Førstehånds erfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 9c-f)

Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html
Del 5: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1551.html
Del 6: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1561.html
Del 7: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1570.html
Del 8: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1579.html
Del 9a-b: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1589.html

(c) Ondskap er overalt og tegner en sirkel som et fengsel

I møtebygningen satte de for tredje gang opp et hemmelig fengsel for å prøve å hjernevaske meg. De økte torturen på min fysiske kropp og prøvde også ut alle mulige måter for å knekke meg spirituelt. For å sitere deres ord: "For å transformere (1) Zhang Yijie må vi bryte igjennom den spirituelle kontrollen av henne (av Falun Gong/Falun Dafa) … Vi må bryte opp laget av skall som hun er pakket inn i … Vi må spirituelt gå videre i vår kampanje mot henne." Etter deres onde taktikker, så som "angrip besettende ånd" og "avhøring ved midnatt" feilet, og etter at de hadde torturert meg i 18 sammenhengende dager og netter også mislykket, byttet de ut personell igjen og igjen og fikk flere nye grupper til å komme inn. De tillot ikke utøvere som Liu Hong, Tang Jianshu eller Zheng Jie å være i nærheten meg. De byttet ut tre mennesker under det tredje angrepet på meg og fikk inn tre nye kollaboratører (2) som var sendt til dem fra politiet. Blant dem ble Zhang Yanchun og Shen Shiling regelmessig sendt til "Rettsystemets treningssenter" for å hjernevaske og transformere andre. Disse to menneskene var svært onde, og Zhang Yanchun var en ubarmhjertig kjeltring.

På denne spesielle dagen kom fem kollaboratører hvor alle holdt hvert sitt gule hefte med artikler som baktalte Falun Dafa og vår Lærer (3). De ga en til meg og sa: "Hold den. Vi vil begynne med deg."

Jeg tok ikke imot heftet og sa: "Jeg vil ikke lese. Det er umulig for dere å høre et eneste baktalende ord fra min munn." De ga hverandre hint, og alle fem omringet meg og gikk mot meg til de sto foran meg ansikt til ansikt. De åpnet heftet og leste det første kapitlet med skrikende stemmer. Lyden var så høy at den gjennomtrengte ørene mine.

Dette gule heftet var en ond bok som inneholdt mange artikler som systematisk angrep Falun Dafa og Lærer. Den ble spesielt brukt i tvangsarbeidsleirer og fengsler med formålet å hjernevaske Falun Dafa-utøvere. Alle fem skrek ut de hatske ærekrenkelsene fra boken til meg. Deres hat og følelsen av å bli krenket og spottet gjorde meg så sint at det ikke kan beskrives. Ørene tordnet, og blodet så ut til å gå raskt oppover og kollidere i hodet mitt. Jeg var svært sint, og de kunne gjøre hva de ville og uten begrensninger. Men jeg visste at sinnet ikke ville hjelpe. I stedet ville jeg muligens falle i deres felle om jeg fortsatte å føle meg slik.

Raskt roet jeg meg ned, dempet hjertet og stoppet sinnet. Jeg holdt fast ved mine opprette tanker og konsentrerte meg på å helhjertet bli kvitt sinnet. Hvis hjertet ikke var beveget, ville ingen forstyrre meg.

Den baktalende skrikingen fortsatte. Jeg ble satt i midten, og jeg startet en krig mot dem.

Dette var en spirituell kamp og en test på min bestemthet og konsentrasjon. Om jeg hadde et skall, da var skallet mitt min hovedbevissthet og min sjel. Jeg var formet av Dafa, og ingen kunne noensinne ødelegge det. Gradvis roet hjertet og sjelen min seg ned.

Så snart jeg ble rolig, klarte ikke disse kollaboratørene å fortsette. Det virket som om noe gikk galt med stemmene deres. Nå og da måtte de avlaste halsen med hendene og stemmene ble lavere og lavere. Kort etter sluttet en av dem. Etterpå sluttet en annen. Bare tre av dem fortsatte å lese. Så avløste de to som hadde tatt pause de andre. De byttet på å lese. Siden var det bare to som leste. Etterpå var det bare en igjen som leste for meg. Jeg sto der rolig og tillitsfullt. Jeg ignorerte dem. Mitt sinne forandret seg til sympati for dem. Forbannelsen deres vil bli til uendelige synder de har gjort mot seg selv. Hvorfor ble de så uforstandige som demoner? De gjentok det samme trikset et par ganger til. Til slutt var de ute av stand til å fortsette og trakk seg raskt tilbake.

