Utøver fra Spania: Muligheten til å kultivere gjennom et Fa-opprettende prosjekt

Ærverdige Mester, kjære utøvere!
Jeg er utøver fra Spania. Jeg vet at jeg ikke er så flink til å skrive, men dette forsøket er en del av min kultivering, så i dag har jeg lyst til å dele med dere min kultiveringserfaring i forbindelse med Den internasjonale kunstutstillingen Zhen Shan Ren i Spania.

Da jeg ble bedt om å delta på møter for Zhen Shan Ren i Europa, skjønte jeg at dette var en mulighet for meg å forbedre min kultivering. Likevel husker jeg at da vi snakket om det, var det en del av meg som ikke hadde lyst til å akseptere den store forpliktelsen og utfordringen. Jeg likte ikke å delta på møter der jeg måtte snakke og enda mindre snakke på et annet språk. I tillegg følte jeg at engelskferdigheten min var dårlig, og jeg er ikke flink å bruke datamaskin. Så jeg tenkte bare på alle vanskelighetene jeg ville møte.

Heldigvis husket en del av meg det Mesteren sier i den niende forelesningen i Zhuan Falun: "Vanskelig å holde ut, kan holde ut. Umulig å gjøre, kan gjøre," Faktisk er det slik, og dere kan gjerne prøve selv når dere kommer hjem. Når du møter virkelig hard motgang eller prøvelser, kan du prøve dette. Når det er vanskelig å holde ut, kan du likevel prøve å holde ut. Når det høres umulig og det sies at det er umulig, prøv om det er mulig. Om du virkelig kan greie det, vil du oppdage: "Etter de skyggefulle trærne lyser blomstene opp, og en ny landsby åpenbarer seg."

Til å begynne med likte jeg ikke møtene og hadde vanskeligheter med å delta; jeg følte meg veldig usikker og la merke til bekymringen for at jeg ikke hadde stor nok forståelse for ikke å gjøre oppgaven bra nok. Det tok meg tid før jeg skjønte at jeg måtte se inn i meg selv og se at min sjenanse var også et fastholdende og at bak slik bekymring for å ikke gjøre saker bra, var det et enda større fastholdende, nemlig frykt. Jeg har egentlig aldri vært en engstelig person, men dette ble mer subtilt og dypere: Frykten for å vise mitt ego.

Så forsto jeg hvorfor jeg hele livet hadde måttet gjøre ting perfekt. Det var en ubevisst måte å prøve å unngå å bli kritisert. Flere ganger, uansett hvor bra det virket for andre, var det ikke bra nok for meg. Jeg krevde alltid mer av meg selv. Det så bra ut på overflaten, ettersom jeg prøvde å gjøre saker stadig bedre; men dette, tenker jeg, var også egoisme og forfengelighet.

Det tok meg litt tid å komme til denne konklusjonen, fordi jeg følte meg dårlig. Jeg manglet ikke bare kunnskap, men fant også flere fastholdende: Hvordan skulle jeg klare å gjøre det bra da? Men da jeg begynte å tvile, hjalp Mesteren meg ved å minne meg på at hele kultiveringsveien er å bli kvitt fastholdende og at å se inn i seg selv, er nøkkelen til å finne dem. Derfor er det bra å finne disse skjulte fastholdende. Å finne dem er veien til å gjøre dem svakere og begynnelsen på å gi slipp på dem. Jeg la også merke til at det å finne dem, styrket min tro og selvtillit til å være mer bestemt på å gjøre de tingene jeg må gjøre.

Å delta på Euroart-møtene var viktig for meg, fordi mange land hadde mer erfaring og kunne hjelpe. Jeg hadde mulighet til å stille spørsmål, til å dele, til å få informasjon om kravene og til å få litt veileding på hvordan jeg skulle begynne.

Jeg forsto at vi ikke trenger å være veldig dyktige eller ha enorm kunnskap om hvordan man skal gjøre ditt og datt. Vi trenger bare å gjøre det med hele hjertet og med innstillingen til en utøver.

Så selv om vi noen ganger tenker at vi ikke klarer det, så kan vi prøve. Hvis vi jobber hardt og kvitter oss med tankene til et vanlig menneske, stoler på Mesteren og våre medutøvere, så vil prosjektene bli en suksess.

