En 15 årings dagbok om flukten fra Kommunist-Kina (Del 2)

Det følgende er et utdrag fra dagboken til den nå 16 år gamle jenta, Anqi Wang. Hun er Falun Gong-utøver og forteller historien om hvordan hun og familien unnslapp forfølgelsen av Falun Gong i Kina og til slutt kom i sikkerhet i Norge. I denne delen forteller hun om oppholdet i Bangkok, om de fredelige demonstrasjonene foran den kinesiske ambassaden, om å måtte ta vare på seg selv i Bangkok etter at hennes mamma og pappa ble arrestert av thailandsk politi pga sterkt press fra den kinesiske myndigheten, og frem til hun får beskjed om at hun får starte et nytt liv i Norge.

Del 1: Om flukten fra kommunist-Kina: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1516.html

5. september 2005

Kjære dagbok

Mitt første bilde i Thailand. Jeg skrev søknaden til UNHCR

I dag dro jeg til de FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Vi har levert inn våre papirer og vil snart være flyktninger. Jeg så flyktninger fra Nord Korea, Kambodsja og Afrika der. Jeg møtte en FN-offiser fra Sri Lanka. Vi snakket med hverandre en stund. Han ble overasket og spurte: ”Du snakker veldig bra engelsk. Hvorfor kommer du hit? Hva skjedde,” Jeg begynte å gråte, jeg klarte ikke engang å si ordet “FORFØLGELSE”. Han ga meg en klem og sa: ”Ikke gråt. Er du en flink jente? Jeg har en datter, og hun er 4 år eldre enn deg. Jeg synes det er trist å se deg ha det så vanskelig”.

Livet er fullt av utfordringer etter at vi ble hjemløse. Jeg går ikke på skole. Siden det øyeblikket vi forlot hjemmet, er jeg dømt til å gå glipp av en lykkelig barndom. Redsel og prøvelser har etterlatt et sår i hjertet mitt.

Men jeg kommer ikke til å slutte å fortelle verden om forfølgelsen. Jeg skal være en sann person.

13. desember, 2005

Slik har vår fredelige protest sett ut siden den 6. desember 2005

Kjære dagbok

De siste åtte dagene har vi protestert hver dag i to timer foran den kinesiske ambassaden i Bangkok. Grunnen til det er at to kvinnelige Falun Dafa-utøvere ble voldtatt av en ung politimann i et fengsel i Hebei Provinsen. Det skjedde sent i november. Før de ble voldtatt, ble de torturert i flere timer. En av dem med navn Liu Jizhi, 51 år gammel, hadde sår over hele kroppen. Hun ble slått og sjokket med elektriske batonger før hun ble voldtatt.

Været i Bangkok er for varmt, men jeg vil stå foran ambassaden. Jeg føler meg trist når jeg tenker på de to kvinnene. De er mødre til noen. Deres erfaringer kan vise hvor ond forfølgelsen er. Mennesker som passerer, blir alle sjokkerte over bildene av tortur. Spesielt mange turister fra Kina ser overrasket på bannerne og plakatene. Det er fordi det inne i kommunist-Kina ikke er tillatt å snakke om slike umenneskelige handlinger som ofte skjer i arbeidsleirer og fengsler.

Thailandsk politi kom som vanlig. De forsøkte å fjerne bannerne og plakatene i dag. Fingrene mine ble skadd da tre politimenn tok banneret ut av hånden min. Men etter at vi hadde forklart dem hvorfor vi stod der og viste dem at vi hadde lovlig identifikasjon, unnskyldte de seg. En av dem sa til slutt: “Dere kan være her. Bare ta passene deres med dere.”