Da jeg ble satt i enecelle denne gangen, visste jeg at jeg ville møte flere prøvelser. Jeg hadde fullstendig forberedt meg selv, og jeg ville ikke angre på det. Under torturen, dag etter dag og natt etter natt, knakk jeg ikke sammen mentalt, selv om min fysiske kropp sviktet. Jeg tvilte aldri på min tro på Dafa, og jeg ga ikke opp, selv om min fysiske kropp knapt kunne bære det, og jeg var kommet til det punktet at jeg ikke hadde noen tanker. Men tanken på Dafa var alltid klar i sinnet, og jeg beskyttet denne tanken på samme måte som jeg beskyttet livet mitt.

Etter at det ikke førte frem å lese den onde boken, tegnet de kvinnelige vaktene Wang, Yu og Du en liten sirkel på bakken, bare stor nok til føttene mine, og tvang meg til å stå i den. De tillot meg ikke å krysse linjen. Etterpå prøvde de å "transformere" meg og tvinge meg til å skrive De fire erklæringene (4). Jeg nektet. Wang Yu sa til meg: "Om du ikke skriver dem, vil jeg skrive dem for deg." Hun brukte kritt til å skrive baktalende ord mot Falun Dafa rundt sirkelen.

Hun sa: "Så hvor mange dager kan du fortsette å stå som en stokk? Jeg ser at du er svært trøtt. Om du bare rører deg litt, vil du trå på din Lærers navn på bakken. Jeg vet ikke hvor lenge du kan holde ut."

Jeg sto strak inne i sirkelen, og det føltes som om jeg satt på stifter og nåler. Jeg hadde smerter og var utmattet. Jeg kunne ikke bevege meg noe. For å unngå å bevege føttene, måtte jeg ikke sovne. Samtidig hang de opp papirlapper som baktalte Falun Dafa og vår Lærer på dørene og veggene.

Stående på denne måten besvimte jeg nesten. Selv om jeg hadde blitt tvunget til å stå dag og natt tidligere, kunne jeg i det minste bevege føttene litt, og det var heller ikke et mentalt press. Jeg ble tvunget til å stå inni sirkelen i mange dager, og benene hovnet opp og jeg var veldig trøtt.

Plutselig forsto jeg at jeg var dum. Jeg skulle ikke la dem drive på tøyleløst som dette og la dem baktale vår Lærer. Jeg begynte å vaske vekk ordene på bakken med min egen hånd. Vaktene skrev dem på nytt igjen, og jeg strøk dem bort igjen. Jeg fortsatte å stryke vekk ordene. Wang Yu ble sint. Hun skrev overalt på bakken. Jeg klarte ikke å holde tilbake mitt sinne lenger. Jeg forsto plutselig at det var slik de hadde kommet for å sirkle meg inn. Etter at jeg hadde strøket vekk ordene, hoppet jeg ut av sirkelen.

Jeg advarte dem om at de hadde begått en utilgivelig synd ved å baktale Falun Dafa og vår Lærer og at de ville bli straffet av himmelen. Jeg fortsatte å be dem om å gjøre gode ting. Da jeg ba om å få gå på toalettet, samtykket de kvinnelige vaktene under forutsetning av at jeg skrev De fire erklæringer og gjentok slagordene som baktaler Falun Dafa og vår Lærer. Om jeg ikke gjorde det, nektet de meg å gå på toalettet i enda to timer, tre timer, fem timer, en dag, en natt eller til og med flere dager.

Denne torturen, med å nekte meg å gå på toalettet, var umenneskelig og skadet kroppen og min mentale helse. Det var ubeskrivelig smertefullt, men denne torturen er brukt i stor utstrekning i tvangsarbeidsleirer. Om en person holder sterkt fast på sin tro, vil denne torturmetoden bli brukt.

En dag hørte jeg noen som gråt inne i rommet. Det var en 60 år gammel dame som gjentatte ganger rapporterte om sitt behov for å gå på toalettet, men hun ble nektet. Til slutt klarte hun ikke å la være å gråte.

