Jeg har blitt fengslet fire ganger og innesperret i sju år

Helt siden jeg ble løslatt fra tvangsarbeidsleiren den 15. mai 2006 har jeg alltid oppført meg som en utøver. På grunn av min overbevisning ble jeg arrestert fire ganger og fengslet i sju år, noe som er et brudd på Den kinesiske grunnloven. Jeg forklarte sannheten om forfølgelsen til alle jeg møtte. Mine overordnede fortalte meg i begynnelsen: "Angående erfaringene dine i fengselet, hold erfaringene mellom deg og meg. Fortell det ikke til andre på jobb." Jeg tenkte imidlertid at jeg måtte forklare fakta om forfølgelsen av Falun Gong til alle, så jeg fortalte alle på kontoret om det.

Jeg var kjent som "172" den første gangen jeg ble fengslet

Første gang jeg ble arrestert var den 30. desember 2000. Da appellerte jeg for Falun Gong ved Den himmelske fredsplass. Politiet sendte en stor gruppe av arresterte utøvere, inkludert meg, til Liaoning provinsen tidlig den neste morgenen. Det ble bestemt at jeg skulle innesperres i byen Jinzhou i Liaoning provinsen. Det snødde mye den natten, mer enn 30 cm. Mens jeg var i fengsel, fikk jeg tildelt nummer 172. Jeg fikk ubetinget løslatelse den 13. august 2001.

Senere fant jeg ut at 720 Falun Gong-utøvere ble sendt til Liaoning provinsen den dagen. Vi ble sendt til 14 byer, 50 utøvere til hver by. Utøverne som ble arrestert i Beijing, ble vanligvis sendt tilbake til sine hjembyer, men vi nektet alle å avsløre våre navn og hjembyer.

På grunn av at jeg praktiserte øvelsene i fengselscellen ble jeg rått banket opp, til det stadiet at blod rant ned fra ansiktet mitt. Vaktene helte kaldt vann på meg og tvang meg til å sove på bakken utendørs da det var -36 °C. Jeg ble utsatt for å bli satt i "håndjern bak ryggen" og "innesperret i enecelle." Alle innsatte var vitner til min lidelse. Da vaktene kom og spurte meg om jeg ville fortsette å praktisere Falun Gong, snudde jeg meg ikke engang for å se på dem. Andre innsatte ropte samtidig ut at: "Kan du ikke bare fortelle dem at du vil slutte å praktisere?" Jeg fortalte dem: "Falun Gong krever at vi er edle utøvere. Hvordan kan jeg gi etter?"

Da vaktene til slutt åpnet håndjernene, inneholdt de råttent kjøtt. Opphovningen i armene mine avtok ikke før flere måneder senere, og det tok mer enn et år før rusten som håndjernene hadde etterlatt på håndleddene mine, forsvant. På den tiden hadde jeg startet en sultestreik. Alle trodde at jeg ville bli dømt til fengsel og sendt til et annet fengsel eller tvangsarbeidsleir. Vaktene ba meg også å pakke sammen og forberede meg på langtidsfengsling. Da jeg imidlertid bar mine to bagasje og gikk mot porten, transporterte en bil, som hadde kommet for å hente meg, meg til Jinzhou togstasjon, og sjåføren ba meg å gå ut.

Det var den første fengslingen jeg holdt ut. Det var mellom den 30. desember 2000 og den 13. august 2001.

Den andre fengslingen

Den 25. oktober 2001 dro jeg til Den himmelske fredsplass igjen og viste et banner hvor det sto: "Falun Dafa er en rettvis praksis" på den ene siden og "Sannhet, Medfølelse og Toleranse er den universelle loven" på den andre. Politimenn arresterte meg og holdt meg i Haidian distriktets interneringssenter. De bandt meg til en stol og sjokket meg med fire elektriske batonger. De sjokket meg i flere dager. En av batongene gikk i stykker, og en annen batong sjokket politiet istedenfor. Til slutt var det bare en batong igjen. De fortsatte å sjokke meg med den batongen i flere titalls dager. Jeg mistet bevisstheten hvert 20. minutt. Så snart jeg kom til meg selv, begynte de øyeblikkelig å sjokke meg igjen. Det var brent hud og arr over hele kroppen min.

Senere ble jeg dømt til et og et halvt år i tvangsarbeidsleir. Jeg nektet å signere dokumentet. De fortalte meg: "Det spiller ingen rolle om du signerer eller ikke." Jeg svarte: "Det er deres vane å neglisjere lover. Hva er vitsen med å gjøre disse overfladiske tingene? Imidlertid, er jeg ikke enig med dommen, og jeg vil appellere. Det er min lovfestete rett å gjøre det!"

Innen et par timer fraktet de meg til Beijing tvangsarbeidsinnsattes meldingssenter, hvor jeg kunngjorde at jeg ville appellere.

Agenter fra meldingssenteret dro meg ut og banket meg. Jeg forklarte for dem rettsregler og de rettslige konsekvensene mens de banket meg.

I tillegg til å banke meg, nektet politiet meg å sove i to dager. Jeg ble tvunget til å jobbe om dagen og fikk ikke lov å sitte ned mens jeg jobbet. De fortalte meg også at jeg måtte oppfylle kravene for å bli berettiget til å anke.

