2 år med umenneskelig tortur i tvangsarbeidsleir

Navn: Gao Guofeng
Kjønn: Kvinne
Alder: 55
Adresse: Shuangchuang i Heilongjiang-provinsen
Dato for siste arrestasjon: 11. september 2007
Siste forvaringssted: Harbin Qianjin Oppholdssenter
By: Harbin
Provins: Heilongjiang
Lidd av forfølgelsen: Påtvunget søvnmangel, tvunget arbeid, hjernevasking, tvunget injeksjon av medisiner, vold, opphenging, fengsling, isolat, tortur, tvangsforing, fysisk fastholdelse, forvaring.

Gao Guofeng er en Falun Gong-utøver fra byen Shuangcheng i Heilongjiang-provinsen. Hun var plassert i Harbin Qianjin tvangsarbeidsleir i to år fordi hun hadde på seg en skjorte med påskriften: Sannhet-Medfølelse-Toleranse. Mens hun var der, ble hun grusomt forfulgt. Livet hennes har vært i fare to ganger. Gao Guofeng forteller her sin opplevelse:

Dømt til to års tvangsarbeid for å ha hatt på seg en skjorte med påskriften Sannhet-Medfølelse-Toleranse

Dong Huiqun, som er kommandør i byen Shuangchengs innenrikssikkerhetsdivisjon, og fire offiserer fra Dongfeng politistasjon beordret meg å ta av meg skjorten med påskriften ”Sannhet-Medfølelse-Toleranse” den 11. september 2007. Jeg nektet å ta den av. Umiddelbart var det samlet mange politimenn der. Xiao Jitian, som er nestleder for Dongfeng politistasjon, dro meg inn i en bil og tok meg med til Shuangcheng oppholdssenter. Det lokale 610-kontorets agenter (en organisasjon av spesialagenter med eneste formål å forfølge Falun Gong) dømte meg til to års tvangsarbeid uten å følge noen juridiske prosedyrer. Jeg ble plassert i Shuangcheng oppholdssenter i 15 dager og senere tatt med til Harbin Qianjin tvangsarbeidsleir.

Umenneskelig tortur i Harbin Qianjin tvangsarbeidsleir

Sjefene i Harbin Qianjin tvangsarbeidsleir organiserte en fest den 29. september 2007, som ble brukt til å hjernevaske Falun Gong-utøvere. De tvang oss til å synge sanger som lovpriste Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Ettersom jeg satt på fremste rad, plukket jeg opp mikrofonen og ropte: ”Falun Gong er bra!”. Huo Shuping, Sui Xuemei og flere andre fengselsvakter stormet opp og sparket og slo meg. De tok tak i håret mitt og dro meg ut av hallen. Jeg ble banket svart og blå over hele ansiktet mitt, og så ble jeg plassert i et lite, isolert rom. Jeg ble torturert ved å bli hengt opp. De tok på meg håndjern og hengte meg opp, med begge armene mine strukket ut til det ytterste. Jeg fikk verken lov til å bevege meg eller lukke øynene. Etter lang tid ble armene mine såre, og håndjernene gravde seg inn i kjøttet. Vaktene skiftet stilling på meg en gang hver 2. time. I tillegg skubbet de meg frem og tilbake, noe som gjorde ekstremt vondt. Jeg svettet på hele kroppen. Etter hvert som håndjernene gravde seg inn i kjøttet, så hendene mine ut som lilla reddiker. Jeg besvimte flere ganger. De torturerte meg slik i 13 dager.

Etter at jeg ble sluppet ut fra den lille cellen, ble jeg festet med håndjern til sengekanten på en overkøye. Jeg fikk ikke lov til å spise eller gå på do. Når enn jeg bevegde meg litt eller lukket øynene i et sekund, tok de tak i håret mitt og dro i det så hardt de kunne. Jeg ble hengt opp med en hånd festet til sengekanten. Da fengselsvaktene sparket meg slik man sparker en ball, svaiet jeg frem og tilbake. Vakten Zhang Aihui egget to fanger til å skremme meg med en vannpistol, grille meg med elektriske batonger, stikke meg med tannpirkere og slå meg med klær og bøker helt til bøkene ble ødelagte. Jeg husker at på den 12. dagen med kontinuerlig tortur, beordret vaktene to fanger, Liang Xiao og Li Yingjie, til å henge meg opp igjen. De festet hendene mine med håndjern bak ryggen til en overkøye og festet dem så til jernkanten, med sengestolpen akkurat mot ryggen. Det var så ekstremt smertefullt at jeg besvimte. Etter at jeg våknet, trampet vakten Wu Baoyun på føttene mine, pisket hendene og ørene med hardplast og blendet øynene med lys. Zhou Yingfan strammet knyttneven sin og slo meg. Jeg følte meg sløv, og tannkjøttet mitt begynte å blø. Jeg ble tvunget til å sitte på en liten krakk disse dagene. De tvang meg til å underskrive de tre garantiene om å gi avkall på Falun Gong-øvingen.