I den store gruppen fikk utøvere tillatelse til å gå på toalettet på et fastsatt antall minutter, selv om de måtte noe mer enn bare å urinere. Andre innsatte, inkludert narkomane, forbrytere og forrædere, var unntatt denne regelen. Blant utøvere hadde 90 % tørr avføring, noe som var svært smertefullt. Dette var situasjonen for den store gruppen av utøvere. Deres situasjon var forholdsvis bedre i sammenligning med de utøverne som ble internert atskilt som "nøkkelpersoner" og som ikke fikk tillatelse til å gå på toalettet i det hele tatt. De brukte denne metoden for å torturere utøvere.

Vaktene beordret og krevde av de kriminelle innsatte: "Dere bør vite hvorfor dere er her! Vi ønsker at dere håndterer dem [utøverne] og lar dem lide så lenge de fortsatt er i live og [at dere] torturer dem, men ikke til døde."

Da de fortsatt ikke hadde lykkes etter at de hadde brukt alle disse metodene, skrev Huai, nestleder for brigaden, en dag noen ord på et stykke papir og hengte det på veggen. Hun tvang meg til å lese det høyt. Ordene på papiret var omtrent slik: "Jeg har allerede ødelagt meg selv ved å nekte å bli "transformert". Hvis jeg fortsetter på denne måten, vil jeg ødelegge for mine barn og min familie, og min mann vil ikke tilgi meg eller vente på meg heller. Til sist vil jeg være helt alene."

Huai tvang meg til å lese innholdet på papirlappen høyt hver dag. Hvis jeg ikke leste det, ble hun svært sint. En dag sa jeg til henne: "Om jeg leser det eller ikke, er det uansett helt meningsløst." Hun spurte: "Hvorfor?"

Jeg sa: "Jeg er ikke engang redd for døden, hvorfor skulle jeg være redd for å bli alene?"

(d) Vann og tårer

Helt siden jeg ble satt i et rom i "Møtebygningen" hadde jeg stått dag og natt og hadde ikke sovet ett minutt. Foruten den store metallrammen som var brukt til et TV, var det ingen ting i rommet, ingen seng og ingen stoler. De satte opp en regel om at jeg bare fikk lov å stå, men jeg kunne ikke lene meg mot veggen og fikk heller ikke tillatelse til å lukke øynene eller sove. Kriminelle innsatte overvåket meg. De sa at de ikke ville slutte før jeg var "transformert".

Jeg sto fra morgen til kveld og fra kveld til morgen. Så snart øyelokkene mine berørte hverandre, slo innsatte Shen Shiling meg hardt på hodet med en kjepp lagd av avispapir. Hver gang jeg søvnig blinket med øynene mine, slo hun meg. For å hindre meg fra å lukke øynene og slappe litt av, sto de der i timevis og stirret på øynene, svingte kjeppen og slo hodet mitt gjentatte ganger.

Hun sto svært nær meg. Hun var kort og måtte bøye hodet opp for å se på meg. Etter en liten stund ble hun trøtt og tøyet nakken gjentatte ganger. Med kjeppen i hånden ropte hun: "Zhang Yijie, hvis du ønsker å sove, må du bli "transformert". Hvis du ikke ønsker å bli "transformert", må du holde ut og lide. Jeg vil holde oppe øyelokkene dine om du fortsetter å lukke øynene dine."

(e) Ingen behov for å beklage seg over tapet av det vakre ansiktet i denne menneskelige verden

Den dagen jeg sto opp totalt våt og skjelvende, sa jeg at jeg trengte å skifte klær. Men vakten Wang Yu lot meg ikke gjøre det. Jeg gikk nær ovnen og prøvde å bli varm. Wang dyttet meg bort: "Hvis du ikke klarer å holde det ut, må du skrive de tre erklæringene, og du er "transformert". Hvis du ikke vil skrive dem, må du holde ut torturen."

Jeg ønsket virkelig å lene meg mot noe. Jeg oppdaget plutselig et sted. Jeg vred meg unna Wang og gikk raskt inn i åpningen mellom muren og den store metallhyllen. Da jeg sto der, kunne jeg ikke falle ned. Jeg ønsket å lukke øynene mine, selv bare for ett minutt! Jeg var så sliten, trøtt og kald. Jeg var dekket av våte og kalde klær. Jeg var sulten og tørst. Med alle disse torturmetodene klarte jeg ikke tydelig å skjelne følelsene mine.

