Under Tang dynastiet levde en mann kalt Wei Gu i Duling i Kina. Han ble foreldreløs i ung alder. Da han ble voksen, ønsket han å gifte seg og stifte familie. Han overlot til andre å finne en kone, men uten hell. I det andre året av Yuanhe (806-820) reiste han rundt i Qinghe-området og bodde på et gjestgiveri sør for Songcheng by. En gjest der foreslo at han skulle fri til Sima Panfangs datter, som bodde i Songcheng by. De gjorde en avtale om å møtes neste dag ved inngangen av Longxing tempelet for å diskutere saken.
For å vise at han mente alvor med ekteskapet, ankom Wei på avtalt sted før soloppgang. Da han kom dit, så han en gammel mann som i måneskinnet på trappen til tempelet gikk gjennom en liste med bøker. Wei bladde stille gjennom listen med bøker, men han klarte ikke kjenne igjen tegnene på boktitlene.
Wei spurte den gamle mannen: ”Hva er det du gjør?” Han svarte: ”Jeg har ansvar for ekteskapene i denne verden.” Wei ble oppglødd og spurte ham: ”Jeg ble foreldreløs da jeg var liten, så jeg ønsker å gifte meg slik at jeg kan få etterfølgere. Jeg har fridd til mange jenter i over ti år, men uten hell. Jeg skal møte en venn her for å snakke om å gifte meg med Sima Panchengs datter som bor i Songcheng. Vil det fungere?” Den gamle mannen sa til Wei: ”Nei. Hvis det er forutbestemt at du ikke skal gifte deg med noen, selv med en med lav status, og du gjør det likevel, vil det ikke fungere. Din kone har akkurat passert tre år. Hun skal gifte seg inn i din familie når hun er 17.”
Wei spurte deretter den gamle mannen: ”Hva har du med deg i vesken din?” Han svarte: ”Røde bånd. Jeg bruker dem til å snøre føttene til mann og kone sammen i den menneskelige verden. Når en person blir født, er foten allerede knyttet til den fremtidige ektefellen. Det betyr ingen ting om de to er fiender, om en er rik og den andre fattig eller om de bor på de mest fjerntliggende strøkene av verden. Med det samme disse røde båndene knytter dem sammen, kan de ikke motsi skjebnen. Din fot er knyttet til en bestemt. Ingenting kan forandre det, uavhengig av din entusiasme for å bli tidlig gift.”
Wei spurte videre: ”Hvor er min kone? Hva gjør familien hennes?” Den gamle mannen fortalte ham: ”Din kone er datter av ei kvinne med etternavn Chen. Hun selger grønnsaker på markedet nord for gjestgiveriet.” ”Kan jeg treffe henne?” spurte Wen. ”Chen tar ofte med seg datteren på markedet. Følg meg, jeg kan peke henne ut for deg”, sa den gamle mannen.
Wei fulgte etter den gamle mannen til markedet. Ei gammel kvinne, blind på det ene øyet, kom gående mot dem, bærende på ei tre år gammel jente. Jentas klær var slitt, og hun så fæl ut. Den gamle mannen pekte på jenten og fortalte Wei at hun skulle bli hans kone. Wei ble sint: ”Kan jeg drepe henne?” ”Jenten har en lykkelig fremtid, og hun vil få et velstående liv sammen med deg. Hun må ikke drepes”, sa den gamle mannen, og så forsvant han.
Wei var oppskaket: ”Jeg er født inn i en skolert familie med sosial status. Jeg burde gifte meg med en av samme rang. Selv om jeg aldri blir gift, kan jeg være venn med ei vakker kvinne. Hvorfor skulle jeg ekte ei blind kvinnes stygge datter?” Han kvesset en kniv og gav den til tjeneren sin: ”Du er et dyktig menneske. Hvis du dreper denne jenten for meg, vil jeg belønne deg.”
Neste dag stakk Weis tjener kniven inn i ermet og dro til markedet for å myrde jenten. Menneskemassen forvandlet seg til kaos. Wei og tjeneren kom fra hverandre i kaoset. Han spurte spent om tjeneren hadde knivstukket jenten. Tjeneren fortalte ham: ”Jeg siktet på hjertet hennes, men bommet og traff henne mellom øyenbrynene.” Etter dette fridde Wei til mange kvinner, uten hell.
14 år senere arbeidet Wei under lederen for påtalemyndigheten i Xiangzhou, Wang Tai, en jobb han hadde fått gjennom en gammel bekjent av faren. Wei var leder for å samle bevis og å holde avhør. Wang beundret Weis overlegne evne og besluttet å la sin 17 gamle datter gifte seg med Wei.
Wangs datter var ærbar og intelligent. Hun var nydelig og hadde alltid en blomst limt fast mellom øyenbrynene. Hun tok den aldri av, selv da hun tok et bad eller var alene. Et år etter at de giftet seg, husket Wei plutselig mordet på markedsplassen mange år tidligere og stilte spørsmål til konen om blomsten. Konen hans gråt og fortalte ham: ”Jeg ble adoptert av Wang Tai. Faren min var magistrat i Songcheng by. Da han døde, var jeg fremdeles baby. Min mor og min eldre bror døde deretter. Jeg bodde hos barnepiken min, Chen. Fordi vi bodde i nærheten av markedet, livnærte Chen seg av å selge grønnsaker. Da jeg var tre år, knivstakk en forbryter meg på markedet, mens Chen holdt meg, og etterlot et arr mellom øyenbrynene. Derfor skjuler jeg det med en blomst. For omtrent syv år siden, da stefaren min var i Luling, adopterte han meg som sin datter.”
Wei spurte konen sin om Chen var blind på det ene øyet. Konen bekreftet dette og lurte på hvordan han visste det. Wei fortalte henne at det var han som hadde beordret avrettelsen og fortalte henne alt. Etter at de hadde snakket om det som hadde skjedd, respekterte de hverandre enda mer. De fikk en sønn som de kalte Kun. Da Kun vokste opp, ble han prefektursjef i Yanmen.
Denne historien er basert på Li Fuyan’s bok Xu’xuan’guai’lu.
Kinesisk versjon:
http://www.minghui.org/mh/articles/2011/11/7/文史漫谈-婚姻前定-夫妻相敬-248811.html
Oversatt etter:
http://www.clearwisdom.net/html/articles/2012/2/8/131344.html
* * *
Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.
mer ...