En dag bar de med seg en bøtte med vann, et håndkle og en rull med toalettpapir og gikk rett mot meg. De dro meg ut av metallburet mens de sa: ”Vi skal redde deg.” Så holdt noen av dem armene mine, og noen tok tak i håret og dro hodet mitt bakover. Doktor Wang holdt et plastrør i hånden. Det var 60 centimeter langt og hadde et deksel i den ene enden. Han førte røret inn i neseboret mitt. Nesen begynte å blø umiddelbart. Han vitset: ”Vel, det fungerte ikke. La meg prøve igjen.” Så kjørte han røret inn i det andre neseboret, selv om det ikke ville gå gjennom. Han førte ikke røret inn i spiserøret, men inn i luftrøret i stedet. De bare førte det inn tilfeldige steder – spiserøret, luftrøret, hvor som helst. Etter bare noen få minutter gikk jeg tom for pust. En eller annen sjekket pulsen min. Da de fant ut at jeg var svært dårlig, dro de ut røret. Blodet rant ut av neseborene mine. De begynte å tørke opp blodet. Jeg var klar over at de hadde gjort klart vann og håndkle for å eliminere bevisene. Jeg spyttet opp mye koagulert blod flere dager etter dette. Jeg ble tvangsforet slik to ganger.

Jeg øvde Falun Gong og prøvde å være en god person. Jeg gjorde ingenting galt. Jeg hadde ikke gjort noe kriminelt, og derfor nektet jeg å gå med fengselsklærne. Vakten Zhou Yingfan beordret flere fanger til å tvinge meg til å ha på meg fengselsklærne. De holdt hodet mitt fast helt til jeg var tom for pust.

En gang kom noen sjefer for å inspisere Harbin Qianjin tvangsarbeidsleir. Politiet var redde for at jeg skulle rope ”Falun Gong er bra”, så de tok meg med til et rom uten overvåkningsutstyr. De beordret meg til å sitte på en liten krakk, og så forseglet de munnen min med tape. De to menneskene dro meg i armene med full styrke i hver sin retning, mens en person satt på meg.

Hvis jeg gjorde Falun Gong-øvelsene eller satt i meditasjon, brukte Huo Shuping en sko med en hard såle til å piske hodet og ansiktet mitt med og festet meg med håndjern til sengen. De tok meg ofte med til rom uten overvåkning eller bad for å brutalt banke meg opp. Wang Benying puttet sokker inn i munnen på meg. Hun rev klærne mine i strimler og lagde tykke tau av dem, for så å binde meg opp til noe.

Jeg begikk ikke noe lovbrudd, så jeg nektet å gjøre det harde arbeidet. Huo Shuping som er leder for Gruppe 2, satte meg da i et rom uten overvåkning. Hun satte håndjern på meg, festet dem til sengekanten og beordret fangen Li Yingjie til å putte pepper i nesen og øynene mine og til å helle det inn i munnen på meg. Jeg var svært dårlig.

Etter å ha blitt tatt med til arbeidsleiren i september 2007 har jeg blitt torturert ved å bli hengt opp og fratatt søvn. Den grusomme torturen gjorde meg, som tidligere var sunn og frisk, nesten handikappet og knapt i stand til å ta vare på meg selv. Jeg var sliten, var skadet over alt og skalv ofte. Jeg kunne ikke snakke tydelig. Livet mitt var i fare to ganger mens jeg var i arbeidsleiren.

Min opplevelse er bare en av mange i Harbin Qianjin tvangsarbeidsleir. Der blir Falun Gong-utøvere alvorlig forfulgt.

Kinesisk versjon tilgjengelig hos
http://minghui.ca/mh/articles/2010/10/5/230589.html