Torbjørn Røe-Isaksens tale til kunstutstillingen "Sannhet Godhet Utholdenhet" i Oslo

Dette er talen Torbjørn Røe-Isaksen holdt den 2 november 2005, under den internasjonale kunstutstillingen "Sannhet Godhet Utholdenhet" da den var i Oslo. Artikkel fra åpningen kan leses på: http://no.clearharmony.net/articles/200511/821.html

Torbjørn Røe-Isaksen taler. I bakgrunnen en representant for arrangørene.

Kjære venner,

Vi er heldige som fritt kan samles her til denne kunstutstillingen, uten å bli overvåket av politi, uten å bli forulempet, uten å risikere å bli forfulgt eller fengslet.

I altfor mange land er det ikke slik. Og selv i de land hvor man kan ytre seg fritt, viser plutselig undertrykkelsen sitt stygge ansikt. I andre land har kinesiske myndigheter forsøkt å stoppe denne utstillingen. Det er ikke akseptabelt.

Altfor mange ser i dag bare økonomisk vekst når de ser til Kina. Hvis man bare bruker lommekalkulatoren, ser deler av Kina imponerende ut. Hvis man bruker sin menneskelighet og sin samvittighet, gjør det ikke det.

Kina er stadig et diktatur. Kina forfølger stadig minoriteter. Kina undertrykker stadig religion. Kina bruker stadig makt, tortur og fengselsstraff for å holde folket nede.

Utøvere av Falun Gong blir mer og mer et symbol på kampen for frihet og fred i Kina. Denne utstillingen er en ny del i puslespillet for den frihet som de kjemper for.

På Internett kom jeg over maleriet ”Tro uten lenker”, et av de bildene som berørte meg mest.

Dette maleriet er basert på en sann historie, gjengitt i The Wall Street Journal. ”Dagen før Chen Zixiu døde, krevde vokterne igjen at hun skulle fornekte sin tro på Falun Gong. Knapt ved bevissthet etter gjentatte støt med elektrisk kølle, ristet den 58-årige kvinnen sta på hodet. Rasende beordret de lokale lederne Chen Zixiu til å løpe barføtt i snøen. Etter to dager med tortur hadde hun blemmer og sår over hele kroppen, og hennes korte, sorte hår var dekket av puss og blod. Dette er hva hennes cellekamerater og andre fanger som var vitne til hendelsen, fortalte etterpå. Hun krøp der ute, kastet opp og brøt sammen. Hun kom aldri til bevissthet igjen, og døde den 21. februar.

For nesten 70 år siden skrev dikteren Arnulf Øverland diktet ”Du må ikke sove”.

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Hans ord var en advarsel mot nazismens og fascismens farer. Men de er like gyldige den dag i dag.

Tusen takk.