Befrielsen av drageprinsessen Del 1 av 3

Kinesiske legender har opp gjennom tiden blitt overført fra generasjon til generasjon. Fra tid til annen har historiene levd sine egne liv ettersom nye hendelser og nye karakterer har dukket opp. Men hver av disse historiene forteller de samme prinsippene som den opprinnelige legenden ønsket å meddele.

Legenden om Liu Yi som leverer et brev for drageprinsessen har økt i popularitet siden den først ble fortalt i urgamle Kina. Alle fortellingene er enige om at historien har sin opprinnelse under Tang Dynastiet i Zhenyuan perioden (785-805).

Jeg vil gjenfortelle den historien jeg husker best av alle de forskjellige versjonene jeg har hørt opp gjennom årene.

Liu Yi treffer på drageprinsessen alene, bare sammen med en flokk sauer, i en iskald villmark. (Shaoshao Chen/medarbeider i Epoch Times)

Den unge lærde Liu Yi fra Kinas Hubei provins bodde ved Yangtze elven nord for innsjøen Dongting. Han var på vei til Beijing for å ta en årlig keiserlig eksamen for å få en stilling som offentlig tjenestemann. Kravet for alle som ønsket å tjene keiseren og hjelpe med å styre landet, var å bestå denne eksamenen.

På veien dit passerte han elven Jinghe, som flyter langs foten av fjellet Kongton i den østlige delen av Gansu provinsen. Liu kjente den kalde nordavinden føre ham videre, da han vandret langs elvebredden en kald vinterdag. Han følte seg som en ensom vandrer i det som så ut til å være en øde ørken.

Mens han gikk videre med nordavinden som eneste følgesvenn, kunne han ikke forestille seg at et annet menneske ville være der i dette øde landskapet. Men det var som om han hørte gråt langt borte, så han bestemte seg for å lete etter kilden til sorgen som hadde rammet denne fremmede.

Da han kom nærmere lyden, så han ei ung kvinne, skjelvende av kulde, midt i en flokk sauer. Hun holdt en pisk i hånden, klar til å forsvare seg og med ansiktet oppløst i tårer fortsatte hun å utstøte lyden av sorgfull gråt.

Liu Yi syntes synd på henne og spurte: ”Unge dame, du står i snø og is, uten et eneste gresstrå som sauene kan spise.” Hun svarte ikke, men gråt bare enda mer. Hjertet til Liu Yi flommet over for henne, og han spurte igjen: ”Unge dame, kan du fortelle meg hva som plager deg? Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe?”

Han måtte lirke for å få henne til å fortelle grunnen til sorgen. Hun fortalte at hun var den tredje datteren av dragekongen av innsjøen Dong Ting, og den tredje prinsessen i innsjøen Dong Tings palass. Faren hadde giftet henne bort til den yngste sønnen av dragekongen av elven Jinghe, som var den siste av 10 prinser.

Hun fortsatte sin sørgelige historie, og om det som ikke var kjent da faren giftet henne bort til Jinghe. Hun sa med frykt i øyene at det ikke var allment kjent at Jinghe-dragene var hensynsløse, slemme, ufølsomme og stae. Ektemannen hennes hadde alle disse egenskapene og behandlet henne dårlig.

I tillegg tenkte han bare på seg selv og neglisjerte pliktene en prins hadde ovenfor lokalbefolkningen. Folk trengte vann til markene slik at de kunne få gode avlinger. Men han ville ikke la det regne og nektet å ta seg av tørken og innbyggernes lidelser.

Denne unge prinsessen var oppdratt til å behandle sine egne bra. Derfor prøvde hun virkelig å få ham til å endre seg og gjøre hva som var riktig, la det regne etter behov, men også sørge for godt vær. Hun ba ham om å la folk få leve i fred og fordragelighet.

Ektemannen nektet å høre på henne og var sint på forslagene. Foreldrene stod på hans side og var like oppskaket som sønnen over hennes medfølende forslag. I sinne tok de fra henne det magiske instrumentet som lot henne være i kontakt med familien sin, og de forviste henne bort fra palasset. Hun ble ei gjeterjente, og de lot henne passe en flokk med sauer.

Saueflokken var noe annet enn sauer. De var magiske instrumenter og soldater som ble brukt til å lage regn, lyn og torden. Men da hun gjetet denne magiske flokken, følte hun at hun ble torturert mentalt og fysisk. For å gjøre situasjonen enda mer smertefull kunne hun ikke fortelle familien om den sørgelige forfatningen hun var i.

Da Liu Yi hørte dette, kunne han ikke la være å kjenne sinne fordi kvinnen ble dårlig behandlet, bare fordi hun ønsket å gjøre hva som var riktig og bra.

Han spurte henne: “Hvordan kan jeg hjelpe deg å rømme fra elendigheten?” Prinsessen svarte med dyp takknemlighet i hjertet: ”Du er en hederlig mann. Jeg vil stå i stor gjeld til deg om du hjelper meg. Du vil bli min velgjører.”

Hun fortsatte etter å ha sett på ham: «Du må levere et brev fra meg til foreldrene mine. Men det er en omvei for deg og vil forsinke reisen din til Beijing og din eksamen. Du har kanskje ikke nok tid til å levere brevet mitt, og jeg klarer ikke å tenke på at du skal miste sjansen din for min skyld.»

Det var ingen tvil hos Liu om at han ønsket å hjelpe henne. Han sa: ”Hvordan kan en virkelig mann neglisjere en annens lidelse for personlig vinning? Jeg er villig til å utsette eksamenen til en annen gang.”

Prinsessen rev en tøybit av klærne sine, bet den midterste fingeren sin og skrev en beskjed med den blodige fingeren.

Beskjeden lød: “Far! Din tredje datter har det forferdelig; blir nedverdiget og behandles dårlig. Hun dør kanskje hvert øyeblikk på grunn av omstendighetene hun lever i. Vær så snill, kom og redd din datter så snart som mulig.»

http://www.theepochtimes.com/n2/china-news/the-rescue-of-the-dragon-princess-part-i-of-iii-59000.html

http://www.clearharmony.net/articles/201208/58979.html