Førstehåndserfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 9a-b)

Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html
Del 5: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1551.html
Del 6: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1561.html
Del 7: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1570.html
Del 8: http://no.clearharmony.net/articles/200704/1579.html

9. Tro kan ikke bli forkastet

Den tredje gangen jeg ble torturert av "angrepslaget", sto jeg i eksakt 42 døgn. De sa: "Denne gangen må hun gi opp."

Vinden var kald i disse tidlige vinternettene. Det var en liten bygning, kalt besøkshallen, rett sørøst for sovesalen. I besøkshallen er det øverste nivået soverom, og i første etasje ligger besøksrommet hvor innsatte og deres familie kan møtes. Det kan bare bli brukt på spesielle tidspunkt i måneden, og det er ikke brukt på vanlige dager.

Etter at utøvere ble internert ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner, ble det utført et rekordstort antall grusomheter og mange hemmelige forbrytelser, lite kjent for offentligheten. Besøkshallen har blitt et fengsel inne i fengselet hvor utøvere blir hemmelig forfulgt.

Fra den 8. november til den 20. desember 2001 ble jeg internert i denne lille, mørke og skremmende bygningen i eksakt 42 døgn. Ni onde mennesker lanserte en tredje "knekk motstand-kampanje" mot meg. Jeg fikk ikke lov å sove i løpet av de døgnene, og jeg ble tvunget til å stå der dag og natt. Jeg ble fysisk og mentalt torturert i 42 sammenhengende døgn.

(a) Truet en kald natt

Den 8. november tillot vaktene meg å se noen, mens de hevdet at de hjalp meg. De tok meg til et rom i en leilighet i første etasje i besøkshallen. I dette rommet var mange kollaboratører (1) og kriminelle opptatt med å henge opp avispapir på vinduene og dørene nær korridoren. Inni rommet klatret de opp til en balkong og forseglet vinduene som vendte ut mot lekeplassen med et rødt stoff. Dette var et forlatt overvåkingsrom i tvangsarbeidsleiren. Alt ble fjernet utenom en stor metallhylle.

Jeg ble internert der, og jeg visste at jeg ville møte en ny forfølgelse.

Denne gangen byttet de ut personalet, inkludert to vakter, to narkomane innsatte og fem kollaboratører. Ni mennesker ankom bygningen. Enda en grusom "transformasjonsprosedyre" (2) begynte. De sa at denne gangen måtte jeg gi opp.

Da det var fullstendig mørkt, blåste en kald vind gjennom dørene langs veggen. Alle kollaboratørene var der, men de slo ikke på lyset. I stedet åpnet de døren og slapp den kalde vinden inn. De to laglederne var ikke der. Jeg så bortover korridoren og så ingen. Det er godt kjent i tvangsarbeidsleiren at hver gang en utøver blir forlatt et sted, må en lagleder alltid følge ham eller henne. Mens jeg så nedover den mørke, tomme besøkshallen, så jeg at mange mennesker hadde samlet seg, men det var ingen lagleder der. Derfor måtte vaktene ha arrangert dette godt på forhånd, og de forlot meg med hensikt. Uansett hva som skjedde ville de ikke måtte stå til ansvar, siden de ikke var til stede.

Noen ropte: "Zhang Yijie, ta av deg klærne." Jeg rørte meg ikke.

I mørket sprang flere mennesker mot meg og tok med kraft av meg ytterklærne og genseren, og til slutt hadde jeg bare på meg en bh og en truse. Jeg ble tvunget til å sitte på sementgulvet foran porten, og jeg ble fullstendig kald etter ett minutt. Vinden den kvelden blåste direkte på meg og gjorde meg kald fra innerst til ytterst. Ved å sitte på det kalde sementgulvet var jeg så kald at jeg skalv, sinnet mitt ble tomt og tankene stoppet. Jeg var veldig klar angående to ting, som var: "Jeg vil aldri gi opp. Vær virkelig medfølende og tolerant."

Kald vind blåste på meg, og jeg ble øyeblikkelig iskald.

Jeg hadde ikke brukt toalettet på to dager, og de torturerte meg ved å forby meg å gå på toalettet helt til jeg ble "transformert". En dag var så lang som et år, og jeg led fryktelig av dette. Hver dag spiste og drakk jeg bare litt slik at jeg kunne holde ut og tolerere så mye som mulig. Noen ganger var mageområdet ubeskrivelig smertefullt, men hver gang en kollaboratør baktalte Lærer Li [Lærer Li Hongzhi, grunnleggeren av Falun Dafa] og Falun Dafa var jeg ekstremt årvåken, og dermed ble min lidelse mindre, og jeg var igjen i stand til å tolerere den. Om kvelden, da jeg ba om å få bruke toalettet, nektet de og sa at jeg hadde fortsatt ikke blitt "transformert".

