Kinesisk sagn: En liten åpning - en portal til en hel verden

Det finnes flere gamle legender og historier fra det gamle Kina som handler om mennesker som har trådt inn i en stor, stor verden gjennom en bitte liten åpning.

Fei Changfang ble vitne till hvordan den gamle mannen forsvant ned i en kalebass. Sun Mingguo/The Epoch Times

William Blake skrev: "Å se en verden i et sandkorn. Og himmelen i en vill blomst". Buddha snakket om tre tusen verdener, og i taoismen ser man på menneskekroppen som et helt kosmos.

En verden inne i en kalebass
Det var en gang en embetsmann som het Fei Changfang. Han bodde i Runan og hadde ansvaret for basarer i Det østre Han-dynastiet. På basaren var det en gammel mann som solgte medisin og som alltid hadde en kalebass hengende ved inngangen til butikken sin.

Hver kveld ved stengetid hoppet den gamle mannen ned i kalebassen. Ingen av de andre selgerne i basaren eller noen i byen hadde sett ham gjøre det. Men en dag stod Fei Changfang i andre etasje og så ved en tilfeldighet at den gamle mannen forsvant ned i kalebassen.

Overrasket over hendelsen tok han med seg kjøtt og vin og gikk på besøk til den gamle mannen. Men den gamle mannen ba ham komme tilbake neste dag.

Fei gjorde som manne sa og kom tilbake neste dag. Sammen hoppet de ned i kalebassen. Selv om åpningen på kalebassen var liten, åpnet det seg en stor og vakker verden inni den. Over alt var det delikatesser og fløyelsaktige viner.

De to mennene spiste og drakk. Etterpå vendte de tilbake. Etter besøket i kalebassen begynte Fei å utøve taoisme og ble den gamle mannens elev.


En verden i en menneskekropp
En historie om Pingyang Sheng, nedtegnet av Le Jun under Qing dynastiet.

Ingen visste hvor Pingyang Sheng kom fra. Det ble sagt at han hadde forsvunnet da han var liten, og da han kom hjem igjen i 15-års-alderen, hadde han mistet taleevnen. Han hadde ikke sko, og klærne var fillete. Han gredde ikke håret, og han badet heller ikke. Han verken spiste eller drakk, ikke en gang vann.

Det var en lærd mann med etternavnet Zhou som la merke til at PingYang Sheng var annerledes, og han ble nysgjerrig. Han ville gjerne finne ut av årsaken bak hans merkelige oppførsel, uten å lykkes.

Men en dag han var ute og gikk tur, fikk han øye på Pingyang Sheng. Like før hadde det vært et skikkelig regnvær, og bakken var gjørmete og leirete. Zhou så at Pingyang Steng ikke sank ned i leiren, og føttene hans ble ikke skitne. Han fulgte etter ham til et gammelt tempel og sto bak en dør og kikket i smug inn. Da fikk han se hvordan Buddha-statuer reiste seg for å ønske Pingyang Steng velkommen, og de begynte å samtale. Han innså da at Pingyang faktisk kunne snakke, om han ville.

Kvelden etter dro Zhou til Pingyang Shan, bukket og ba om å få bli hans elev. Pingyang lo og sa at han ikke var udødelig, og det han akkurat hadde sett, var bare magiske triks.

Siden tok Pingyang Sheng av seg på overkroppen og viste et lite hull i brystet. Han tilbød Zhou å stige inn i det. Zhou kunne ikke tro sine egne øyne, men begynte likevel å løfte foten. Før han visste ordet av det, hadde han trådt inn i Pingyangs bryst gjennom det lille hullet.

Der inne var det en hel stor verden fylt av hverdagslige ting. Det var bønder som arbeidet på marken, mennesker som som skyndte seg og bar saker på skuldrene og barn som løp omkring. Det var også en basar som solgte alle tenkelige varer. Det var et rikt og blomstrende plante- og dyreliv.

Zhou hadde ingen problemer med å leve i den verden som fantes der inne. Faktisk kjente han seg så behagelig at han nesten glemte at han var inne i Pingyang Shengs bryst.

Etter tre dager ankom Zhou et blendende palass. Alle i slottet hadde vakre klær. De hadde velsmakende mat, og teen var laget på vann av snø. Påfugler, føniks og traner danset utenfor porten. Det var ingen vind, og en kunne høre en fortryllende musikk.

Zhou reiste langt inn i den verden som fantes inne i Pingyang Shengs bryst. Han mistet oversikten over hvor mange vertshus han hadde bodd i. Årstidene passerte, og tiden fløy av gårde. Zhou begynte å kjenne på at han var på vei mot ingensteds.

Han gråt av ensomhet. Han trodde at han drømte, men det var ingen drøm. Han trodde han var død, men han var ikke død. Til slutt holdt han ikke ut. Han ropte Pingyangs navn.

Før han visste ordet av det trillet han ut gjennom Pingyang Shengs venstre øre og var tilbake i den virkelige verden. Lyset som brant på bordet da han dro, brant fortsatt. En utroper ropte at det var nattens fjerde vakt (omkring kl 01 om natten).

På bare noen timer hadde Zhou fått oppleve nesten en halv livstid.

Oversatt etter:
https://www.epochtimes.se/Dolda-varldar

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.