Hvordan et handikappet barn og moren hennes led forfølgelse i Beijing

Jeg er en handikappet person med lammelse. Folk lo alltid av meg og gjorde narr av meg så ofte at jeg mer enn en gang tenkte på å gjøre ende på livet mitt. Mor og jeg begynte å kultivere Falun Dafa i 1997. Etter å ha startet å kultivere begynte jeg å forstå den sanne meningen med livet. Mens jeg høynet min moralske karakter, forbedret min fysiske tilstand og mentale status seg ganske mye. Falun Dafa gir meg styrke til å fortsette å leve. Av den grunn nølte ikke mor og jeg med å dra til Beijing for å appellere for Falun Dafa da Falun Dafa ble ærekrenket og forfulgt.

Om kvelden den 1. oktober 2001 dro mor og jeg til den Himmelske fredsplassen (Tiananmen) og holdt oppe Falun Dafa-bannere. Da vi hevet bannerne, svermet noen uniformerte og sivilkledde politimenn rundt oss. De dro oss til et avsides hjørne hvor det var lite besøkende, og gjennomsøkte oss. Siden sendte de en politibil for å frakte oss bort. Vi ble tatt til Qianmen politistasjon. Da vi gikk inn i gangen, tok de bilde av mor da hun var uoppmerksom. Da de skulle ta et bilde av meg, ble mor oppmerksom på det og sto foran meg for å forhindre det. De dro mor bort og låste henne inne i et stort bur. Tre eller fire politimenn holdt meg nede i et forsøk på å ta et bilde av meg. Jeg tenkte for meg selv at jeg ikke kunne la dem få det som de ville. Jeg brukte all min kraft til å motsette meg. En politimann sa at han ikke kunne ta tak i håret mitt fordi det var for kort. En annen politimann sa: "Hvorfor ikke bare vri nakken på henne og brekke den?"

Da mor så dette, ropte hun høyt fra buret: "Politiet mishandler et handikappet barn!" De stoppet ikke selv om de rev i stykker undertøyet mitt. Dette pågikk i en halv time uten å lykkes i å ta bilde av meg. Derfor puttet de meg i buret. En liten stund senere tok noen politimenn oss til et rom og ønsket å registrere oss. Vi fortalte dem bare at vi kom for å fortelle myndigheten hva vi hadde på hjertet og at "Falun Dafa er bra og vi har personlig dratt fordeler av å praktisere det." Annet enn det fortalte vi dem ikke. To sivilkledde politimenn kom inn etter hvert. En av dem tok et kamera og dro mors hår for å ta bilde av henne med makt. Da de skulle ta bilde av meg, gikk jeg til dem og prøvde å støte kameraet ned. De unnvek meg, men fikk ikke tatt bilde av meg. Fordi vi ikke fortalte dem navn og adresse låste politiet oss igjen inne i buret.

Kort etter tok en politimann oss ut av buret og spurte etter navn og adresse igjen. Denne gangen var hans henvendelse noe mildere, og han ordnet også noe mat til oss. Vi fortalte ham at vi ikke var sultne, at vi ikke brøt noen lover og at gode mennesker ikke skulle bli låst inne her. Da han innså at han ikke fikk det han ønsket, begynte han å true oss: "Dere vet ikke hva som er best for dere, og det er mange flere urokkelige mennesker enn dere. Om dere ikke oppfører dere, har vi metoder for å håndtere dere!" Tilfreds fortalte han mor: "Vi vet hvordan vi skal behandle folk som deg, og ditt tilbakestående barn. Vi vil sende deg til sykehuset og gi deg en sprøyte. Du vil ikke vite noe om gong (1). Vi vil la CCTVs "Brennpunkt"-journalister kringkaste en historie om en kvinnelig Falun Gong-utøver med barnet sitt og at det normale barnet har blitt tilbakestående."

Mor sa: "Dette er løgn. Det er ulovlig!" Han sa: "Vi hører på alle som gir oss penger. Jeg er ikke redd for å fortelle deg dette. Alle nyhetene fra CCTVs "Brennpunkt" om Falun Gong har kommet fra oss, akkurat her. Hva enn våre overordnede sier at dere er, det er dette som vil bli meddelt."

Vi ignorerte ham. De låste oss igjen inn i jernburet. En eldre medutøver var allerede inne i buret. Straks etter tok de bort mor. Jeg var bekymret for henne og begynte å rope. Etter en stund sendte de henne tilbake. De fortsatte å ta mor til avhør i løpet av hele natten. Ved daggry ble flere utøvere sendt inn. Jeg så flere mannlige utøvere som var banket og blodige over hele kroppen fordi de nektet å la dem få ta bilde av seg. Noen av de som var slått, manglet skoene sine. De rev av klærne til noen av de kvinnelige utøverne på samme måte som de rev av mine. Jeg så også flere politimenn som brukte batonger for å slå en kvinnelig utøver.

Etterpå tok de bort mor igjen. Imens prøvde de, i hemmelighet, å ta bilde av meg fra utsiden av buret. Jeg visste deres fastlagte intensjon om å utnytte mitt handikapp, så jeg snudde meg rundt og så mot veggen for å unngå en slik hendelse. Etter en stund ble mor sendt tilbake til buret. Hun fortalte meg at de hadde banket henne i et forsøk på å tvinge henne til å fortelle dem navn og adresse. Da mor nektet å fortelle dem det, sparket de henne i ribbene og i nedre del av kroppen. Da hun fortsatt nektet å si noe, hylte de: "Om du var her litt tidligere, ville jeg ha drept deg allerede." Om ettermiddagen hvisket en politimann til den andre: "Kanskje vi bare skulle ta dem til plassen [den Himmelske fredsplass], helle bensin over dem og brenne dem. Vi kan si at de var offer for selvbrenning med håp om å dra til himmelen."

Politiet prøvde hver eneste metode uten å lykkes i å få våre navn og adresse. Derfor fikk de det lokale myndighetskontoret på provinsnivå i Beijing til å prøve å identifisere oss, men de klarte ikke å identifisere noen av oss. Politiet dro oss bort en etter en. Jeg hørte en politimann sa ondskapsfullt: "Jeg vil finne en god plass til dere. Jeg tror bare ikke at når dere kommer til kjelleren, vil dere være så tause." Mor og jeg var svært overrasket over at det fantes en kjeller hvor de torturerte utøvere.

Da det bare var oss to igjen i buret, sa en politisjef til oss at vi kunne dra hjem. Det var mørkt da vi ble løslatt fra politistasjonen. Vi visste at vi måtte fortelle om deres ondskapsfulle handling. Vi dro rett hjem til en venn for å fortelle hva som hadde skjedd.

Kinesisk versjon tilgjengelig på: http://minghui.ca/mh/articles/2006/1/6/118131.html