Svensk utøver: Endring av tankesett

Jeg er Falun Gong-utøver fra Sverige som fikk Fa i 2008. For to år siden kom jeg til Sverige, etter Mesterens planer. Før dette studerte jeg Falun Gong stort sett alene i Kina. I Sverige ble kultiveringsmiljøet mitt endret drastisk fordi jeg plutselig befant meg i et miljø med mange medutøvere. Jeg ønsker å dele med dere mine kultiveringserfaringer fra de siste to årene.

1. Å gi slipp på det å være redd for å dele ut brosjyrer
Jeg har vært en sjenert og innadvendt person helt siden jeg var ung. Jeg var redd for å snakke med fremmede, så redd at jeg ofte kjente meg helt tom og målbundet. Derfor fortalte jeg bare om Falun Gong og forfølgelsen til bekjente og overtalte dem til å frasi seg sitt medlemskap i Kommunistpartiet og dets tilstøtende organisasjoner. Selv om jeg ønsket å gjøre framskritt, stoppet frykten meg i å snakke med andre.

I løpet av det første året etter at jeg var kommet til Sverige, bodde jeg sammen med en medutøver i hennes bolig. Hun oppmuntret meg mange ganger til å dele ut aviser ved turistattraksjoner og sa at jeg bare kunne stå der og holde fram avisene.

Til og med i undergrunnsbanen, på vei til en turistattraksjon, begynte jeg å bli nervøs og hadde hjertebank og urolige bein. Jeg forsøkte mitt beste og sto inntil en vegg med en avis i hånden, men holdt avisen feil vei. Men Mesteren oppmuntret meg. En forbipasserende kom bort og så på avisen med hodet bøyd til siden, og han tok avisen etter en stund. Dette oppmuntret meg.

Siden den dagen har jeg vært omtrent hver helg med medutøvere og delt ut aviser. Straks jeg så framgang, oppmuntret medutøveren meg. Hun snakket med meg hvordan hun så inn i seg selv og korrigerte seg selv, slik at flere turister kunne få informasjon om Falun Gong og forfølgelsen.

Selv om det skjedde mye bra med meg da jeg delte ut avisene, var det fremdeles vanskelig å snakke med andre mennesker. Noen ganger var jeg forvirret. Men omgivelsene var veldig avslappet, uten fare for å bli arrestert, så hva i all verden var jeg redd for?

Gjennom konstante Fa-studier fikk jeg gradvis klarhet i årsaken. Det mentale, det å være redd, var ikke det eneste fastholdene, men sammensatt av andre fastholdene. Jeg hadde mange fastholdene, for eksempel fastholdene om å være berømt og forfengelig, like å høre bra ting i håp om at alle tenkte at jeg var bra og at alle skulle behandle meg fint. Jeg var redd for å snakke med fremmede fordi jeg var redd for at jeg skulle si noe galt, gjøre noe galt eller gi folk et dårlig inntrykk. Jeg var redd for å fortelle om Falun Gong og forfølgelsen til andre fordi jeg ikke ønsket å høre ubehagelige ord og tape ansikt. Selv da jeg fortalte om Falun Gong til kolleger og venner, bekymret jeg meg for at de ikke forstod det og at det ville skade meg. Slik tenkte jeg for å beskytte meg selv, hvilket ikke var riktig. Men jeg klarte ikke å være åpenhjertig.

Etter å ha tenkt gjennom dette, kunne jeg ta tak i denne tanken og fornekte den hver gang det føltes vanskelig å snakke med andre mennesker. Da turistsesongen startet i vår, snakket jeg med Mesteren i mitt hjerte og ønsket at jeg klarte å gå videre fra å bare dele ut aviser til å kunne snakke med kinesere og overtale dem til å frasi seg sitt medlemskap i KKP. Mesteren sier i Zhuan Falun: ”Det er godt nok hvis du har dette ønsket.” Ved hjelp av mine medutøvere fikk jeg snart et gjennombrudd, og jeg klarte å overtale kinesiske turister til å frasi seg sitt medlemskap i KKP.

2. Å bli kvitt fastholdene om å vise seg under innsamling av underskrifter
Wang Lijung sørget for at KKP’s levende organstjeling fra Falun Gong-utøvere ble avslørt i det internasjonale samfunnet og søkte asyl ved det amerikanske konsulatet. Alle de europeiske Falun Gong-utøverne holdt en kampanje for å samle inn underskrifter for å få det internasjonale samfunnet til å stoppe KKP’s overtredelse.

Da den svenske Falun Dafa-foreningen underrettet oss om kampanjen, la jeg mye energi i det. Jeg trodde det var akkurat som å overtale kinesere til å melde seg ut av KKP. Hvis folk signerte med navnet sitt på petisjonen, var de reddet. Da medutøverne begynte med innsamling av signaturer, involverte jeg meg aktivt. Jeg forberedte materiell, skrev ut petisjoner og søkte til og med råd fra medutøvere i andre land. Hver dag var jeg travelt opptatt med kampanjen. Jeg følte jeg aldri hadde vært så fokusert og involvert i noe Fa- opprettingsarbeid noen sinne.