Rundt midnatt var alt stille, foruten den kalde vinden som blåste. En ukjent person sparket meg og sa i en tilslørt tone: "Føler du deg ikke kald? Gjør noe for å holde deg varm. Er du fortsatt ikke villig til å bli "transformert"? Skal du motstå det for alltid? La oss varme oss opp."

Deretter kom kollaboratør Zhang Yanchun over og sto ved siden av meg og dro i skuldrene mine. To andre personer trådde på knærne mine, med en person på hver side. Zhang Yanchun dro skuldrene og presset overkroppen min mot bena mine. De andre to personene trådde bestemt på knærne og forsikret seg om at mine ben var strake. Jeg ble brettet i sammen på midten med så stor kraft at all belastningen falt på ryggen min.

Zhang baktalte Falun Dafa mens hun torturerte meg. På det tidspunktet hadde jeg ikke noe styrke til å motsette meg. Zhang, som sto bak meg, dro meg opp og presset meg raskt ned mot bena mine, før hun dro meg opp igjen. Hun gjentok dette, og ryggen var så smertefull, som om den ble revet ut. Jeg kjempet for å bøye knærne mine, for å minske presset på ryggen, men de to kollaboratørene som trådde på knærne, samarbeidet fullstendig. De presset bena ned med all sin styrke, slik at jeg ikke kunne gjøre noe med det. De presset meg raskere og raskere – jeg var som en deig på en brødfjøl mens de dyttet og knadde meg. Zhang Yanchun var så sliten at hun knapt kunne puste, men hun stoppet ikke før hun hadde brukt opp all sin styrke. Jeg klarte ikke å bevege meg på en lang stund etterpå.

Denne torturen forskjøv ryggvirvelen min og skadet knærne mine. Etter å ha vært banket og torturert i over et år, ble skadene i ryggen og bena verre. Sekundet etter at jeg ble løslatt fra tvangsarbeidsleiren dro jeg til et sykehus for å få tatt røntgenbilde av ryggen og bena mine.

Etter at de hadde sluttet å torturere meg, spurte de meg igjen: "Ønsker du å bli "transformert"? Ønsker du å skrive en erklæring (3) om dette?"

Jeg fortalte dem det vanlige: "Jeg vil ikke skrive noen ting for dere."

Da jeg nektet, byttet de til en annen form for tortur. De bøyde armene mine bak ryggen og dro plutselig i dem til de ikke kunne dra dem lengre. De brukte all sin styrke til å dra meg fra den venstre siden til den høyre siden, og ondskapsfullt søkte de etter mine mest ømme punkter. Om jeg skrek ved et punkt eller en vinkel, dro og presset de meg mot det ømme stedet igjen og igjen. Den gjennomtrengende smerten fikk meg til å svette og lide så mye at jeg nesten ønsket å dø.

Vinden og skrikene, sammen med hulkingen, ga gjenlyd i den grusomme lille bygningen denne kalde kvelden. Mens jeg holdt ut denne brutale og umenneskelige torturen, gråt jeg for den gjentatte brutaliteten til kollaboratørene og deres villighet til å hjelpe en tyrann ved å gjøre slik ondskap. Hvor lærte de disse torturmetodene som medførte slike lidelser, men ikke noe spor? Når jeg i dag ser tilbake, grøsser jeg fortsatt.

Etter å ha blitt torturert en hel natt var jeg utmattet. Bødlene mine var også utmattet og sov i tur og orden i leiligheten. To kollaboratører som ble vekket for å fortsette vakten, blinket med sine røde og opphovne øyne og satt foran meg. Uavlatelig sparket de meg i leggene for å gi utløp for sin irritasjon på grunn av for lite søvn. Mine tynne legger hadde allerede blitt sparket til de var sorte og opphovnet, og disse tidligere skadene hadde fortsatt ikke blitt helet, men de sparket meg der igjen og igjen, og smerten var som om ben ble brukket. Mens jeg sto overfor disse tankeløse og umenneskelige bødlene, hadde jeg ikke en eneste tåre igjen.

