitt. Det var derfor jeg ikke stoppet dem med å gjenta sprøytingen med "Helbreder raskt".

Jeg kunne ikke se ansiktet mitt. Flere dager senere så jeg i et speil, og jeg så et deformert ansikt dekket av koagulert blod. Ansiktet mitt var sort og blått, og øyehulene og øyelokkene ble mørk fiolette med bloduttredninger. Munnen og nesen min var opphoven, og jeg klarte ikke å se på meg selv.

Om kvelden ble jeg tatt til gårdsplassen og satt i en utpekt stol. De andre utøverne hadde ikke sett meg de siste par månedene. De visste at jeg ble holdt alene. Ingen av dem forventet å se meg med et forferdelig deformert ansikt. De så på meg med sjokk og frykt i øynene sine.

Jeg lot blikket rolig gli over gruppen som satt i en kvadrat på omtrent 40 meter i diameter. Jeg så mange nye ansikter, og jeg visste at de hadde blitt brakt hit. Plutselig forsto jeg hvorfor vaktene hadde brakt meg ut her. Det var sjelden de tillot andre utøvere å se meg, og de lot meg aldri delta i noen aktiviteter. Denne gangen ønsket de å svinge sitt "vinnersverd" ved å sette meg til utstilling på scenen. De ønsket å sjokkere de nye utøverne, sjokkere de utøverne som de mente ikke hadde blitt fullstendig "reformert" og sjokkere de utøverne de mente ikke hadde blitt "reformert". Jeg ble forskrekket av denne forståelsen. De er så ondskapsfulle! Så ondskapsfulle! Mine fysiske sår gjorde vondt, men mitt hjerte og sinn gjorde enda mer vondt!

Divisjonslederen Jiao Xuexian så på dem og så på meg. Til slutt rev hun av seg sin hyklerske maske og avslørte "frukten" etter flere måneder med fanatisk forfølgelse og anstrengelser med å reformere meg. Hun viste at det som ble gjort i mørket, ville komme fram i lyset og til sist kom hennes virkelige karakter frem. Selvtilfreds og arrogant sa hun til de andre utøverne: "Zhang Yijie hadde en kosmetisk operasjon! Zhang Yijie hadde en kosmetisk operasjon!" Det hun mente var: "Ønsker noen av dere å ende opp slik som dette?"

Alle festet øynene på meg hele tiden. Jeg så alle slags blikk. Jeg forsto Jiaos baktanke og rettet opp ryggen min. Jeg hadde et urokkelig, men rolig ansiktsuttrykk. Jeg viste ikke den minste følelse av ubehag. Jeg ønskte å sende denne beskjeden gjennom mitt kroppsspråk: "Jeg nekter simpelthen å reformeres! Jeg vil praktisere Dafa med bestemthet. Jeg vil alltid ha en indre styrke, selv om de banker meg til døde! Hele denne parodien berører meg ikke i det hele tatt, og tvang kan ikke endre min tro. De kan ikke tvinge meg med vold!" Min eksistens var en oppmuntring for de andre utøverne, og jeg forsterket deres selvsikkerhet. Gjerningsmennene sa at "viktige" utøvere kunne snakke med øynene sine. Akkurat! Jeg hilste dem og vekslet meninger med dem gjennom øynene og smilet.

Jeg ble opprørt da de andre utøverne begynte å danse. Jeg tenkte: "Jeg viste ikke at dere var i dette humøret." Men så tenkte jeg: "Nei, hvem savner ikke sine familier under Midthøstfestivalen? Hvem vil virkelig more seg over miljøet her i tvangsarbeidsleiren? Hvem har blitt reformert inn til hjerteroten? Den mentale tilstanden og humøret mitt vil påvirke dem, mens andre utøvere også var bekymret og brydde seg om meg.

Under dansen nærmet noen utøvere meg med vilje og hilste meg med sine øyne. Noen utøvere ga meg tommelen-opp i hemmelighet. Jeg returnerte deres hilsener med mine øyne og smilte til dem. En skallet utøver tok tak i meg og danset med meg. Jeg benyttet muligheten til å si noen ord i en svingom og sa: "Kultiver urokkelig, hopp av [reform] vognen, vær forsiktig med X [en persons navn] og hjelp X [en annen persons navn]. Prøv og hjelp alle reformerte utøvere til å vende tilbake til Dafa!"

