Meditasjon og kultivering av vår personlighet

Hilsener til vår Mester og hilsener til alle medutøvere!

I dag er jeg her for å dele min erfaring om meditasjon og kultivering av ens xinxing (1), som er vår sinnstilstand og personlighet. Vær vennlig og korriger meg hvis noe er feil.

Jeg ble en Falun Dafa-utøver i 1998. I begynnelsen av praktiseringen begynte jeg med å meditere med ett ben i kryss over det andre (enkel lotus), ettersom jeg aldri hadde meditert med korslagte ben før (dobbel lotus). Til tross for det var meditasjonen fremdeles en ganske smertefull oppgave. På den tiden pleide assistenten på treningsplassen å starte meditasjonsmusikken kort tid etter at vi var ferdige med de fire første øvelsene. På grunn av at jeg ikke klarte å gjøre meditasjonen med korslagte ben raskt, klaget jeg alltid i mitt eget hjertet, på assistenten. Jeg beskyldte assistenten for ikke å ta hensyn til min tilstand som nybegynner og å begynne før jeg klarte å legge bena i posisjonen for meditasjonen. Men etter en stund husket jeg at Mesteren vil at vi skal kultivere vårt indre. Så jeg gransket meg selv for å se hva som var galt med meg, og jeg forstod at jeg ikke alltid skulle be andre vente på meg. Hvorfor kunne jeg ikke være strengere med meg selv og forsøke å krysse bena til meditasjonen raskere? På denne måten ville jeg være i stand til å korrigere min relasjon til assistenten.

På den tiden var det mange utøvere på treningsstedet som klarte å holde ut smerten. Det var en utøver som så ut til å meditere smertefritt, ettersom han alltid satt opprett under meditasjonen. Imidlertid vet jeg at han alltid hadde smerter under meditasjonen fordi jeg ofte hørte ham puste tungt når jeg mediterte ved siden av ham. Likevel satt han der helt uten å bevege seg.

Ved siden av ham var det en annen utøver som eliminerte sin karma på den tiden. Huden på innsiden av kneskålen hadde sprukket opp, og han behandlet det ikke, bortsett fra å vaske det med vann. Til tross for det gjorde utøveren meditasjonen kontinuerlig en time hver gang han mediterte, selv om det kom blod og puss fra såret. Han klarte også å sitte rak under meditasjonen.

Disse utøvernes utholdenhet og mot til å ikke gi etter for smerten var en stor hjelp for nybegynnere som meg. Det var en periode da jeg ikke kunne få ro i hjertet, og derfor klarte jeg ikke å meditere med korslagte ben i 45 minutter slik jeg hadde gjort tidligere. Meditasjonen min varte ikke lenger enn 20 minutter. Til tross for utøveres oppfordring om å fortsette og hele tiden si til meg selv at jeg ikke måtte gi opp, klarte jeg bare ikke å fortsette meditasjonen min lengre enn 20 minutter. Senere sa jeg til meg selv at jeg skulle begynne å praktisere helt forfra og starte med å meditere en halv time. Etter å ha holdt ut den halve timen var alt tilbake til det normale igjen. Jeg kan meditere i 45 minutter igjen. I løpet av hele denne prosessen fikk jeg ikke bare oppmuntring fra utøvere, samt lærte den virkelige betydningen av å fortsette helt til slutten, men jeg forstod også at “utholdenhet” er noe du ikke kan oppnå bare ved å snakke om det hele tiden. Det er noe som kun kan oppnås når der er en forbedring i din karakter (xinxing).

En gang da jeg mediterte, sa en utøver til meg at jeg ikke måtte skjære tenner. Da tenkte jeg med meg selv at vi skulle meditere med et mellomrom mellom de øvre og de nedre tennene og lukke munnen. Visste jeg det ikke selv? Han må ta feil. Etter at jeg kom hjem, tenkte jeg fremdeles at det var den andre utøveren som tok feil. I det øyeblikket husket jeg hva Mesteren sier: ”I ens kultivering er det ikke noe som skjer uten grunn.” Så hvor var problemet mitt? Jeg forstod at jeg hadde det med å lene meg i ulike retninger når jeg mediterte, fordi det gjorde vondt i beina. Det jeg da tenkte på under meditasjonen, var å fortsette til slutten, til tross for all smerte. Jeg delte oppmuntringen “å ha smerter i en time, er en time gått, og å ha det behagelig i en time er også en time gått, så hvorfor ikke fortsette hele den timen” med en utøver. Basert på slike tanker forsøkte vi begge å fortsette vår meditasjon minst en time hver gang. I det øyeblikket tenkte jeg plutselig på forberedelsen for meditasjonen hvor vi sitter med korslagte ben, holder ryggen og nakken rett, etterlater et tomrom mellom tennene, lar medfølelse vokse i hjertene og innta et fredfullt ansiktsuttrykk. Etter at jeg gav slipp på bindingene i hjertet mitt, var bena mine fremdeles smertefulle, men hjertet ble ikke lenger berørt av det. Nå er jeg i stand til å ha et fredfullt ansiktsutrykk mens jeg mediterer, til tross for smertene i bena mine.

