Flyttet til New York som fotograf. Jobber i salgsteam

Jeg startet å øve Falun Dafa i 2010 i California og flyttet til New York for fem måneder siden for å jobbe for engelsk Epoch Times (EET). Jeg bodde i en liten by for å bo billig mens jeg opparbeidet min kunstneriske nettvirksomhet. Men jeg kjente ingen utøvere der. Jeg merket at kultiveringen stagnerte, og jeg visste at jeg måtte flytte et annet sted, der jeg kunne vokse. Den første som introduserte meg for Fa i Los Angeles, foreslo at jeg skulle søke arbeid som fotograf i EET i New York. Da det i utgangspunktet var gjennom å ha oppnådd Fa at jeg i 2010 fattet mot til å slutte i jobben og starte på veien mot å være kunstner og fotograf, tenkte jeg at det å jobbe for Epoch Times i New York, ville være det neste skrittet i troen på karriere og Dafa.

Under jobbintervjuet, som var per telefon, spurte administrerende direktør i EET meg: “Hvorfor ønsker du å flytte til New York?” Jeg forklarte: ”Jeg kjenner at kultiveringen min stagnerer. Jeg kjenner ingen utøvere her og ønsker å være i nærheten av et kultiveringsmiljø. Jeg har også en sterk følelse av at jeg må være i New York akkurat nå.” Jeg stilte spørsmål om hvordan saker ville være der. Hun svarte: ”Hvis du føler veldig sterkt at du skal være i New York nå i denne Fa-opprettings-tiden, har Mesteren en måte å arrangere ting for deg, selv om noe ikke virker helt tydelig akkurat nå.” Jeg kjente tårer i øynene under intervjuet fordi hun akkurat da hjalp meg med å gi slipp på min tendens til å bekymre meg for usikkerheten og i stedet stole på Mesteren. Noe viste seg fra utsiden, et glimt av mulighet, muligheten for en spirituell arbeidsplass, unike omgivelser hvor kultivering og kommunikasjon rundt Fa-prinsippene ville være sentral. Dette kunne aldri skjedd under et jobbintervju i et ordinært firma. Jeg kjente i meg hvor spesielt det var.

Deretter snakket jeg med personalsjefen, og jeg hadde mange spørsmål rundt min potensielle flytting. Hun sa: ”Ting forandres hele tiden her. Det viktigste er at du kommer hit slik at vi har et utgangspunkt.” Jeg skjønte at hun i hovedsak fortalte meg det samme som sjefsredaktøren hadde fortalt: å ta steget videre og stole på at det vil fungere. Gjennom det å komme inn fra utsiden og ha hørt at utøvere i New York er flittige i sin kultivering, virket det som om de handlet som en kropp, fordi to forskjellige mennesker fortalte meg det samme: å gi slipp og ha tillit.

Jeg bestilte en enveisbillett og fortalte alle at jeg skulle flytte til New York. Jeg tenkte det ville være en flott mulighet til å utvide min nye nettkunsthandel til et større marked, mens jeg jobbet deltid som fotograf for EET.

Så nå befant jeg meg i New York i den kaldeste årstiden i en by jeg hadde sagt jeg aldri ville bo i. Jeg trodde aldri jeg ville bosette meg i New York, fordi det var dyrt, farlig og kaldt der. Selv vokste jeg opp i Guam, en øy i Stillehavet, der det er sommer året rundt. Jeg hatet kulde og tanken på snø. En dag på kontoret, mens redaksjonen hadde det travelt med å skrive, så jeg snø dale fra de store vindusflatene. Det føltes som om jeg var den eneste som la merke til det. Jeg skyndte meg ut for å ta bilder. Det var første gang jeg så snøen falle, og det føltes som om en bit av himmelen kom ned. Jeg oppdaget at jeg var så travelt opptatt med å ta bilder, at jeg fullstendig glemte hvor kaldt det var. Jeg kunne ikke fatte det. Min største bekymring for New York var om jeg kunne håndtere kulden. Da var jeg iskald, men glemte det helt, og lykkelig tok jeg bilder av snøen med kameraet mitt. Jeg var rørt til tårer. Jeg forstod at hver gang vi har sterke forestillinger eller aversjon mot noe, er det store muligheter for sannheten å komme fram. Forestillingene står som hindring mellom deg og din høyere sannhet, så de kan brukes som et kompass for å lede deg videre.

