Høyskolestudent: Press vil ikke endre mine opprette tanker

Jeg er en Falun Dafa-utøver fra Kina. Min mor begynte å praktisere Falun Dafa i 1997, og jeg begynte å praktisere i 2002. Da forfølgelsen startet, kom politiet ofte til huset vårt for å plage oss. Min mor reiste til Beijing for å appellere for Falun Dafa og ble arrestert mange ganger. I september 2002 ble min mor og andre brakt inn og arrestert for å ha sendt ut materiale som inneholdt de sanne fakta om Falun Dafa (materiale som klargjør sannheten), og ble innsatt i Medikament-rehabiliteringssenteret i Harbin.

Den 13. februar 2005 ble min mor frigitt og fikk lov til å vende hjem igjen. Hun var døende. Hun hadde fått ødemer som et resultat av å måtte utholde all slags tortur mens hun var i fengselet. Hun hadde blitt dusjet i kaldt vann, tvunget til å sitte på et spesielt gulv og tvunget til å sitte på huk hele natten mens hun hadde på håndjern. Hun måtte oppholde seg i et rom med dører og vinduer åpne i den iskalde vinteren med bare et tynt lag klær på seg. Min mor ble så alvorlig skadet at hun blødde sterkt fra underlivet, og hun måtte stå opp syv til åtte ganger i løpet av natten for å gå på badet. Selv om hun var så svak og syk at hun var ute av stand til å ta vare på seg selv, tvang myndighetene henne til å arbeide mens hun var i fengselet. Hun døde 26. mars 2005.

Da jeg kom tilbake til skolen en ettermiddag, var den siste timen selvstudier uten lærer. Jeg gikk fram foran klassen og begynte: ”Min mor ble forfulgt til døde av fengselsvokterne fordi hun praktiserte Falun Dafa.” Hele klassen ble lamslått; de la ned blyantene og så på meg. Jeg begynte rolig: ”Hun var uskyldig; hun praktiserte ”Sannhet, Medfølelse og Toleranse” og ønsket bare å være et godt menneske. Jeg kom fra en familie med en forelder; det var ikke lett for henne å oppdra meg. Jeg hadde et vidunderlig hjem. Mor var aldri i dårlig humør, hun var en mild og snill mor. Min mor led den mest brutale forfølgelse i fengselet. Etter at hun ble tatt fra meg, hadde jeg ingen inntekter. Jeg dro til politistasjonen for å be om å få tilbake de pengene de hadde presset fra familien min. De ga meg ikke noe tilbake og kastet meg ut.” Klassekameratene mine ble sinte, og noen begynte å gråte.

Jeg fortalte dem at selvmordene på Tiananmen var arrangerte, at myndighetene fant på det for å lure folk. Jeg fortalte at de hadde forfulgt mange mennesker til døde! Min mor og alle utøverne som praktiserte ”Sannhet, Medfølelse og Toleranse” er de beste menneskene i verden. Klassekameratene mine spurte meg hvorfor jeg ikke saksøkte de menneskene som forfulgte min mor. Jeg fortalte dem at jeg ønsket det, men det fantes ingen tape, ingen opptak, og sykehuset ga henne en kreftdiagnose for å skjule de kriminelle handlingene som var begått i arbeidsleiren. Min mors nyrer var ødelagte og hun fikk ødemer. Hendene hennes var så oppsvulmete at vaktene ikke fikk på henne håndjern. Klassekameratene mine spurte: ”Hvordan kan vi hjelpe deg?” Jeg svarte: ”La oss skrive et brev til arbeidsleiren og be dem slutte å forfølge Falun Dafa-utøverne straks.” Vi skrev over seksti brev. Vi skrev om menneskelig verdighet, menneskerettigheter, loven, bevissthet, moral og rettferdighet. Klassekameratene mine var alle rørte.

Lærerne tok bort disse brevene. De truet med å sabotere våre muligheter for å ta eksamen for å komme inn på høyskole og beskrev meg som en farlig person. Men klassekameratene mine kjente sannheten i hjertene sine nå. En av dem sa: ”Jeg ville gi livet mitt hvis jeg kunne stanse lidelsene som utøverne må gjennomgå i fengsel.”

Politiet satte ut rykter om at jeg hadde fortalt klassekameratene mine at jeg ville sette fyr på meg i protest. De truet også med at jeg ikke fikk ta eksamen for å komme inn på høyskolen, og læreren sa jeg var en dårlig student.

Gjennom denne tiden fortsatte jeg å studere Falun Gong-forelesningene. Ikke noe press vil noensinne endre mine opprette tanker. Jeg praktiserer ”Sannhet, Medfølelse og Toleranse”. Hva er jeg redd for? Jeg vil informere mennesker om sannheten ved enhver mulighet jeg får.