Solen sto ikke opp, men daggry brøt fram. Etter å ha blitt torturert en hel natt uten et eneste lag med klær på kroppen, hadde jeg blitt kald og stiv. Min numne kropp følte ingen smerte. De to vaktene viste seg fortsatt ikke. Etterpå fikk jeg vite at de hadde gjort i stand et rom noen meter unna, og de overvåket nøye og dirigerte det som foregikk. De kjente til alt som skjedde med meg.

Etter at kollaboratørene sparket meg sa de: "Ønsker du fortsatt ikke å skrive erklæringen? Du kan holde ut i dag, men ikke i morgen. Vi vil se om du kan holde ut tre, fem, seks måneder eller et år! Knel! Knel!"

Jeg ble tvunget på bakken av flere personer. Før dette ba jeg om å få bruke toalettet, men de tillot det fortsatt ikke. Etter at de presset meg ned på bakken, presset de på nytt hodet mitt og skuldrene ned, inntil hodet nådde bakken mellom knærne mine. Min skadede rygg ble rammet og ga dype smerter. Jeg ble tvunget til å trekke meg sammen og mageområdet ble presset. Jeg kunne ikke kontrollere urineringen og hadde ikke noen følelser i flere dager. Trusene ble våte med en gang, og urin dryppet på gulvet. Kollaboratørene ropte og hoppet til side. Jeg så på dammen med urin under føttene mine og hørte på deres latter og fornærmelser. Jeg følte ingen ting, og mitt sinn var stille – jeg hadde ingen følelse av ydmykelse.

Da fant noen mennesker fram en mopp for å vaske opp, og en person sa: "La henne ta rengjøringen!"

Ondskapsfullt dyttet de meg ned i dammen og dyttet meg rundt. Hele kroppen, ansiktet og håret var gjennombløtt. Klærne som hadde sugd til seg urin, klamret seg til huden, og jeg var kald.

Jeg var fullstendig våt, og jeg sto der mens urin dryppet fra håret og klærne mine til bakken. Sinnet mitt var tomt.

(b) Plukk dem opp og spis dem!

Det er en spesiell form for mishandling – blant mange metoder for psykologisk mishandling – som foregår inne i tvangsarbeidsleiren. Det er at om du er bestemt og nekter å bli "transformert", vil vaktene la deg erfare den sterke forskjellen mellom denne situasjonen og den motsatte situasjonen. De vil med hensikt sette deg i denne kontrastfylte situasjonen, la deg se, høre og føle diskriminasjon, ydmykelse, mishandling og isolasjon fra andre innsatte. Som de sier: "Hvis du ikke gir opp, vil du miste alt du har. Vi vil fikse deg og la deg levende lide."

Vil ditt sinn fremdeles være rolig når du ser at alle internerte rundt deg får et måltid med dampende boller av hvitt mel og spiser på fat, mens du bare får en liten dampet maiskake og sylteagurk? Vil du ha raseri i hjertet ditt når du ser at andre internerte viser seg fram og med hensikt kaster restene av maten i søppelkassene eller tar fra deg maten rett foran øynene dine, når du ikke har nok mat? Vil du fortsatt være uberørt og ikke bry deg om dine fysiske begjær når du, rett foran øynene dine, ser at andre internerte spiser og gleder seg over grillet kylling og saus, som med hensikt er hentet inn fra butikken utenfor tvangsarbeidsleiren, mens du ikke får tillatelse til å kjøpe noe der? Vil hjertet ditt fremdeles være fredelig når du blir tvunget til å stå hele natten under overvåking av kollaboratørene og vaktene, mens andre sover stille?

Vil du vike når du blir tvunget til å sitte på et iskaldt underlag omringet av is og snø hele dagen lang og lider av sult og kulde ute alene, mens andre internerte hygger seg inne i de varme og koselige rommene? Vil du la være å bry deg om situasjonen når du ikke får tillatelse til å vaske deg og må gå med skitne klær og må være uflidd, mens andre internerte får lov til å ta en dusj og vaske klærne? Vil hjertet ditt fortsatt være bestemt når du ser at andre internerte får tillatelse til å få besøk og skriver brev til sine familier eller mottar telefoner fra dem, mens du blir frarøvet disse rettighetene i lange perioder? Vil du fortsatt ikke ha hat eller anger i ditt hjerte når din interneringsstraff blir forlenget fordi du ikke gir opp din tro på Falun Dafa og nekter å bli "transformert", mens interneringsstraffene til andre internerte blir redusert fordi de har gått med på gi opp sin tro? Vil du være i stand til å tåle det når du lider av fornærmelser, oppbanking og ondskapsfulle torturmetoder i svært lang tid, bare fordi du holder fast ved din tro på Falun Dafa og nekter å bli "transformert"?