Det neste jeg trodde jeg aldri ville lese eller ha noe med å gjøre, var aviser. På grunn av familiære saker har jeg hatt stor aversjon for aviser, helt siden barndommen. Kunnskapen og informasjonen i dem så bare ut til å skade, ikke hjelpe. Jeg hatet lukten av aviser. De fikk meg til å føle meg kvalm. Men nå jobbet jeg for avisen Epoch Times fordi jeg er blitt en utøver og fotograf.

Jeg tenkte aldri over hvor positiv og dyp prosessen med å lage en avis kan være for publikum. Nylig skrev en leser et brev til redaktørene og fortalte oss at han hadde opphevet en kontrakt på 60 millioner dollar med de kinesiske styresmaktene fordi han hadde lest om forfølgelsen av Falun Dafa-utøvere i Kina. Det beveget virkelig våre hjerter at våre medier har en så stor innflytelse på samfunnet.

Den tredje tingen jeg aldri hadde trodd jeg ville drive med, var salg. Hvorfor vil noen drive med salg? Det er stressende, usikker inntekt og du må virkelig stå på. Til tross for at jeg jobbet som fotograf, kom en rekke mennesker bort til meg og fortalte at jeg ville egne meg i salgsavdelingen. Jeg hadde blitt spurt mange ganger av ulike ledere og sa nei hver gang. Men jeg måtte spørre meg selv: ”Hvorfor blir jeg spurt så mange ganger, til tross for at jeg avslår?”

Da folk sluttet med å spørre meg om å vurdere salgsavdelingen, tenkte jeg av en eller annen grunn at avgjørelsen min ikke var rett. Jeg hadde dårlig samvittighet, for vi trengte en sterkere salgsavdeling for å nå målene våre. Jeg startet i EET i en tid med store strukturendringer, der New York skulle tjene som modell for kontorene verden over. Selv om fotografer var viktige i avisen, var det dog større behov for salg.
Etter mange, lange år med å etablere meg som profesjonell fotograf med en liten bedrift, sosial tilstedeværelse og tilhengere, ble jeg stilt overfor en ny utfordring: å gi slipp på alt og stole på at Fa veileder meg. Jeg følte at alt beveget seg veldig fort nå, som et lyntog som jeg enten måtte stige på eller gå av. Jeg fikk ekstreme tanker: Kanskje jeg ikke skulle bli værende i EET i det hele tatt? Det står ingen steder skrevet at en utøver må arbeide for EET. Jeg kan være hvor som helst i verden og kultivere. Hvorfor være i en stilling som ikke passer mitt yrke? Og ville jeg virkelig ha suksess hvis jeg ikke var tilfreds i rollen.

For å gjøre beslutningen enda mer komplisert måtte jeg på min første dag i New York delta ved et nettverksmøte for virksomheten min. Jeg hadde et møte med en konsulent som ønsket å hjelpe meg å utvikle min nettkunsthandel til en sekssifret virksomhet; kostnadsfritt, som et studieobjekt. Hun viste meg eksempler på andre kunstnere med vellykket netthandel. Dette var den neste store hjelpen jeg trengte for å markedsføre butikken min til en seriøs butikk; enhver artists drøm om å tjene penger på heltid på det man elsker å gjøre. Men tiden var i ferd med å renne ut. Jeg måtte raskt ta en alvorlig avgjørelse. Det var ikke mulig å gjøre begge deler, da EET krever at medarbeiderne jobber fulltid.

Jeg snakket med en rekke utøvere om det. Noen var for fotografering, andre var for salg. På toppen av det hele var det så mange forskjellige forståelser av Fa fra ulike mennesker på ulike nivåer i kultiveringen. Hva var riktig å gjøre?

Jeg tenkte jeg ville snakke med den nye salgssjefen om hva de daglige arbeidsoppgavene bestod i og få vite mer om salgsarbeid. Kanskje en samtale ville hjelpe meg i min beslutning? Samtalen ble raskt et oppryddingsmøte: å gi slipp på min karriere som fotograf og en dag få arbeide på oppdrag for National Geographic, å føre kunstnetthandelen til et nytt nivå. Hvis jeg noen gang skulle få barn, kunne jeg være hjemmeværende mor med fleksibel inntekt. Hvert innfall, protest eller tanke jeg kom på, ble lagt til side. Hans tro på EETs suksess og mine evner var så sterke og faste at det fikk mine fastholdene på den tiden til å virke så ubetydelige. Han konstaterte til og med dristig at det å hjelpe meg til å bestemme meg for å begynne med salg, var det beste han noensinne kunne gjøre for meg og for mitt liv.

