Utøver fengslet og torturert i åtte år, datteren fortsatt savnet

Tjenestemenn fra Hualai og Changping i Beijing arresterte Chen den 16. september 2002. Hun ble forflyttet til den syvende divisjonen av Beijing politi og ble dømt til 7 ½ år og overført til Beijing kvinnefengsel. Der ble hun dårlig behandlet. Hun ble sluppet fri den 12.mars 2010 etter å ha sonet straffen sin. Samme dag ble hun arrestert igjen og tatt med til Changping hjernevaskleir hvor hun måtte gjennomføre en 70-dagers hjernevask før hun ble løslatt i slutten av mai 2010.

Tjenestemenn fra Changping 610-kontor ( et byrå som ble skapt for å forfølge Falun Gong) fortalte Chen at datteren ventet på henne hjemme hos foreldrene hennes i Hebei provinsen. Hun dro hjem til dem, men der var ikke datteren. Istedet fant hun ut at begge foreldrene hadde dødd mens hun var fengslet.

Chen lette gjennom hele landsbyen etter datteren, men kunne ikke finne henne. Datteren er fortsatt savnet.

Chens familie ble fullstendig ødelagt på grunn av forfølgelsen. Ektemannen bukket under for forfølgelsen og skilte seg fra henne da hun ble sendt i fengsel. Chen har i dag verken tak over hodet eller penger.

10 år gammel datter etterlatt alene på grunn av forfølgelse

Da Chen ble arrestert av politiet i 2002, ble hennes 10 år gamle datter, Li Ying, hjemløs. Li Ying ble tatt med til et sykehjem av tjenestemenn fra Changping 610-kontor og ble der fra 9. jannuar 2003 til 4. februar 2005. Hun hadde begrenset frihet, bortsett fra å gå i skolen. Sykehjemmet lå på et avsidesliggende sted ved foten av et fjell, omtrent 3 kilometer fra skolen.

I et intervju med en Clerawisdom-korrespondent sa Yi Ling tidlig i 2005: ”Jeg må gå til skolen hver eneste dag. Jeg blir veldig redd, spesielt når det er vinter og det er mørkt når jeg går hjem fra skolen. Det er ikke et eneste gatelys. ... Det er få som bor her. …Jeg har gjentatte ganger sagt til Ling Goujun, nestleder på sykehjemmet, og Kang Li, nestleder for 610-kontoret, at jeg er veldig redd. Jeg fortalte dem at jeg ønsket å sykle eller ta buss til skolen. De var ikke enige og ignorerte meg. Fordi ingen bryr seg om meg, bortsett fra min mor. …Jeg har ikke noe valg, jeg må gå den fryktelige veien hver dag. Hver ettermiddag om vinteren er jeg virkelig redd. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må gå denne veien.