Førstehåndserfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 14)

Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html
Del 5: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1551.html
Del 6: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1561.html
Del 7: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1570.html
Del 8: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1579.html
Del 9a-b: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1589.html
Del 9c-f): http://no.clearharmony.net/articles/200704/1597.html
Del 10: http://no.clearharmony.net/articles/200705/1606.html
Del 11: http://no.clearharmony.net/articles/200705/1619.html
Del 12: http://no.clearharmony.net/articles/200705/1628.html
Del 13: http://no.clearharmony.net/articles/200705/1640.html

14. Varer for eksport fra tvangsarbeidsleire

En gang mellom april og mai 2002, rett før jeg ble sendt til "oppsugingsbrigaden", klarte jeg å forlate cellen i litt over 20 dager og fikk tillatelse til å ha kontakt med utøvere i vår brigade. Faktisk hadde Jiao et skjult motiv for denne kortvarige tjenesten. Hun ønsket å finne grunner til å sende meg til oppsugingsbrigaden. I løpet av disse få dagene ble jeg tvunget til å gjøre slavearbeid, akkurat likt alle andre utøvere. Nå vet jeg eksistensen for varer som er lagd for eksport i tvangsarbeidsleire. Jeg forsto at selv om de blir solgt til høye priser, blir de lagd billig, med blod og svette fra slavearbeidere. Dette fikk meg til å forstå mine tidligere feilsteg, noe jeg angrer dypt.

Alle de 8 brigadeseksjonene okkuperte en plass på et stort område og var formet som en sirkel. Alle strikket ullskjerf så raskt som mulig, fordi det gikk rykter om at personen som hadde ledelsen, ville komme tidlig på ettermiddagen for å hente varene. Men, om sannheten skal sies, så klarte mange ikke å gjøre ferdig arbeidet sitt. Dermed ble de som strikket raskest av alle i klassen, valgt ut og beordret til å gjøre ferdig strikkingen til de andre.

Kriminelle satt ved siden av meg og ventet på det siste skjerfet jeg strikket. Jeg gjorde det ferdig så raskt jeg kunne. Da jeg endelig var ferdig, løftet jeg på hodet, tok et dypt åndedrag og strakk meg. Jeg hadde sittet i en stilling i flere timer. Jeg strakk ut de stive fingrene mine med litt anstrengelse, og det tok en stund før jeg var i stand til å myke dem opp.

Jeg var tvunget til å utføre slavearbeid, fordi jeg ikke ville bli "transformert" (1). Jeg produserte de følgende produktene: innpakkede spisepinner, innleggssåler, strikkehatter, votter, skjerf og ullgensere. I tillegg til det var jeg tvunget til å flytte søppel, vaske toaletter, vaske skitne klær, grave hull til trær og vaske rom. Jeg var involvert i alle aktiviteter relatert til arbeid ved leiren. I tillegg til det måtte jeg utføre andre typer av arbeid som ikke var krevd av kriminelle innsatte og andre utøvere. Arbeidet stoppet aldri, og jeg tjente inn mye til tvangsarbeidsleiren. Siden jeg var under nøye oppsyn, var jeg involvert i trettende og meget krevende arbeid.

Etter "strikkemaratonet" fikk jeg ikke tillatelse til å slappe av. En kriminell innsatt hentet mer arbeid til meg. Alle måtte strikke skjerf. Alle var tvunget til å arbeide som en maskin.

Der var ikke pause. Alt var en hastejobb. Alle utøverne måtte stå opp klokken 06.00 for å begynne å arbeide så tidlig som mulig. Etter frokost arbeidet vi til klokken 12.00. Om ettermiddagen arbeidet vi fra klokken 13.00 til 18.00. Det var ikke slutten på det hele. Om kvelden arbeidet vi fra 19.00 til 22.00. Jeg oppdaget at vinter- og sommerplanen ikke var helt like. Ingen hadde tillatelse til å slappe av klokken 12.00 i tider da det var korte tidsfrister eller når det var for mye arbeid som trengtes å gjøres. De fikk oss til og med til å arbeide om kvelden etter 23.00. Da vi strikket gensere og votter for eksport, var arbeidet enda mer utmattende på grunn av korte tidsfrister.

Personen som var ansvarlig for produksjonen for eksport, krevde høy kvalitet. Vi kunne arbeide en hel dag og levere inn flere titalls strikkede votter, og ingen av dem ble kvalifisert for eksport. De ble alle returnert for å bli reparert eller for å bli startet fra begynnelsen av igjen. Når personen som var ansvarlig for eksportkontrakten, "sjefen", satt utenfor døren og ventet, fikk vaktene alle til å arbeide overtid, uten å bry seg om alder. Ved slike tider fikk ingen lov til å ta pause, og alle arbeidet hele døgnet. Ingen fikk tillatelse til å sove før alle hadde gjort ferdig kvoten.