Jeg gikk med på å begynne i salgsavdelingen, og jeg lærte at en beveger seg framover, selv om en ikke er helt klar. Fordi når en er helt klar, er det oftest for sent. Når en er helt klar, er en for komfortabel og muligheten er vanligvis gått fra deg innen den tid. Å gå videre når en ikke er helt klar, å ha tillit – her ligger kultiveringen: vanskene med å handle, komme ut av komfortsonen og gi slipp, selv når det er vanskelig. Jeg forstod at selv etter at beslutningen var tatt, holdt jeg fremdeles på med å gi slipp på ting. Men jeg fikk fortsatt bekreftelse på at jeg hadde tatt et riktig valg.

Kultiveringen min akselererte umiddelbart da jeg begynte i salgsavdelingen, og det hjalp meg til å gi slipp på menneskelig tankesett. En dag fikk jeg et kraftig migreneanfall rett før salgssjefen fortalte oss at vi måtte nå et nesten umulig mål innen de neste dagene. Jeg hadde det forferdelig med dundrende hodepine og tårevåte øyne. Jeg nevnte for teamet at jeg kanskje var i ferd med å bli syk fordi jeg ikke hadde fått nok søvn og arbeidet for mye dagene før. Jeg sa at jeg begynte å føle meg dårlig, at jeg ikke var i stand til å balansere ting og at jeg ikke hadde like god utholdenhet som resten av teamet. Et par i teamet minnet meg umiddelbart på at tankene mine reverserte tilbake til de gamle forestillingene, og de ble igjen for å hjelpe meg å komme meg gjennom dette. De sa at det ikke hadde noe med at jeg ikke hadde sovet nok. En i teamet sa: ”Dette er bra. Mesteren renser ut karma for deg. Læringskurven din har vært bratt, den høyeste jeg har sett hos noen nykommer i EET.” Videre sa han at jeg ble utsatt for forstyrrelser.

Mesteren sier i Zhuan Falun: ”Hvis du som utøver jevnlig tror at du har en sykdom, ber du faktisk om den. Hvis du ber om en sykdom, vil den komme seg inn i kroppen din. Som utøver må ditt xinxing være høyt. …. I kuliveringen må man eliminere karma, og det er smertefullt.” (Forelesning seks)

Jeg tenker at det var helt fundamentalt at jeg lærte å gi slipp på dette menneskelige tankesettet fordi teamet vårt prøvde å få til det umulige. Jeg tror ikke jeg ville ha eliminert følelsen totalt, hvis det ikke hadde vært for støtten fra teamet. Kort etter fikk jeg riktig nok inn et salg som medførte flere salg denne måneden, hele teamet satte historisk salgsrekord.

Etter salgsrekorden annonserte sjefen at vårt nye mål for mai måned ville være det doble av april. Selv om jeg hadde gått over til salg, drev jeg fremdeles kunstnetthandelen min ved siden av med salg av trykk og etuier til iPhone. Jeg fikk en større ordre og måtte bruke tid på å pakke forsendelsen og kommunisere med kunden. Jeg visste at ettersom tiden gikk, ville jeg ikke kunne fortsette med å utføre begge deler bra. Jeg pakket den store esken og spurte journalistvennen min i EET om han ville ta en pause og bli med meg på postkontoret. Straks jeg hadde sendt pakken, forsvant drømmene mine om å videreutvikle en stedsuavhengig forretning og være en digital nomade og omreisende kunstner. Jeg besluttet at dette var den siste ordren jeg skulle sende av gårde.

På veien tilbake til kontoret diskuterte vi hvorvidt jeg skulle tenke mer på det faktum at jeg hadde gitt fra meg sjansen til å arbeide med en forretningskonsulent for å utvikle butikken til en sekssifret forretning, for å arbeide fulltid med salg hos EET, i denne Fahui-avisen. I samme sekund så jeg henne. Jeg så forretningskonsulenten vi snakket om! Hun gikk rett ved siden av oss og lo sammen med en venn, men hun så meg ikke. Jeg er ikke sikker på hva det betydde. Var det et siste glimt av det livet jeg forlot? Journalistvennen min sa det kanskje var et tegn som burde inkluderes i erfaringen, da vi nettopp hadde diskutert henne. Jeg måtte stoppe. Jeg måtte ta en pause. Jeg forsøkte å bearbeide hva som hadde skjedd. Kultiveringen min hadde akselerert siden jeg startet med salg, ting hadde skjedd raskt, og jeg hadde hurtig gitt slipp på egoet. Dette var det endelige skrittet: å gi slipp på alt for å gjenvinne fokus og ikke bare styrke min rolle i salgsavdelingen, men også være en sann Dafa-utøver som redder himmelske vesener. Jeg dro tilbake til kontoret og stengte min nettfotohandel.