På treningsplassen var det en utøver som alltid kritiserte øvelsene mine, og som sa at de alltid var raskere enn de andres. Da følte jeg at bevegelsene mine var mye mer korrekte enn hans. Jeg fortalte ham at hans praktisering ikke var korrekt, og han så også sitt eget problem. Imidlertid fortsatte han å kritisere øvelsene mine, og sa at de var mye raskere enn andres. Jeg husket Mesterens Fa, “Immutable” (Uforanderlig), i boken "Essentials for Further Advancement" (se nr 36):

“Hvordan kan det være mulig at alles bevegelser er helt like, uten de minste forskjeller? Ikke fokuser tankene deres på slike bagateller.” (uoffisiell oversettelse)

Jeg brukte dette som en unnskyldning for å dekke over mine egne feil. Men denne utøveren fortsatte å kritisere meg. Da tenkte jeg med meg selv at hvis vi bare skulle se på problemet basert på de overfladiske problemene - slik som hans kritisering av at mine håndbevegelser var for raske og min kritikk av at hans bevegelser er ukorrekte - ville vi bare skylde på hverandre. Hva godt ville det gjøre meg? Jeg kan ikke følge Det kinesiske kommunistpartiets tenkemåte som Mesteren beskrev:

“Du har ikke gjort det bra selv. Fortell ikke meg hva jeg skal gjøre. Hvis du vil fortelle meg hva jeg skal gjøre, må du først gjøre det bra selv.” (fra "Teaching the Fa at the Western U.S. International Fa Conference", uoffisiell oversettelse)

Selv om ikke bevegelsene hans var korrekte, kunne han fremdeles oppfordre meg til å gjøre mine bevegelser korrekte. Hele tiden har jeg avvist kritikken med slike unnskyldninger. Jeg så til slutt mitt eget problem. Jeg burde vært strengere med meg selv og gjort en bedre jobb. Siden da behandlet jeg ikke lenger kommentarene hans som en form for kritikk, men heller som noe til mitt eget beste. Når enn mine bevegelser ikke var korrekte, brukte jeg hans kommentarer til å påminne meg selv om å konsentrere meg om min praktisering.

Hver gang jeg våknet klokken fire eller fem om morgenen for å meditere og sende opprette tanker i parken, la jeg bildet av Falun foran meg. Jeg sa til meg selv at jeg ikke bare praktiserer, men jeg lar også andre mennesker komme for å lære om Falun Gong. Jeg spurte meg selv om jeg kunne fortsette å sitte rak under meditasjonen, selv når ingen så meg. Andre ser på oss. Hvis vi ikke sitter rake under meditasjonen, hva slags inntrykk vil det gi dem? Hvis vi alle kan begynne med oss selv, kreve av oss selv at vi sitter rake under meditasjonen, gir ikke det et riktig inntrykk? I løpet av denne prosessen vil det kanskje være noen utøvere som ikke kan sitte rake. I andres øyne sitter de virkelig ikke rake under meditasjonen. I hjertene deres vet de veldig godt med seg selv om de er bestemte med seg selv og om de gjør sitt beste for å sitte rake under meditasjonen. Til sammenligning, når andre ser at vi ikke gjør det bra i vår kultivering og praktiseringsprosess, er det fordi vi ikke har vært bestemte nok med oss selv, at vi har slakket på våre egne forventninger til oss selv eller at vi er i prosessen med å endre oss til det bedre? Svaret ligger i oss selv. Hvis vi bare ser overfladisk på problemet, kan utøveres utilstrekkelighet bli et ømt punkt og forårsake skille mellom oss. Mesteren fortalte oss i “Fa-Lecture During the 2003 Lantern Festival at the U.S. West Fa Conference:”

“For Dafa-utøvere som en helhet, i prosessen av å bekrefte Fa, når dere arbeider samlet, er Fas kraft mektig.” (uoffisiell oversettelse)

Derfor må jeg spørre meg selv om Falun Dafa er viktig eller om det å bevise overfor meg selv er viktigere. I prosessen av kultivering og praktisering, hvem gjør vel ikke feil? Vi gjør alle feil. Derfor burde jeg kunne akseptere andre menneskers feil, bruke Falun Gongs lære til å opprette alle mine dårlige tanker og meninger og sette pris på denne verdifulle sjansen til å kultivere og praktisere med Falun Dafa. Alt jeg vet, er at det Mesteren har gitt meg er det beste, “Mester, ikke vær bekymret, vi vil definitivt gjøre vårt beste.”

Nå, med Fa opprettende i sin siste fase, er det akkurat som å sitte i en eksamen hvor vaktens klokke kan ringe når som helst. Når klokken ringer, må alle slutte å skrive. Hva som enn er skrevet etter dette, er ikke lenger gyldig. Derfor burde vi ikke være tilfredse, men behandle Dafa med den ytterste viktighet, undersøke oss selv for å finne de bitene vi ikke har gjort så bra, og gjøre det bra. Noen ganger tenker jeg på hvordan Mesteren har gått gjennom så mye for oss, men Mester vil ikke ha noe av oss. Så hvordan burde vi gjengjelde Mesterens storsinnethet? Lærere på skoler vil ikke at studentene deres skal betale dem tilbake for å ha utdannet dem. De håper bare at alle studentene kan oppnå gode resultater i studiene sine. Akkurat som studenter på skolen, tenker jeg at jeg bare kan forsøke mitt beste i å kultivere meg selv og bruke mine kultiveringsresultater til å tilbakebetale vår Mester for hans velvillige frelse.

Fotnote:

1. "Xinxing": blir oversatt med sinnets eller hjertets natur. Det refererer til en persons karakter og natur, eller en kan si en persons sinnstilstand og personlighet.