Den smale sprekken var svært liten og bare stor nok til meg. Wang kunne ikke nå meg. Jeg lente hodet mitt mot muren. Mange dager hadde passert, og jeg fikk endelig mulighet til å lukke øynene mine. De holdt øye med meg og tillot meg ikke å lene meg mot muren og lukke øynene mine. De ønsket å bruke opp energien min hele tiden til det maksimale.

Da de så meg gjemme meg i sprekken, ble Wang svært sint og forsøkte å dra meg ut. Da hun fant ut at hun ikke kunne få meg ut, banket hun meg med en stokk, men jeg kom fortsatt ikke ut. Til sist kom hun på en ond metode. Hun fortsatte å helle kaldt vann over meg. Etter en stund var både hodet og kroppen min totalt dyvåt. Kaldt vann dryppet fra håret

Jeg var forbauset over hennes ufølsomhet og var svært trist over hennes ungdom. Jeg fortalte henne om godhet og ondskap, dyd og synd. Jeg håpet å inspirere hennes gode side, hennes klare side, som kunne gi henne muligheten til å redde seg selv. Alt jeg gjorde så imidlertid ut til å være forgjeves. Hun fortsatte å finne andre måter å torturere meg på.

Innsatte Zhang Cuifen var ganske overvektig. Hun veide mer enn 90 kg og var veldig sterk. Etter å ha blitt opphisset av vaktene dyttet hun meg i bakken og satte seg på meg. Hun satte seg med hensikt på magen min og gynget fram og tilbake, mens hun sa at hun var veldig komfortabel. Jeg følte magen kom nær ryggen. Jeg kunne ikke puste. Jeg var svært tynn og klarte ikke å holde ut etter en stund. Det virket som om mine indre organer ble klemt flate. Kort etter holdt jeg på å kveles og kunne ikke snakke. Instinktivt dyttet jeg henne vekk med de svake hendene mine. Uventet dyttet jeg henne av meg. Jeg klarte å puste etter en stund.

Den natten ble alle tennene mine løse. Det virket som om at alle tennene ville falle ut. Da de øvre tennene berørte de nedre tennene, var alle veldig løse. Vakt Wang hadde tidligere studert medisin. Jeg klarte ikke å la være å spørre henne hvorfor tennene var løse. Men hun hånte meg og sa ingenting.

Jeg visste litt om medisin selv. Jeg tenkte at det mest sannsynlig var på grunn av at jeg var alvorlig skadet både mentalt og fysisk. Jeg visste at jeg hadde blitt tøyet nær opp til min fysiologiske grense.

Jeg var våt, kald, trøtt og sliten. Jeg var sulten og tørst. Bena mine var opphovnet, og føttene var tunge som stein. Jeg ønsket å lene meg mot ovnen for å varme den våte kroppen min. Wang Yu dyttet meg imidlertid bort hver gang. Hun sa brått: "Hvis du ikke er "transformert", kan du ikke sove. Jeg vil torturere deg inntil du gir etter."

I utgangspunktet forventet vaktene å få meg til å gi etter ved å bruke alle typer ondskapsfulle måter i den lille svarte cellen som var isolert fra omverden. Da de som tidligere følte at de ikke kunne nå sine mål, og de var trøtte og slitne, gikk deres taktikker fra å være dårlige til å bli verre.

Da jeg gikk bort fra ovnen og lente meg mot veggen, dyttet Wang Yu meg bort. Jeg hadde ikke energi til å håndtere henne. Jeg sto der og lukket øynene. Plutselig ble noe dyttet inn i munnen min. Jeg spyttet det raskt ut. Det var Wang Yu som hadde puttet en pille i munnen. Pillen var knust av fortennene mine. Jeg vasket munnen med klærne, mens jeg spyttet den ut. Det var ingen hemmelighet at hjernevaskingssesjonene i tvangsarbeidsleirene "transformerer" mennesker ved å bruke medikamenter for å ødelegge nervesystemet. Jeg var på vakt og prøvde å unngå henne. Da jeg var litt fraværende, stappet hun imidlertid enda en pille i munnen min. Jeg spyttet også den ut og renset munnen min igjen.

Hver gang jeg lukket øynene mine, puttet hun piller i munnen min. Pillene var gule og luktfri. Selv på slutten visste jeg ikke hvilke piller det var. Hun fortsatte å putte piller i munnen min, og jeg fortsatte å spytte dem ut og tørke munnen. Om natten visste jeg ikke hvor mange piller hun puttet i munnen min. Selv om jeg spyttet ut mesteparten, svelget jeg likevel noen.