Fotografi på gresk betyr å tegne med lys. Som fotograf søkte jeg alltid etter det beste lyset – våknet tidlig til soloppgang eller ventet på den gylne timen ved solnedgang for å fange det perfekte øyeblikket. Ettersom jeg gav slipp på å være fotograf, oppdaget jeg at jeg ikke trengte å lete etter lyset lenger, fordi jeg var blitt lyset – jeg ble en Dafa-utøver – og folk lette etter meg istedenfor. Mens jeg endret meg innvendig forandret omgivelsene seg plutselig. Undergrunnsbanen som for meg tidligere fungerte som et privat sted der jeg kunne studere Fa for personlig kultivering, omvandlet seg til omgivelser for Fa-oppretting, der mennesker prøvde å komme i kontakt med meg; enten det var en liten jente som stirret på meg fra topp til tå og studerte meg, et par jeg støtte på fire ganger i løpet av en uke eller den unge fotografen som trengte oppmuntring. Selv om jeg forsøkte å studere, kunne jeg ikke, fordi folk begynte å snakke med meg og deretter kontaktet meg via facebook, LinkedIn, e-post eller tekst. Slike ting skjedde ikke da jeg var fotograf. Alt dette ga mulighet for å forklare om Falun Gong og forfølgelsen.

Denne erfaringen fikk meg til å betrakte Mesterens ord på et dypere nivå: I New York konferansen 2010 sa Mesteren:
”Oppgaven med å redde himmelske vesener må utføres av dere. Og ikke bare må det gjøres, men det må gjøres bra. Det gjøres dog ikke for Mesteren. Selv om vi kaller det ”å redde himmelske vesener” gjøres det ikke bare for dem heller. Det gjøres også for deres egen del. Dette er fordi de himmelske vesener dere redder, som er de menneskene du forklarer sannheten for, skal mest sannsynlig en dag bli en del av de himmelske vesener i ditt enorme kosmos. Du perfeksjonerer og fullender deg selv, gjennom din suksess oppnår du det du skal bli, og uten disse kan du ikke tjene som konge der eller fullende din misjon og etablere den praktfulle, mektige ærbarheten som trengs.”

Ved å redde andre kompletterte jeg meg selv. Selv som akademiker fra Stanford var jeg i stand til å nedtone meg selv og unngå samfunnets høye forventninger, men fremdeles komme fram nå og da som fotograf for å lete etter skjønnhet, lys og oppmuntring ved å skape kunst. Men som Dafa-utøver skjønte jeg at jeg ikke kan gjemme lyset mitt. Det skinner gjennom. Og folk legger merke til det. Jeg tenker at de menneskene det er meningen at jeg skal redde, ser det tydeligst. Som Mesteren sier det i ”Essentials for Further Advancement II”: ”Eliminer dine siste fastholdene… La den delen av deg som er helt kultivert, gløde med en enda renere glans.”

Hvis vi kan fortsette å gi slipp på alt, vil godhet og lys skinne gjennom. Himmelske vesener vil merke det og begynne å komme til oss mer i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var en super flittig utøver før jeg kom til New York for å arbeide for EET og helt naturlig hadde klart denne prosessen på egenhånd, men slik er det ikke. Det var bare ved å være en del av denne sterke kroppen, en kollektiv gruppe utøvere og nå salgsavdelingen, at jeg var i stand til å utvikle meg hurtig. Jeg forstod hvor kraftfulle vi er som Dafa-utøvere, og ennå mer, som en kropp. Dette er kraften i New York. Gjennom å stole på og ha tillit var jeg i stand til å gi slipp på følelser, gå videre og la mitt egentlige jeg skinne klarere. Jeg er takknemlig for denne veien jeg er blitt gitt.

Takk Mester, takk alle.

Oversatt etter: http://en.minghui.org/html/articles/2013/5/24/140107.html