Lam kvinne går igjen

Jeg startet å øve Falun Dafa i 2008. Da var jeg lam som følge av anemi og muskelsvinn. Jeg hadde store smerter. I denne perioden ønsket jeg til og med å begå selvmord, men Falun Dafa reddet meg og hjalp meg med å gå igjen.

Etter at jeg fikk barn i 1993, har jeg hatt anemi og muskelsvinn, og armer og bein har vært fullstendig kraftløse. I 2003 døde ektemannen min, og det preget meg sterkt. Sykdommen ble verre. Jeg orket ikke å spise og holdt meg i live med medisiner. Senere led jeg ikke bare av anemi, men fikk også hemoroider. Jeg dro til sykehuset for å få behandling. Undersøkelser viste at jeg hadde ernæringsanemi. Jeg fikk flere medisiner, men ingen virket. Til slutt hadde jeg utviklet leukemi og muskelsvinn.

I 2007 ble min far syk og måtte legges inn på sykehuset. Da var jeg ikke lenger i stand til å gå. Da far døde, ble min fysiske tilstand enda verre. Svogeren min (som tok seg av både barnet mitt og jeg etter at mannen min døde) sa: ”Vi må få henne på et sykehus. La oss ta henne med til Peking medisinske universitetssykehus!” Da vi ankom sykehuset, besluttet legen å utføre en komplett undersøkelse. Da jeg våknet om morgenen, klarte jeg hverken spise eller drikke. De gav meg en skål med hvit ris. Da jeg forsøkte å spise det, kastet jeg opp. Legene sa: ”Du må spise noe, ellers kan du ikke gjennomføre denne undersøkelsen.” Fordi jeg ikke kunne spise, sa legen: ”Eller må vi kanskje teste margen din?” Etter margtesten kunne de fremdeles ikke forstå hva jeg led av. Det som var enda verre, var at jeg ble lam.

Svigermoren min tok seg av meg da jeg kom hjem. Hun ordnet alt fra mating til å ta seg av urin og ekskrementer. Jeg fikk angst ved å leve slik. ”Skal livet mitt ende slik? Hva er meningen med denne måten å leve på? Jeg blir bare en tilleggsbyrde og bry for andre. Det er til og med verre enn døden.” Men hver gang jeg tenkte på min 10 år gamle sønn, kjente jeg en uutholdelig smerte i hjertet. Sønnen min var så ung, og faren hans var allerede død. Hvis jeg døde, ville han bli foreldreløs.

Jeg var veldig nedfor i denne perioden. Jeg ønsket å leve, men klarte ikke ha et godt liv; jeg ønsket å dø, men jeg kunne ikke dø. Hver dag opplevde jeg lidelse og var veldig deprimert. Svigermoren min oppmuntret meg: ”Vær positiv. Du må fortsette å leve på grunn av sønnen din. Han kan ikke miste begge foreldrene sine. Vi må finne en behandlingsmetode til deg for å få sykdommene dine kurert”. Hun diskuterte dette med svogeren min, og de besluttet å ta meg med til Langfang blod-sykehus. De leide en spesialsykepleier til meg. Svigermoren min kom for å besøke meg annenhver dag. De jeg delte rom med sa: ”Svigermoren din behandler deg veldig bra.” Jeg svarte: ”Hun er Falun Gong-utøver.” Da sa de: ”Hvorfor øver ikke du Falun Gong sammen med svigermoren din når du kommer hjem igjen?”

Jeg hadde vært på sykehuset i en måned og brukt mange penger, men jeg følte meg ikke bedre. ”Legene her kan ikke kurere mine sykdommer, så vi bruker bare penger og energi forgjeves”, tenkte jeg. Neste dag ringte jeg svigermoren min og sa at jeg ville dra hjem. I begynnelsen var hun uenig, men da hun forstod at jeg mente det, godtok hun det. Vi kjøpte litt medisin, og jeg ble skrevet ut. Da var den fysiske tilstanden min fryktelig, spesielt beina mine. Den høyre foten hadde skrumpet inn, og det var lite muskler igjen. Jeg kunne ikke bevege meg.

Da jeg kom hjem, var det ingen ting å gjøre med sykdommene mine. Hvor kunne jeg få behandling? Jeg kunne bare vente på døden. Boligen vår brukes til Fa-studie-grupper. Svigermoren min ba meg lytte til dem når hun og andre Dafa-utøvere studerte Fa sammen. I begynnelsen hørte jeg Fa med døve ører. Alle kunne bevege seg fritt, mens jeg, så ung, ikke kunne. Hva skulle jeg gjøre de kommende årene? Jeg klaget til himmelen og jorden: Hvorfor behandler himmelen meg slik?