Det var mer enn hva gjerningsmennene kunne tåle. Nestlederen for divisjonen, Huai, gikk rundt gårdsplassen og stirret på meg. De narkomane så ansiktet hennes og spratt opp og fulgte meg. Jeg smilte og fortsatte å snakke med andre utøvere i det jeg snudde kroppen min. Jeg lot ikke ansiktet mitt avsløre noen hemmeligheter. Jeg førte videre mitt positive humør og urokkelige vilje til andre utøvere. Jeg smilte vennlig og rolig, og jeg fortalte gjerningsmennene at tvang og vold ikke kunne forandre menneskers sinn. Deres "utstillings-" tiltak var forgjeves.

Gjerningsmennene kunne ikke tåle det mer. De ga et hint til de narkomane om å dra meg bort. De forsto at de hadde blitt overvunnet enda en gang. Resultatet var nøyaktig det motsatte av hva de hadde håpt å oppnå. De strøk også planen om å la meg lese opp et baktalende dikt på scenen.

"Hun er tøff og klarer å holde ut, men vi kan ikke tåle det lenger!"

Jeg gikk gjennom den ene lange dagen etter den andre og den ene skrekkelig natten etter den andre. Jeg kunne ikke huske presist hvilken dag det var. Gardinene var trukket for vinduene hele døgnet, og døren var tett lukket. Jeg visste at det var morgen, middag og kveld bare gjennom tre små boller – frokost, lunsj og middag som ble gitt meg.

Det er flere typer mennesker som blir "reformert". En type visste at "reformering" var galt, men de lot som om de var "reformert" fordi de ønsket å forlate tvangsarbeidsleiren eller de klarte ikke lenger å holde ut den fysiske torturen og mentale pinselen. En annen type var forvirret og trodde at "reformering" var rett. En tredje type gikk fullstendig til den andre siden og assisterte aktivt gjerningsmennene ved å begå mange forbrytelser.

Sent på natten satt jeg på en liten stol og sovnet, mens jeg hørte på snorkingen i rommet. Kollaboratør Hao så på sengen sin og så på meg. Hun lagde strupelyder for å vekke meg. Etter at jeg ble tvunget til å holde meg våken i mange dager, ble sinnet ofte tomt både dag og natt, og det føltes som om jeg hadde blitt sugd tørr. Jeg kan ikke beskrive følelsen. Det overgikk ønsket om å sove. Hva er den fysiske grensen for et menneske å gå uten søvn? Hva er grensen for å gå søvnløs når noen blir torturert fysisk og mentalt pint samtidig? Noen sa: "X [en annen utøver] kollapset mentalt på grunn av søvnberøvelse." De ønsket å ødelegge meg med den samme metoden – nekte meg søvn. Flere ganger falt jeg fra stolen. Hver gang jeg falt, reiste jeg meg opp og satt meg tilbake på stolen. Da jeg falt igjen, satte jeg meg tilbake igjen. Hao var redd for at jeg ville lene meg mot sengen, så hun tvang meg til å sitte på gulvet midt i rommet uten noe å lene meg mot. Lyden av at jeg falt i gulvet, vekte kollaboratørene og de narkomane, og de ble sinte. Jeg gjorde mitt beste for å holde tilbake følelsen av utmattelse og mangel på søvn for å unngå å forstyrre dem.

Ved daggry gikk narkomane Han Xuwei, lederen for "å holde fortet"-gruppen, ut og rapporterte til vaktene. Da hun kom tilbake, hakket hun på meg igjen. Hun forbannet meg for å være "sta" og for å nekte å "reformeres" og anklagde meg for å ødelegge døgnrytmen. Han Xuwei og andre kollaboratører ønsket desperat å forlate tvangsarbeidsleiren. De ville gjøre hva som helst for vaktene.