Den dagen vi alle samlet inn underskrifter, var det en utøver som bare kunne kinesisk. Hun hang simpelthen en plakat rundt halsen. Selv om jeg hadde forberedt meg godt, samlet jeg ikke inn så mange underskrifter som jeg hadde planlagt. Folk passerte meg på ulike måter. Noen stoppet og leste brosjyren, for så å gå videre. Noen så meg på avstand og gikk en omvei. Det var ganske få blant dem som la igjen navnet sitt; de signerte bare da de fikk vite at det eneste de trengte å gjøre, var å signere.

Da arrangementet vårt var over, var jeg tørst og hadde vondt i ryggen. Men det som gjorde meg veldig trist, var at jeg bare hadde samlet inn et titalls underskrifter. Jeg var frustrert og tenkte det måtte være fordi folk her var så reserverte og vanskelige å redde. Da kom utøveren, som bare kunne kinesisk, over til meg og fortalte at hun hadde samlet inn tre til fire sider med underskrifter, bare ved å si hallo og peke på plakaten rundt halsen. En annen utøver kom også bort til meg med fem siders signaturer og sa at folk her var vennlige og villige til å signere på petisjonen.

Da kokte hjertet mitt over av sjalusi, sorg og fornærmelse osv. På hjemveien satt jeg i undergrunnsbanen med tårer i øynene. Sa ikke medutøverne at med et hjerte for å redde mennesker, ville alt gå greit? Jeg hadde fokusert så mye og hatt så stor tro på betydningen av å redde mennesker. Hvordan kunne resultatet da bli slik? Jo mer jeg tenkte på det, jo mer frustrert ble jeg. Så tenkte jeg at jeg ikke hadde overtalt mange kinesere til å melde seg ut av Kommunistpartiet og heller ikke levert ut nok brosjyrer om danseforestillingen Shen Yun. Jeg hadde plutselig veldig lav selvtillit og følte meg inkompetent; uten evner til å gjøre noe bra. I dette øyeblikket dukket det plutselig opp en tanke i hodet mitt: ”Du kan ikke redde mennesker; du kan ikke nå fullkommenhet.” Meldingen var tydeligvis en forstyrrelse, men jeg var helt ute av stand til å skjønne det. Jeg trodde til og med at uansett hvor hardt jeg prøvde, kunne jeg ikke redde mennesker og heller ikke nå fullkommenhet. Da jeg kom hjem, var jeg i en forferdelig stemning. Jeg gråt til jeg var helt utslitt og sovnet, og jeg våknet igjen for så å fortsette å gråte.

Jeg visste ikke hvor mye tid som var gått da jeg plutselig: ”Skal jeg gå og samle inn underskrifter i morgen?” Jeg strittet imot en stund, og så tenkte jeg at jeg ville gå. Da kjente jeg meg mer rasjonell og startet å tenke gjennom hele prosessen for å forsøke å finne problemet.

Mesteren sier i ‘Teaching and Explaining the Fa at the Metropolitan New York Fa Conference (2003), Q&A section”: “Når det gjelder å gjøre ting, ser jeg på prosessen som det viktigste, fordi under prosessen kan du få mennesker til å se sannheten, under prosessen kan du redde verdens mennesker og under prosessen kan du avdekke sannheten.” Mesteren sier videre: ”Men dere måler ofte resultatene i stedet for å forklare dem de fakta som dere skal forklare under denne prosessen. Bare når alle menneskene kjenner sannheten de bør kjenne, bekrefter du Fa og avklarer fakta.”

Da forstod jeg at jeg var besatt av resultater. Før jeg samlet inn underskrifter, søkte jeg medutøveres råd. Jeg fikk vite at de sannsynligvis kunne samle inn 100 signaturer på en dag. Derfor satte jeg dette som mål. Da jeg fant ut at jeg var langt unna målet, ble jeg veldig utålmodig. Grunnen til at resultatene var viktige for meg, var at jeg koblet resultatene med min dyktighet. Dette gjorde jeg i realiteten for å legitimere meg selv gjennom å samle inn underskrifter. De gamle kreftene så dette tydelig, derfor styrket de disse lite opprette tankene og fikk meg til å forbinde resultatene av de innsamlede underskriftene med min perfeksjon i kultivering.

Mesteren nevner i sin forelesning i den australske Fa-konferansen i 2007 at sann medfølelse er når en føler seg veldig trist når bare ett enkelt menneske mister sin sjanse til å bli reddet. Jeg husker Mesterens ansiktsuttrykk da og følte at Mesteren nesten felte en tåre. I kontrast til dette hadde jeg ikke tenkt tanken at de mistet sjansen, jeg beskyldte dem heller for å være annerledes og vanskelige å redde. Jeg hadde vært trist lenge, men det var fordi min menneskelige tanke var utilfreds.