Dette var livet som viste seg foran øynene mine. Det satte hjertet på prøve hvert eneste øyeblikk. Gå igjennom barrierene og lev bestemt videre!

Det var imidlertid stunder da jeg var skrøpelig og ikke sterk nok under den grusomme prosessen ved å bli "transformert". Jeg var rasende, ynkelig, og jeg kunne ikke la være å gråte. Likevel, ved å bli tatt vare på av vår velvillige Mester, kom jeg igjennom disse situasjonene og vokste opp og har blitt mer bestemt og moden.

I løpet av disse 42 døgnene i intens "arrest" knekte jeg nesten sammen en gang. Foran meg var den høye muren til tvangsarbeidsleiren. Jeg ble tvunget til å sitte på den iskalde bakken, og jeg ble nesten frosset til is i flere dager nær denne skrekkinnjagende høye bygningen som ble brukt til møter mellom internerte og deres familier. Under ledelsen av et fullt utstyrt lag, ledet av en person med etternavn Nie, gransket to høye og store internerte meg. De var utpekt til å overvåke Falun Gong-utøvere. De hadde pakket seg inn fra hodet til tærne i varme og tykke jakker og bukser, og de hadde til og med pakket nakkene inn i store håndklær. De sto foran soloppgangen ved utgangen ved bygningen, mens jeg var beordret til å sitte på et trekkfullt sted under den høye muren. Den bitende kalde vinden blåste og feiet over hele kroppen min, fra hodet til tærne. Siden jeg hadde blitt overført til flere avdelinger og også blitt låst inn i en enecelle, var alle personlige eiendeler, inkludert klærne og sengetøyet, borte. På det tidspunktet var den eneste "drakten" jeg hadde på meg en fillete genser, et par skrøpelig ullbukser og et par tynne sko med plastsåler. Den bitende vinden trengte seg gjennom alt, også min tynne "drakt". Jeg skalv av kulde og frøs nesten til døde. Under føttene mine var det et lite stykke gress. Bladene til gresset bøyde seg frem og tilbake i vinden, og hjertet ble tomt i den kalde vinden. Tilbake var bare en diamantlignende, urokkelig, bestemt tanke i mitt sinn, som vibrerte sympatisk og løp sammen med min livspuls i perfekt harmoni.

Vaktene Wang, Du og Nie hadde nytt måltidene etter tur. De tillot meg imidlertid ikke å spise mitt eget måltid. Mitt "måltid" var faktisk bare noen biter med avlange og knuste dampede maiskaker. Kollaboratøren som leverte måltidene til meg, var lei av å ha brød av hvitt mel til måltidet, så hun spiste mine små, dampede maiskaker, mens hun gikk mot meg. Hun var forlegen over å gi meg maiskakene hun hadde spist av, så hun brøt med overlegg den lille, dampede maiskaken i stykker med fingrene og tomlene sine og ga dem til meg. Fra da av endte måltidene mine opp med knuste, dampede maiskaker som ble videresendt fra kollaboratørene. Ingen sylteagurker og ikke noe vann til meg. Jeg hadde ikke drukket noe vann den morgenen, og etter at jeg var ferdig med å spise mitt dampede maisbrød, ba jeg om noe vann. De sa at jeg først måtte gi opp min tro, men jeg avslå deres tilbud.

Da jeg noen dager tidligere gikk på toalettet, sov menneskene som overvåket meg, så jeg gikk til ytterrommet, skrudde opp kranen og vasket ansiktet mitt. Mens jeg vasket ansiktet, drakk jeg litt vann. Så lenge jeg hadde sjansen, drakk jeg vann på denne måten. Imidlertid oppdaget personen som overvåket meg det: "Rapporterer, Zhang Yijie drikker vann i hemmelighet." Den kvinnelige vakten stirret sint på meg. Jeg så henne rolig i øynene og undertrykte de onde ordene hennes. Fra den dagen sluttet de å gi meg vann.