En dag ankom en kollaboratør ved navn Zhang Yanchun. Zhang Yanchun hadde blitt byttet ut med Liu Hong som var snill mot meg. Derfor "sparket" vakten Jiao henne. Zhang Yanchun så meg, gikk rundt meg en gang og sto stille, mens hun bittert sa: "Så du er Zhang Yijie? Du avslørte hjernevaskingsklassen og hindret mange mennesker fra å reformeres. Forstår du konsekvensene? Så du er søvnig? Jeg skal gjøre deg søvnig! Jeg skal piske deg blind i dag!" Hun begynte å piske øynene mine med en fluesmekker. Hun brukte ikke den flate siden av fluesmekkeren, men snudde den og brukte bare den smale kanten av fluesmekkeren til å piske øynene mine. Hun pisket øynene med en grusom kraft og sjokkerende presisjon. Jeg følte den intense onde intensjonen hennes og trakk meg forsiktig unna.

En gang praktiserte hun Dafa, men nå er hun en velkjent, ondskapsfull kollaboratør – en av de tre ved tvangsarbeidsleiren. Hun ledet hjernevaskingen og reformeringen ved treningssenteret Legal Training Centre i lang tid. Ondskapsfullt forvridde hun Falun Gong-prinsipper, baktalte Falun Dafa og sparte ikke på noe i å "reformere" Falun Dafa-utøvere. Jeg så på ansiktet hennes. Det var svart og dekket av kuler. Ansiktet hennes var fylt med et ondt og morderisk blikk, slik at det nøyaktig reflekterte sinnet. Hun pisket i vei mens hun angrep Lærer og Dafa med løgner, uten avbrudd.

Hun sa: "Om du ikke reformeres i klassen, må vi holde deg i tvangsarbeidsleiren. Om du ikke reformeres, vil vi tvinge deg. Vi vil låse deg inne. Så, kan du holde ut det? Fint, hold ut!" Jeg fortsatte å lukke øynene mine for å beskytte øyeeplene fra de mange slagene med fluesmekkeren. Tårer fløt på grunn av piskingen. Hun stoppet ikke før hun hadde fått nok og hun selv var trøtt. De svært utformede nervene mine kunne til sist slappe av.

Med tiden hadde fluesmekkeren satt et dypt merke i sinnet mitt. I de neste to somrene begynte jeg å skjelve uten kontroll hver gang jeg så en fluesmekker ved tvangsarbeidsleiren. Følelsen av at øynene og ansiktet ble pisket dukket opp i sinnet, og piskingsscenen viste seg levende foran meg. Hver gang kastet jeg fluesmekkeren i hemmelighet ut av vinduet.

Vaktene trodde ikke jeg ville være i stand til å holde ut et par dager med oppbanking og søvnberøvelse. De søvnløse nettene beviste for mye for vaktene og kollaboratørene. Den døgnbaserte "kampen" slutten på den 19. dagen. De hadde gått gjennom sitt arsenal av torturmetoder og var selv så søvnberøvet at de ikke lengre klarte å gjøre noe. De narkomane sa: "Det er bortkastet tid å si noe til Zhang Yijie. Vi kan overvåke og følge henne hele tiden, og vi kan brutalt torturere henne, men det virker ikke på henne. Hun er tøff og kan holde ut, men vi kan ikke tåle det lengre! Fortell “myndigheten” at vi slutter!"

Kollaboratøren Tang Jianshu, kvinnen som jeg tidligere nevnte, var eldre enn meg. Hun erfarte de 18 nettene med hjernevasking døgnet rundt og var vitne til noen av grusomhetene. Det ble sagt at etter at jeg ble tullet inn i teppet og banket opp ved midnatt, gikk hun til vaktlederen Jiao og sa at hun ønsket å melde seg ut av "å holde fortet"-gruppen. Hun sa at slik oppbanking ville drepe meg og at hun ikke ønsket å bli holdt ansvarlig. Jeg vet ikke hva som påvirket Jiao eller om det kanskje var alle "arbeiderne" som ga opp, men jeg ble flyttet til et annet rom hvor miljøet var like ille. Jeg var i det samme rommet som kollaboratørene Hao, Chen, Wang og to narkomane som også var prostituerte. De var ansvarlige for å overvåke og hjernevaske meg daglig, men nå kunne jeg sover et par timer om natten.

Fotnoter:

1. ”Reformere eller transformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

2. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.

3. "Sannhet, Medfølelse og Toleranse": er de tre verdiene i Falun Gong.