Jeg søkte videre etter årsakene til det underliggende problemet. Jeg fant at jeg var så aktiv med forberedelsene av aktivitetene og tilla det stor viktighet på grunn av min egen egoistiske tankegang. I underbevisstheten følte jeg at jeg ikke fikk overtalt nok mennesker til å forlate Kommunistpartiet. Derfor håpte jeg å kunne rette på dette gjennom å samle flere underskrifter. Jeg følte at de vestlige ikke var som fastlands-kineserne, som blir hjernevasket av KKP. De vestlige bør være enklere å redde.

Med så mange egoistiske tanker og all slags fastholdene, hvordan kunne jeg være i en ren og uselvisk tilstand? Derfor kunne jeg ikke redde mennesker.

Etter dette er jeg dypt takknemlig for hva Mesteren sa om utgangspunktet. Hva Dafa-disipler faktisk gjør, ser ikke mye annerledes ut enn vanlige folk. Den virkelige forskjellen ligger i utgangspunktet og målet. Uansett hvor mange anstrengelser du gjør, så lenge utgangspunktet ikke er riktig, vil det ønskede resultatet ikke bli oppnådd.

3. Å gi slipp på seg selv under promoteringen av danseforestillingen Shen Yun.
Under promoteringen av danseforestillingen Shen Yun 2013 spurte en koordinator om jeg kunne ta meg fri noen dager for å hjelpe til med å selge billetter til Shen Yun. Jeg lovet å hjelpe, men jeg ble engstelig. Kontoret mitt stod foran store permitteringer og planla å kvitte seg med en av ti ansatte. Det ble sagt at de nyansatte var de første som ble permitert. Flesteparten av vårt team bestod av ansatte som hadde jobbet ved kontoret i mer enn 10 år, mens jeg bare hadde jobbet der i to år. Risikoen for at jeg var overflødig, var høy. I tillegg hadde firmaet akkurat vært gjennom en omorganisering, og avdelingslederen min, som hadde rekruttert meg, hadde akkurat sluttet. Den nye avdelingslederen kjente meg, men så ikke ut til å komme så godt overens med meg. Akkurat nå forsøkte alle kollegene mine å ta ekstraarbeid, mens jeg alltid dro fra jobben presis for å delta i Dafa-prosjekter om kveldene. Og nå hadde jeg til og med behov for å be om fri. Hvis jeg ble overflødig, hva skulle jeg gjøre da? Jeg kan ikke snakke svensk, og det er vanskelig å finne en annen jobb her. Jeg har arbeidsvisum i Sverige, så hvis jeg ikke klarte å finne en ny jobb innen 3 måneder, måtte jeg dra tilbake til Kina. Hvis jeg ikke fant en jobb, skulle jeg da søke asyl? Hvordan skulle jeg fortelle familien min dette? Ville det få dem til å tenke dårlig om Dafa?

Disse ti ekstra minuttene føltes som en ganske lang tid. Mens jeg tenkte, forstod jeg plutselig at tankene mine bare dreide seg om meg selv. Jeg tenkte ikke over hva Mesteren ønsket at vi skal gjøre, eller hva himmelske vesener har behov for at vi gjør. Når det gjelder en beslutning, tenker vanlige mennesker på berømmelse, interesser og følelser. Jeg er en Dafa-utøver, hvordan kunne jeg tenke som dem? I dette øyeblikket tok jeg beslutningen med hjertet, og tankene mine fikk fred. Etter Shen Yun-forestillingen viste avdelingslederen listen over de overflødige, og den inkluderte ikke meg.

Min kultiveringsprosess har faktisk vært relativt jevn, uten spenning eller overraskelser. Men jeg føler virkelig at Mesteren følger med disiplenes kultivering hele tiden og gir alltid påminnelser til disiplene. I fastlands-Kina fant jeg alltid fram artikler på nettsiden Minghui som var til hjelp, straks det dukket opp en test. Etter at jeg kom til Sverige, ser jeg de samme problemene hos meg selv. men blir inspirert når min medutøver deler sin erfaring med meg. På kontoret minner Mesteren meg på det gjennom kollegene mine. Da jeg lot som jeg var beskjeden for å unngå at andre skulle bli sjalu på meg, ville Mesteren snakke med meg: ”Hvis du kan gjøre det bedre, ville det være fint.” Da jeg ikke var fullt så fornøyd med kollegene mine og var oppskaket, ville Mesteren få en kollega til å si til meg: Hvordan går det med din kultivering, noen forbedringer i personligheten? For Mesterens medfølelse og krevende redning kan jeg bare si: Kun ved å være enda flittigere kan vi takke Mesteren.

Takk, Mester!
Takk, medutøvere!

Oversatt etter: http://www.clearharmony.net/articles/a111024-Changing-my-Mentality-during-Truth-Clarification-Work.html#.UhB0_uB-6NU