Alle prosjekter er for å redde levende vesener. Vi møtte mye motstand, men jeg tror at det også er en fin mulighet som Mesteren gir oss for å forbedre vår kultivering sammen. Når vi er bestemte og prosjektene begynner å gå fremover, møter vi på mange hindringer, forstyrrelser, konflikter og prøvelser.

Jeg husker at da jeg trengte mer tid til å jobbe med prosjektet, begynte mange ting å skje rundt meg. Familiemedlemmer og venner kom for å besøke oss noen dager. De hadde tenkt å besøke oss i flere år, men plutselig kom den ene etter den andre. Plutselig hadde vi et logistisk problem i huset som trengte både betydelige økonomiske ressurser og oppmerksomhet.

Samtidig sluttet sønnen min, som har et veldig stabilt liv, i jobben og separerte seg fra konen.

En dag hørte jeg naboen si noe urettferdig om mannen min. Selv om det ikke var viktig, rørte det ved hjertet mitt. En annen gang beskyldte en utøver meg for å ha kanselert et møte som jeg ikke en gang visste om. Det rørte også ved hjertet mitt.

Et par dager senere mottok jeg en telefonsamtale fra en medutøver som beskyldte meg for noe lignende og for å lyve. Jeg følte smerte i brystet, og i det øyeblikket skjønte jeg hva det var. Da kom en enorm ro inni meg. Jeg la merke til en sterk oppfatning og et fastholdende til konseptet rettferdighet, men jeg hadde aldri sett på det som et fastholdende som jeg måtte gi slipp på.

En natt våknet jeg opp skjelvende av kulde og med en veldig ubehagelig følelse. Jeg sto opp for å finne noe varmt å drikke og puttet bena mine oppi nesten glovarmt vann, men jeg kjente ingen ting. Da tenkte jeg at jeg holdt på å dø. I det øyeblikket var jeg redd, men så tenkt jeg på Mesteren og på Fa og sa til meg selv at det var ok hvis jeg måtte dra.

Men i neste øyeblikk kom det en sterk tanke som nektet dette. Det kan ikke skje! Vi jobber med et prosjekt som vil redde mange vesener, og det går så bra. Slik det var nå, ville det ha påvirket de jeg jobbet sammen med og hele prosjektet. Jeg tenkte at det var de gamle kreftene som forstyrret.

Den eneste tanken jeg hadde i hodet, var at å samarbeide og jobbe sammen som en hel kropp for å hjelpe Mester i å opprette Fa, er vårt oppdrag. Mens kroppen fortsatt skalv av kulde, gikk jeg og la meg igjen med sterke opprette tanker om at de gamle kreftene ikke skulle oppnå det de prøvde på. Gradvis avtok skjelvingen, inntil jeg sovnet. Fra og med da gikk alt som det skulle.

Å jobbe med andre utøvere har vært viktigere for kultiveringen min enn jeg trodde. Jeg tror at det har hjulpet oss alle (det gjorde det hvertfall for meg) i å forbedre oss. Forbedringsprossessen har vært avgjørende i å lære å takle prøvelser.

Så da jeg var midt i en prøvelse, hørte jeg ordene til Mester: "Du kan ikke forvente å øke gong ved å sitte på sofaen og drikke te dagen lang." (Falun Gong, kapittel fem) Disse ordene til Mester endrer stadig situasjoner, fordi ordene får meg til å le, og jeg sier da til meg selv: "Hva hadde du forventet?"

Jeg har også lagt merke til noe som jeg lenge har prøvd å forandre. Noen ganger delte jeg med mine medutøvere om hvor vanskelig det var å vise toleranse og barmhjertighet ovenfor mannen min; jeg fant meg selv plutselig i å heve stemmen og å kjempe om det siste ordet.

Dette bekymret meg, for til tross for alt jeg prøvde med å styre meg selv, så feilet jeg i å huske det Mesteren sier i forelesning ni: Hva er et "hjerte av stor utholdenhet?" Som utøver er det første du må være i stand til å ikke ta igjen når du blir slått eller bannet til, du må være tolerant. Hva slags utøver er du ellers da? En sier: "Det er virkelig vanskelig å være tolerant, og jeg har et dårlig temperament." Hvis temperamentet ditt ikke er bra, må du forandre det, for som utøver må du være tolerant."