Arbeidet de tvang meg til å gjøre, var å pakke spisepinner, noe jeg aldri hadde gjort tidligere. Jeg ble beordret til å putte 8.500 par spisepinner inn i papirposer hver dag, pakke dem sammen og putte dem i kartonger. Den tredje natten fikk jeg fortsatt ikke lov å sove. Jeg fortalte vaktene: "Jeg sov ikke de første to nettene av respekt for dere. Deres oppførsel viser imidlertid at dere ikke er verdig noen respekt. Jeg vil gå til sengs i natt. Det er min rett. Jeg tillater ingen å komme og forstyrre min søvn!" Så gikk jeg tilbake til cellen min og sov i sengen. Alle vaktene så stumt på meg, men ingen av dem turte å komme inn og lage problemer. Lederen for plageåndene banket meg imidlertid igjen dagen etter.

Etter to måneder i meldingssenteret ble jeg sendt til Beijing kvinnetvangsarbeidsleir. Meldingssenterets autoriteter beslagla notatene mine og dikt jeg hadde skrevet.

Ved et tilfelle hørte jeg at arbeidsledere fra Byrået for omskolering gjennom arbeid i Beijing ville komme og overvåke en rettslig eksamen. Jeg forberedte noe materiell og leverte dem til personen som kom for å overvåke elevene. Jeg skrev: "Jeg er kinesisk statsborger. Ifølge grunnloven har kinesiske statsborgere frihet til å skrive. Det er min lovfestete rett å skrive dikt." Etter flere måneder ble diktene jeg hadde skrevet, endelig returnert til meg. Da jeg skulle løslates fra tvangsarbeidsleiren, hadde jeg en samling med fem diktbøker.

Den tredje fengslingen

Jeg ble arrestert for tredje gang da noen rapporterte meg for å gi andre løpesedler som avslørte forfølgelsen i en heis. Jeg fortsatte å forklare fakta om forfølgelsen på politistasjonen. Til og med politimannen ble berørt. Han sa til meg: "Om min overordnede ikke lager problemer for deg, vil jeg la deg dra hjem."

Senere bestemte meglingsmannen å internere meg i 15 dager. Jeg praktiserte øvelsene og forklarte fakta om forfølgelsen hver dag. Vaktene ble forarget og ropte til meg: "Kom ikke til vårt embetsområde igjen. Dra noen andre steder!" Jeg svarte: "Det var ikke jeg som bestemte meg for å komme. Det var dere som arresterte meg og tok meg hit!"

Den femtende dagen hadde politiet ingen intensjoner om å løslate meg og fortalte meg at det ikke var den rette datoen ennå. Jeg sa: "Dere har aldri hatt rett i noen ting. Kan det være rett å undertrykke ”Sannhet, Medfølelse og Toleranse'?" Til slutt løslot de meg den 6. august 2003, to dager senere.

Den fjerde fengslingen

Jeg ble arrestert for fjerde gang da noen rapporterte meg til politiet for å dele ut løpesedler på en buss. Jeg ble dømt til to år med tvangsarbeid. Jeg aksepterte ikke dommen og anket dommen. Vaktene ved interneringssenteret konfiskerte klærne mine. Jeg ba alle innsatte om å være mine vitner ved å signere sine navn på et dokument jeg hadde forberedt angående konfiskeringen av klærne mine. Jeg fortalte lederen for interneringssenteret at klærne mine skulle bli returnert til meg, fordi disse klærne var de eneste klærne jeg kunne bruke da jeg skulle dra hjem. Autoritetene beordret imidlertid flere sterke menn til å dytte meg inn i en politibil og så kjørte de meg til en tvangsarbeidsleir. Tre narkomane fungerte som min personlige tvangstrøye. Jeg startet en sultestreik. Vaktene og de innsatte truet meg: "Om du nekter å bli ”transformert” (1) vil du bli sendt til en ”transformeringsklasse”. Om du fortsatt nekter, vil du bli sendt tilbake til tvangsarbeidsleiren." Vaktene utpekte også svært ondskapsfulle kriminelle innsatte til å være min personlige tvangstrøye. Jeg fortalte vaktene: "Hvis en person ikke frykter døden i det hele tatt, hva annet vil hun da frykte? Jeg er nettopp en slik person." Vaktene hadde ikke annet å si enn: "Du har rett."

Vaktene beordret også kollaboratører (2) til å "utdanne og transformere" meg. Jeg fortsatte å fortelle dem om mine kultiveringserfaringer for å oppklare deres misforståelser inntil de ikke hadde noe mer å si.

Sju dager før min forventede løslatelsesdato, som var 15. mai 2006, ga personalet ved tvangsarbeidsleiren meg tre kopier av en "utdannings- og transformasjonsavtale", en for administrasjonen ved naboskapskomiteen, en til min familie og en til min arbeidsplass. Jeg rev dem øyeblikkelig i småbiter. De kunne ikke gjøre noe med det og måtte gi opp.

Da jeg ble løslatt, tok jeg med meg 300 bilder jeg tegnet i tvangsarbeidsleiren i arbeidsleiruniformen. De er materielle bevis på menneskerettighetsbruddene jeg led.

Fotnoter:

1. ”Reformere eller transformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

2. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.

Kinesisk versjon: http://www.minghui.org/mh/articles/2007/9/30/163616.html