I omtrent en dag ble jeg utsatt for kulde, sult og tørst. Det var bare min klare og sterke vilje som gjorde meg i stand til å kontrollere og tolerere sulten og kulden. Himmelen begynte å bli mørk, og klokka var 16.00. Solen gikk ned, og vinden økte. De ga meg fortsatt ingen lunsj. En dag var nesten forbi, og jeg begynte å føle at jeg ikke klarte å holde dette ut. Jeg begynte å skjelve, og tennene klapret. Helt fra begynnelsen av innesperringen hadde jeg stått oppreist i dager og netter, inntil denne dagen, og føttene mine hadde allerede blitt ufattelig opphovnet. De var tunge, som om de var lagd av bly. Selv om kulden utlignet trøttheten, ble jeg ekstremt trøtt.

Plutselig fikk jeg en ide om at jeg ønsket å protestere mot deres forfølgelse ved min død (4). Jeg så på muren i nærheten og kastet meg selv mot den. Selv om jeg ble skadet, ville jeg ikke lide mer. Det spilte ingen rolle om jeg døde. Om jeg overlevde, ville jeg ha en sjanse til å avsløre deres kriminelle handlinger. Jeg sluttet å tenke og sprang plutselig mot muren. Etter at jeg hadde tatt det første steget, klarte jeg ikke å ta det andre. Store, fete Zhang Cuifeng sto foran meg som en mur.

Da jeg sto stille, klarnet tankene mine. Jeg forsto øyeblikkelig at jeg ikke skulle oppføre meg slik. Om jeg protesterte på denne måten, ville de si at jeg hadde begått selvmord, og de ville legge skylden på Falun Dafa. Jeg roet meg ned og tenkte: "Om du, Zhang Yijie, hadde mot til å kaste deg i muren, har du da ikke mot til å møte denne prøvelsen og bestemt gå videre?" Intensjonen om å avsløre deres kriminelle handlinger var en svak unnskyldning. Da jeg tenkte på det, angret jeg på min svakhet. Overrasket så jeg på skoene mine, størrelse 40, som jeg fikk av en annen innsatt. Etter å ha blitt innelåst en lang periode, måtte jeg fortsatt stå oppreist dag og natt. Føttene mine hadde allerede blitt store som elefantføtter og passet så vidt i skoene. De ville ikke falle av. Etter at jeg løftet skoene, forsto jeg at Lærer hindret meg i å gjøre dette. Etter det ga jeg fullstendig opp denne ideen.

Himmelen ble mørk, og de hentet fram middagsmaten. Som vanlig var maten knuste maiskaker på størrelse med en tommel. Bare noen få biter dekte bunnen av fatet. Laglederen Nie hadde gått på et tidspunkt, og en annen lagleder ved navn Du hadde overtatt. Gjentatte ganger klandret hun meg for å nekte å bli "transformert". Hun ble sintere og mer aggressiv mens hun snakket. Hun slo til fatet jeg hadde i hendene og sa: "Gud er ikke sulten eller tørst, og Gud har heller ikke menneskemat."

Jeg plukket opp fatet, så stille på den knuste maiskaken som lå spredd over gresset, og jeg svaiet i den kalde vinden. Tilsynelatende hørte jeg en stemme som sa: "Plukk dem opp, spis dem og vær besluttsom."

Jeg strakte ut den frosne hånden og plukket opp biter av dampet maiskake fra bakken og puttet dem i munnen sammen med salte og stille tårer. Himmelen var fullstendig mørk.

Den andre dagen hørte jeg fra to mennesker som var satt til å overvåke utøvere. En av dem sa: "Hvorfor ble laglederen byttet ut med Du?" En annen svarte: "Gårsdagens lagleder, Nie, ble forfrossen, og hun ble værende på sykehuset."

* * * * * Fortsetter neste uke * * * * *

Fotnoter:

1. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.

2. ”Reformere eller transformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

3. ”Erklæring": Utøvere blir tvunget under hjernevasking og tortur til å skrive ”Angre erklæring,” ”Garantierklæring” eller ”Atskillelseserklæring” som et bevis på at de har gitt opp sin tro. I erklæringen er utøveren tvunget til å innrømme at han anger på at han har praktisert Falun Gong, love å gi opp Falun Gong, og aldri igjen assosiere seg med andre utøvere eller dra til Beijing for å appellere for Falun Gong.

4. "Selvmord": I Falun Dafa er det et krav om at utøvere ikke kan ta liv, selv ikke sitt eget, og det er helt forbudt å drepe. Årsaken er at det har alvorlige konsekvenser og vil ødelegge ens mulighet til å kultivere videre.