En dag kom jeg plutselig til å tenke på hva romkameratene mine hadde sagt: “Hvorfor ikke øve Falun Gong sammen med din svigermor når du kommer hjem?” Ja! Jeg må kultivere! Jeg ønsker å overleve. Bare Dafa kan redde meg. Straks jeg hadde tenkt dette, kjente jeg meg veldig ovenpå. Det føltes som jeg så et lite lysglimt i mørket. Jeg følte håp i min fortvilelse. Jeg sa til svigermoren min: ”Vær så snill og lær meg øvelsene. Jeg ønsker også å lære Dafa.” Hun sa: Mesteren sier: “Når det kommer alvorlig syke pasienter, lar vi dem ikke delta i gruppene, da de ikke er i stand til å gi opp sine fastholdene om å bli kurert fra sykdommene sine eller sine oppfatninger om å være syke.” (Fra forelesning II, Zhuan Falun) I dag kommer ønsket ditt om å kultivere fra dypet av ditt hjerte. Så lenge du følger prinsippene i Dafa, vil Mesteren ta godt vare på deg.”

Fra da av lærte svigermor meg øvelsene. Jeg kunne ikke stå oppreist, så jeg gjorde øvelsene sittende. Hver dag lyttet jeg til opptak av Mesterens Fa-forlesninger og deltok i gruppestudiene av Fa. En morgen, omtrent ti dager senere, kunne jeg stå mens jeg støttet meg til en stol. Jeg ropte av glede: ”Mor, kom her, jeg kan stå oppreist!” Svigermoren min gav meg en stokk. Jeg forsøkte å bevege meg framover med denne. Steg for steg klarte jeg å gå! Huset vårt hadde seks rom. Jeg gikk fra rom til rom. Jeg kastet stokken og gikk tilbake. Jeg var så glad at jeg gikk frem og tilbake.

Jeg var oppglødd, helt uten fatteevne. Svigermoren min og jeg ble så glade at vi brast i gråt. Vi visste at vår medfølende Mester hadde reddet meg og at Dafa hjalp meg å stå oppreist igjen!

Jeg ble gradvis bedre og fikk kjøtt på beina. Ikke nok med at Mesteren reddet meg, men han befridde hele familien min! Etter at slektninger og venner fikk vite hva som hadde skjedd, kom de på besøk. Alle synes at Dafa er mirakuløs. De vet også at Dafa er bra. Mange av dem meldte seg ut av KKP og begynte oppriktig å si: “Falun Dafa er bra, Sannhet-Medfølelse-Toleranse er bra.”

Jeg begynte å jobbe på fabrikken igjen. Jeg fortalte historien min til fabrikksjefen og arbeiderne. De ble rørt og sa: ”Wow, Falun Dafa er virkelig bra og så magisk!” Fabrikksjefen sa: ”La oss alle si at Falun Dafa er bra.” Noen arbeidere spurte meg om å få Dafa-bøker. Jeg utførte ethvert oppdrag sjefen gav meg på fabrikken og kjempet eller konkurrerte aldri for personlig vinning. Både fabrikksjefen og arbeiderne sa: ”Se på henne! Hun gjør hvert arbeid hun tildeles. Ikke så rart, hun er en Falun Gong-utøver! Hvis vi ønsker å være gode mennesker, må vi lære av henne. La også vi utføre hvert oppdrag som vi tildeles. Er det i orden?” Alle svarte: “JA!” Tidligere oppstod det stadig uoverensstemmelser blant arbeiderne ved fabrikken på grunn av urettferdige arbeidsoppdrag. Etter dette har det ikke oppstått krangel. Alle kommer overens. Hele fabrikken har endret seg.

Fabrikksjefen støtter meg i å spre opplysning om Falun Gong og forfølgelsen. På hvert verksted henger det en Falun Dafa-kalender. Når opplysningsmateriell, som avslører KKP’s sanne natur, var klart, tok jeg det med til fabrikken og sa til alle: ”Kom og se! KKP er en ond sekt.” Fabrikksjefen sa: ”La oss alle stoppe arbeidet og høre hva hun leser for oss.” Alle kom for å lytte. Etter at de hadde hørt meg lese, visste alle hva KKP er. De sa: ”Wow, KKP er en ond sekt!” Etter å ha hørt sannheten meldte flesteparten seg ut av KKP og de tilhørende organisasjonene. Fabrikksjefen sa: ”Fabrikkens økonomiske overskudd er bra i år. Jeg har også fått fordeler av Dafa. Mennesker som skyldte meg penger, har gitt dem, uten at jeg bad om det. Jeg trodde de aldri ville betale meg tilbake. Dette er min gode skjebne av å tro på Dafa. Jeg vil støtte Dafa for alltid.”

Jeg vil fortsette å være et godt menneske, et bedre menneske, og hjelpe til med å redde flere mennesker. Jeg vil ikke svikte Mesterens medfølende frelse. Jeg vil hedre mine historiske løfter og bli en genuin disippel av Mesteren.

Oversatt etter: http://en.minghui.org/html/articles/2013/2/25/138254.html

Kinesisk versjon: http://www.minghui.org/mh/articles/2012/12/25/法轮大法使瘫痪的我从新站起来-265999.html