Det var en dag, da øynene mine plutselig ga opp, og jeg ikke klarte å se menneskene foran meg. Lang tids fysisk og spirituell tortur, sult og mangel på ernæring, skader på øynene fra å bli banket av vakter og arbeid hele døgnet, hadde en skadelig effekt på øynene. Alt var ekstremt tåkete. I begynnelsen trodde jeg det var på grunn av det mørke rommet, eller fordi vi stikket svarte hansker, så jeg byttet til å strikke hvite hansker, men alt var fortsatt tåkete. Kort etter var jeg ikke i stand til å gjenkjenne mennesker foran meg. Siden jeg ikke kunne se klart, sank strikkehastigheten min, og jeg var den seneste i gruppen. Nå led jeg av en annen torturrunde.

Nestleder Huai kalte meg til korridoren og tvang meg til å arbeide på jobben om natten. Jeg sto i korridoren med to tåkete øyne og var ekstremt trøtt. Jeg hadde vansker med å fortsette å strikke. Denne form for straff hadde faktisk ikke noen effekt på meg. Selv om jeg gjorde min kvote ferdig om natten, kunne jeg bare sove litt mellom klokken 02.00 og 03.00 eller kanskje til 05.00. Da det var tid for å gå til sengs, tok jeg ikke engang av meg klærne eller skoene, siden jeg kort etter måtte stå opp igjen og begynne å arbeide. Senere var det andre mennesker som ikke kunne se klart. Likevel var vi fortsatt tvunget til å strikke ullgensere, og mengden med arbeid minsket aldri.

Dette er hvordan personalet ved tvangsarbeidsleiren behandlet innsatte og utøvere likt. Det er ingen rettferdighet, ingen moral, og de fengslede bare arbeider og får aldri noe igjen for sine anstrengelser. Noen ganger behøvdes en blomst å bli brodert på baksiden av vottene. Brodering er ikke lett. Et par votter er lagd av tre deler. Noen mennesker strikker håndleddet, noen håndflaten og noen fingrene. Jeg strikket alltid håndflaten, og det er svært komplisert. Min kvote var på fire håndflater hver dag.

Kvalitet sto øverst på listen. Alle måtte være i eksportkvalitet, hvor standarden var svært høy. Alle ti fingrene måtte bli strikket perfekt. Generelt vraket kvalitetskontrollen 80 % av vårt arbeid, og vi måtte starte fra begynnelsen. Et par votter behøvde svært mye anstrengelse for å resultere i en vott i eksportkvalitet. Likevel var arbeidslønnen bare en yuan (2). Jeg fant aldri ut om personalet beholdt pengene eller om sjefen var gjerrig. Bedriftsarbeiderne som kvalitetsjekket varene, sa til oss: "Om du selger disse vottene i et stort kjøpesenter, ville prisen være fire eller fem hundre yuan (omtrent 300 - 350 kroner), men om de blir eksportert, vil prisen være over 600 kroner." Kanskje er dette karakteristikkene til "produktene lagd under tvangsarbeid?" Jeg lurer på hvem som tar alle disse pengene. Det er ikke til å undres over hvorfor noen vestlige mennesker er sinte på hvordan slike produkter blir produsert.

Å snakke om produksjon under slavearbeid hjalp meg til å huske på noe fra fortiden. Det var faktisk ganske ironisk. Da jeg arbeidet som tjenestekvinne for myndighetene, kjempet jeg en gang en verbal dialog med tjenestemenn fra den Amerikanske myndigheten, på grunn av "nasjonal fordel" (eller heller for fordelen til Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) medlemmer), og for berømmelse og verdighet for vår nasjon. De påpekte at varer eksportert fra Kina var lagd av innsatte ved tvangsarbeidsleire, og vår myndighet benektet det. Jeg ønsket å vedlikeholde vårt lands verdighet og oppnå fordeler for vårt land, så jeg produserte raskt noe såkalte "undersøkelsesmateriell" som motbevis. Deretter sendte jeg raskt dette materialet til Det kinesiske utenriksdepartementet, andre involverte byråer og tjenestemenn, i tillegg til relevante ambassader. Vi kom frem til den samme historien og argumenterte sterkt, stoppet det amerikanske folket fra å klage videre og fikk den såkalte "verdigheten" for vårt "moderland".

Virkeligheten ga meg imidlertid til slutt en mulighet til å kjenne sannheten og til å måle meg selv mot det jeg gjorde i fortiden. Jeg var en gang en forkjemper for nasjonale fordeler, og siden ble jeg en fange i en tvangsarbeidsleir og produserte disse varene selv. Jeg var så trøtt. Jeg klarte ikke lengre å stå rett eller rette ut fingrene mine, og synet mitt var så tåkete at jeg ikke kunne gjenkjenne mennesker rett foran meg.

Jeg hadde en følelse av å bli brukt og slått i ansiktet. Følelsene fra fortiden var utålelig å minnes.

* * * * * Fortsetter neste uke * * * * *

Fotnoter:

1. ”Transformere eller reformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

2. "Yuan" er den kinesiske valuta; 500 yuan tilsvarer den gjennomsnittlige månedlige lønningen til en byarbeider i Kina.