Jeg sa til henne: "Vet du at ingen ting du forer meg med, vil ha noen effekt på meg? Ingen effekt i det hele tatt!"

Flere dager senere ble alle de løse tennene gradvis faste igjen. Denne hendelsen forsvant fra hukommelsen min.

Fem måneder senere sendte de meg til det intensive øvingslaget. Det var et speil på toalettet, og for første gang på lang tid fikk jeg se ansiktet mitt. Det var totalt forandret. Jeg var sjokkert og kunne ikke tro mine egne øyne. Håret mitt hadde blitt hvitt, og ansiktet mitt så mørkt og avmagret ut. Det var et stort mellomrom mellom fortennene mine, og tennene var vansiret.

Jeg nektet med en gang å akseptere utseendet den gangen. Det var ikke overraskende at min eldre bror hulket og barna mine gråt da de så meg. Noen kalte meg for "gammel kone". Jeg hadde blitt en gammel kvinne under torturen til det intensive laget, men jeg var bare i 40-årene. På den tiden var jeg svært trist og var nedslått av forandringen.

I lang tid hadde jeg jobbet i utenriksdepartementet. På grunn om krav til profesjonalitet hadde jeg vært oppmerksom på mitt utseende, noe som hadde blitt en vane. Det var svært vanskelig å betrakte mitt vansirete ansikt. Tidligere hadde jeg sett noen hvite hårstrå når noe av det var dratt ut, så jeg var forberedt på å se noen. Imidlertid ventet jeg ikke å se at håret mitt hadde blitt helt hvitt, og at jeg ville se så mager og eldre ut. Så hva forårsaket det store gapet mellom tennene mine?

Jeg gikk igjennom minnene de 43 dagene og nettene i intervju-bygningen. Natten da kaldt vann ble helt over meg, ble alle tennene mine plutselig løse, og vakt Wang Yu hadde puttet piller inn i munnen min. Tilsynelatende var det store mellomrommet forårsaket av tortur. Da tennene mine var løse, ble pillene puttet inn i munnen min, noe som utøvde press på tennene.

Jeg så på meg selv i speilet. Sorg og hat så ut til å tynge meg. Jeg gikk tilbake til rommet, og jeg klarte ikke å få meg selv ut av denne sinnsbevegelsen. Det var hardt for meg å akseptere hvordan ansiktet mitt så ut. Jeg følte at hjertet mitt var såret igjen.

Etter en lang, lang stund overtok sinnet mine følelser. En stemme dukket opp i tankene mine: "Du må holde fast ved synspunktet til Dafa hele tiden. Om du fortsetter med det menneskelige synspunktet, vil du til å begynne med bli nedsenket i hat, og siden vil du gi etter fordi du ikke vil være i stand til å holde ut torturen. Hvis du holder fast ved det menneskelige synspunktet, selv om du ikke gir etter, vil du kollapse mentalt, fordi du ikke vil klare å holde ut all lidelsen."

Åh! Dafa ga meg en diamantlignende kropp, jeg trenger ikke å bekymre meg for mitt hvite hår eller være trist fordi jeg har mistet et vakkert ansikt. Hvis jeg ikke er redd for døden, hvorfor skulle jeg bry meg om ansiktets utseende og den menneskelige huden?

Da jeg tenkte på dette, strømmet tårene ned kinnene mine. Medfølelse og toleranse jaget hat og krenkelse bort igjen.

(f) Håndjern

Den natten var det uvanlig stille. Vakten gikk plutselig etter midnatt, og til og med de to innsatte forsvant. Senere bar noen 2 sengefjøler og sengetepper inn i rommet. Chan Haifeng kom inn og snakket med meg. Da det var daggry, hadde fortsatt ikke vakten og de innsatte vist seg. Chen sa til meg: "Ingen av vakthavende er her. Du kan sove en stund."

Jeg var overrasket: "Tillate meg å sove?"

Chen sa: "Ja, og jeg overvåker deg ikke."

Jeg husker ikke hvor mange dager de hadde tvunget meg til å stå dag og natt i 24 timer. For å hindre meg i å lukke øynene mine hadde de brukt alle midler og så mye anstrengelse. Hva skjedde nå? Alle var borte. Skjedde det noe mellom dem? Holdt de bare et møte for å diskutere hvordan de skulle knekke meg? Eller planla de en ny sammensvergelse? Jeg så på Chen, og hun så på en måte mystisk ut fordi hun dukket uventet og stille opp ved siden av meg, og hun prøvde aldri å "transformere" meg. Hun sa ikke noe da jeg snakket med henne om fakta mot transformering.