Det er ikke slik at dette ikke skjer med meg lenger, men jeg har lagt merke til at slike saker ikke rører hjertet mitt nå, og jeg håndterer dem med mer medfølelse og toleranse (Shan og Ren). Å forbedre meg selv gir meg mer rom til å se inn i meg selv før jeg handler.

Å samarbeide over så så lang tid har også hjulpet oss til å bli mer kjent med hverandre og dele mer. Jeg tror det også har gjort at vi verdsetter og respekterer hverandre mer som utøvere. Vi har forskjellige forståelser som vi handler utifra. Derfor er det viktig å ikke skylde på andre og ha negative tanker i hjertet. Flere ganger, selv om jeg forstår at innsatsnivået til hver av utøverne er opp til dem, tok jeg meg selv i å ha negative tanker om en medutøver som klaget, som: "Hvordan kan han klage når han gjør så lite?" Jeg kan ikke ha slike negative tanker. Det er ikke bra for prosjektet eller meg. Det var noe vi snakket om og diskuterte. Vi må passe nøye på våre tanker.

De første 22 dagene av utstillingen var fantastiske. I tillegg til våre opplevelser med folk, var følelsen vi fikk etter å ha vært rundt maleriene utrolig. Jeg tror hver og en av oss følte det slik, og det gjorde også de besøkende. Mange av dem kommenerte hvor fredelig atmosfæren var i rommet.

Da de kom inn, snakket alle med lav stemme, inkludert mange barn som kom. Stemningen var av dyp respekt og til og med meditativ. Det var noen som gikk gråtende ut og stilte det samme spørsmålet som navnet på et av maleriene: "Hvorfor?"

Folk kom fra forskjellige samfunnslag. De jobbet som kunstnere, innen undervisning, helsearbeid, teologi osv. De ble alle dypt rørt, ikke bare av historien som flere var overrasket over, men også av det høye kunstneriske nivået.

Da det ikke var besøkende, brukte utøverne muligheten til å lese og dele sammen for å opprettholde den samme fredelige atmosfæren og dermed unngikk å snakke om ting som ikke var relatert til vår kultivering og utstillingen. Selv om det ikke var besøkende, fortsatte vi å snakke lavt, for å ikke bryte feltet av fred og harmoni, skapt av maleriene.

Jeg tror det er bra at vi holder oss fokusert når vi er på utstillingen. Vi kan lese, se på og lære om maleriene for å opprettholde det rene feltet som er til fordel for både besøkende og oss. Noen av oss følte at jo mer tid de var i rommet, jo mer opplagte følte de seg.

På det første visningsstedet for utstillingen i Barcelona var arrangørene veldig fornøyde med det store antall besøkende. Det var bra for dem også, fordi mange av de besøkende visste ikke om stedet fra før. Det ble den mest besøkte utstillingen de noen gang hadde hatt.

Det samme skjedde ved det andre visningslokalet. Det var mange som kom for å se utstillingen, og både butikkeiere fra området rundt utstillingen og direktøren var veldig fornøyde for at vi var der, så de ønsket oss hjertelig velkomne til å komme tilbake i framtiden.

Kunsten av Zhen Shan Ren informerer om Falun Gong og forfølgelsen på en måte som går rett til hjertet på folk. Vi trenger nesten ikke å forklare, bare gi dem en sjanse til å se maleriene. Jeg oppfordrer derfor alle utøvere til å bli innvolvert i prosjektet og hjelpe til med å ha maleriene utstilt så lenge som mulig, slik at flere kan bli reddet.

Jeg har lyst til å takke alle mine medutøvere for deres bidrag og innsats i å gjøre dette mulig. For meg er det et stort privilegium å kunne jobbe med prosjektet, og jeg verdsetter dypt denne muligheten.

Jeg har lyst til å avslutte delingen min med en av kommentarene fra gjesteboken:
"Det vakreste kunstneriske uttrykket jeg har sett i mitt liv. Tusen takk for at dere brakte oss en så himmelsk utstilling."

Tusen takk Mester
Tusen takk til mine medutøvere

Oversatt etter: http://www.clearharmony.net/articles/a111026-Treasuring-the-Opportunity-to-Cultivate-through-a-Fa-Rectification-Project.html#.UhNzCuB-6NU