Det var stille i cellene og i gangen. Ifølge reglene skulle en vokter være til stede om to utøvere var sammen. Hvordan hadde det seg at bare Chen og jeg var i hele etasjen? Dette var unormalt, noe som gjorde meg urolig. Jeg mintes den første, kalde natten da jeg var låst inne i en atskilt celle der en gjeng med forrædere torturerte meg med instruksjoner fra vaktene i naborommet.

Jeg fortsatte å stå – på vakt. Tiden gikk, minutt for minutt, og natten så ut til å være endeløs. Det var lenge siden jeg hadde kunnet ligge nede. Jeg byttet fra den ene opphovnete foten til den andre. Jeg hadde fått et strengt forbud mot å sette meg ned til og med i et sekund, for ikke å nevne og legge meg ned. Jeg kunne ikke stole på dem ved en slik stor forandring.

Greit, hva kan du gjøre mot meg? Med Chens anbefaling la jeg meg ned på trebenken med klærne på. Jeg stirret i det gustne taket uten å være trøtt eller søvnig i det hele tatt.

Det så ut til at Chen sovnet etter en stund. Jeg satte meg opp og så på henne og undret på om hun virkelig sov. Hvorfor turte hun å ikke overvåke meg, men sove i stedet?! Jeg lyttet nøye til det andre rommet og gangen og bekymret meg om noen ville bryte seg inn og gjøre meg noe. Jeg snudde meg og så at TV-benken sto mot veggen. Benken var så stor som en bokhylle beregnet for et overvåkingskamera på 9 tommer, omtrent 35 cm brei og 35 cm rom mellom hyllene. Den laveste hyllen var til og med smalere, men jeg klarte å smyge meg inn i denne hyllen. Selv om det føltes like kaldt som sementgulvet, følte jeg meg litt tryggere inni der, ettersom det ville være vanskelig for dem å dra meg ut. Jeg ville i det minste være i stand til å se de andre om de ønsket å gjøre noe mot meg uten forvarsel. Fortsatt lyttet jeg nøye til utsiden. Da det var daggry, sto Chen opp og var overrasket over å ikke finne meg på trebenken.

Døren til cellen ble plutselig åpnet, og to forrædere med tunge kropper kom inn. De dro trebordet ut og sto der. Det virket som om de var klare til å stå der og følge med en god stund. Vakten Du kom inn med et par skinnende håndjern og sa til meg: "Du vil ikke bli "transformert", du skal få se…"

Jeg sa til henne: "Det er mot loven om du setter meg i håndjern mot min vilje. Du bryter loven med hensikt. I hvilket navn kan du sette meg i håndjern?"!

Vakten Du sa: "Ingen ting vil bli gjort mot deg om du aksepterer å bli "transformert", og dersom du ikke vil, må vi behandle deg på denne måten."

Da hun ikke fant noe i cellen, gikk hun ut og hentet en stol og dyttet meg ned i stolen. Hun satte hendene mine i håndjern bak ryggen av stolen og gikk.

Kroppen og armene mine satt fast i stolen. Etter en stund ble kroppen stiv, og jeg kunne ikke bevege håndleddet, armene eller kroppen fordi håndjernene ble strammere om jeg beveget meg.

Dette er noe jeg lærte fra mine erfaringer i et interneringssenter tidligere. I april 2000 dro jeg til Det sentrale myndighetskontoret og Statsrådets appellkontor hvor jeg ble arrestert og sendt til et interneringssenter. Det var første gang jeg lærte at håndjernene ville bli strammere om en prøvde å bevege seg og at hendene ville bli invalidisert om de satt stramt i håndjern i en viss periode. Å sette mennesker i håndjern er en grusom tortur siden det ikke bare fører til fysisk smerte, men også mental pinsel.

På grunn av at jeg appellerte, ble jeg satt i håndjern som en kriminell. Sjokket i hjertet kan ikke beskrives. Håndjern er alltid forbundet med forbrytelser. Hvordan kan man se for seg at en utøver som praktiserer Sannhet, Medfølelse og Toleranse blir satt i håndjern og sendt i fengsel? Da jeg måtte gå gjennom gårdsplassen og forbi arbeiderne som gravde en vannkanal med håndjern, så jeg at de stirret overrasket på meg. På den tiden hadde vi våre egne klær på oss. Utseendet og klærne mine fikk dem til å se kontrasten mellom uskyldighet og forbrytelser i disse metallhåndjernene. Jeg så på dem og gikk stille forbi. Deres forbausede øyer såret og ydmyket meg. Jeg hadde aldri følt noe som dette.

Et par timer gikk. Jeg var så trøtt. Jeg kunne ikke bevege meg eller forandre posisjon. Jeg mistet bevisstheten på grunn av utmattelse og smerter. Mens jeg var døsig, dyttet noen meg og sa: " Det er på tide å spise." Jeg hadde vært sulten, tørst og kald en lang stund. Jeg bevegde meg, men jeg satt fast, fordi hendene var i håndjern bak ryggen min. Jeg åpnet øynene mine og så en skål med biter av boller i. Det var mange boller, nesten nok til to måltider. De åpnet imidlertid ikke håndjernene for meg. De truet meg igjen ved å si at jeg måtte bli "transformert". Jeg hadde ikke energi til å snakke. Jeg følte at kroppen sank ned, og skålen kom lengre og lengre vekk fra meg. På nippet til å besvime hørte jeg en stemme: "Kast maten! Kast maten!" I hjertet sa jeg: "Ikke kast den! Ikke kast den!" Så besvimte jeg og visste ingen ting.

Ved daggry åpnet de håndjernene. Hendene mine var svarte og opphovnede som boller. Kroppen var nummen og stiv. Tilsynelatende hørte jeg en lyd. Da jeg åpnet øynene mine ble jeg sjokkert over hva jeg så – et stort farge-TV var plassert foran meg. Bestyrer Jiao, vakten som hadde ledelsen, og de innsatte var opptatt med å koble til VCD’en og søkte etter VHS’en. På TV sang en ung mann sangen "Returner hjem", som hadde en klar og livlig melodi. Sangen var behagelig og fikk mennesker til å savne sin familie. Jeg hadde aldri hørt den sangen.

Jeg berørte de dype merkene på hendene etter håndjernene. Jeg var så overrasket, fordi bestyrer Jiaos "nedbrytingsarbeid" var virkelig "grundig". Fra 09.00 om morgenen til klokken 02.00 hadde jeg sittet i håndjern i omtrent 15 timer. Jeg hadde ikke drukket en kopp vann. Da forandret hun taktikk mot meg. Hun satte opp en "komfortabel" atmosfære og prøvde å bedra meg med myke taktikker. Det var virkelig utenkelig at en person hadde to totalt forskjellige ansiktsuttrykk og forandret seg så raskt.

De viste en romantisk og utenlandsk film, "The Sound of Music", som til fulle viste den effekten de ønsket. Jeg spolerte imidlertid alle deres planer. Jeg er en Falun Dafa-utøver. Læren i Dafa er alltid i mitt sinn.

Uansett om det er Nordpolen eller Sørpolen, om de spiller sanger eller danser, uansett hvor mye de slår og sparker meg, uansett hva de sier, ble jeg kastet ned til helvete fra himmelen (det vil si, jeg arbeidet i departementet til de sentrale myndighetene). Ingen av disse tingene forstyrret mitt hjerte eller beveget min vilje i det hele tatt.

De brukte alle midler og la planer fra den ene ekstreme til den andre. Bestyrer Jiao ble motløs. De 42 døgnene med tortur stoppet midlertidig.

Om morgenen den 43. dagen ble jeg tatt ut av cellen, og jeg gikk ut av den mørke og grusomme møtebygningen.

* * * * * Fortsetter neste uke * * * * *

Fotnoter:

1. ”Transformere eller reformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

2. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.

3. "Lærer": Er Li Hongzhi, grunnlegger av Falun Gong / Falun Dafa.

4. ”Erklæringer": Utøvere blir tvunget under hjernevasking og tortur til å skrive ”Angre erklæring,” ”Garantierklæring” eller ”Atskillelseserklæring” som et bevis på at de har gitt opp sin tro. I erklæringen er utøveren tvunget til å innrømme at han anger på at han har praktisert Falun Gong, love å gi opp Falun Gong, og aldri igjen assosiere seg med andre utøvere eller dra til Beijing for å appellere for Falun Gong.