15. desember 2005

Kjære dagbok

Omtrent klokken 11.00 i dag kom flere politibiler. Det var minst 15 politimenn totalt. De sa ingenting, men arresterte fire utøvere. Blant dem var en 4 år gammel jente. Jeg ble overrasket over at dette kunne skje, selv etter at de hadde tillat oss å protestere her. Jeg spurte en politimann som hadde snakket en del med meg i løpet av de siste dagene. Svaret var: ”Jeg er lei for det. Men deres kinesiske myndigheter liker bare ikke at dere står her.” Han fortalte meg at de hadde blitt presset av den kinesiske regjeringen. Senere kom to andre politibiler, og noen politimenn arresterte brutalt mamma og meg først. En annen liten jente og moren hennes ble tatt med i en annen politibil. En politimann slo mamma og meg i politibilen.

Pappa blir arrestert	Mamma blir arrestert	En liten jente og hennes mor blir arrestert

Snart kjørte bilene til immigrasjonsbyrået i Bangkok. Pappa og de andre var allerede der. De tillot oss ikke å forklare noe. En sjef sa til meg: ”Du kan gå”. Senere ble de andre fortalt at det har ingen ting å si om det er barn eller voksne, alle må anholdes inne i immigrasjonsbyrået. Jeg klemte pappa og mamma og dro. Det var det vanskeligste øyeblikket i livet mitt. Det er umulig å vite hva som vil skje etter at vi er separert.

Fra dette øyeblikket må jeg leve alene i denne byen. Det er så trist å se foreldre bli tatt bort rett foran øynene mine. Men jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg må være modig nå.

Det er kveld nå. De er i fengsel. Det føles vondt at jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem. Jeg fikk nettopp en telefon fra mamma. Hun sa at alle hadde blitt satt i forskjellige celler. Først forsøkte politiet å sette fire år gamle Kaixin og faren hennes i forskjellige celler. Men faren holdt henne fast i armene. Til slutt ble Kaixin og faren satt i et enkeltrom sammen.

Mamma og de andre bak murene

Jeg må nevne Kixins historie her. Hun er en uheldig jente. Moren måtte forlate henne da hun var bare tre måneder, fordi moren måtte dra hjemmefra for å unngå fengsling. Regjeringen utlovde 100.000 yuan (omtrent 12.647 US dollar) i dusør for å fange henne. Da Kaixin var 1 ½ år ble moren, som var gravid, torturert til døde i et hjernevaskingssenter, mens faren satt fengslet i en arbeidsleir. Kaixins far har også blitt torturert mye. Han ble til slutt løslatt i 2003 og klarte å rømme til Thailand. I slutten av 2004, med hjelp fra den internasjonale verden, kom Kaixin til Thailand for å være sammen med faren. Den første dagen hun kom til Thailand, var den første gangen hun så faren sin.

Kaixin ser faren bli arrestert foran øynene sine	Kaixin kysser bildet av moren

I dag ble denne jenta sendt i fengsel sammen med faren. Livet er for urettferdig mot henne.

Det er vanskelig for meg å sovne i kveld. Jeg håper det vil gå bra med dem.

31. desember 2005

Kjære dagbok

Det er nyttårsaften i dag. Alle naboene mine feirer. Hvorfor gråter jeg alene?

Jeg besøkte mamma og pappa for noen dager siden. Alle hadde sultestreiket i en uke. Mammas lepper var veldig tørre. Kroppen hennes var svak, men hennes ånd var sterk. Pappa sang en sang han hadde skrevet. Jeg gråt da jeg hørte ham synge.

De to små hadde det ikke så bra. Kaixin gråt bak lås og slå.

Jeg føler livet er veldig utfordrende mot meg. Det er veldig vanskelig. Men jeg tenker fremdeles at det er verd det. Da den andre verdenskrigen sluttet, sa mennesker: ”Aldri igjen” til folkemord. ”Aldri igjen” skjer nå. Hvordan kan vi som mennesker være stille bare på grunn av frykt?

Kroppene deres kan bli fengslet, men sjelene deres er frie for alltid.

23. januar 2006

Kjære dagbok

Jeg sitter på flyet til København akkurat nå! Etter 40 dager i varetekt har alle de anholdte klart å bli sendt til et tredje land. Bestemmelsesstedet vårt er Norge. Hva slags mystisk sted er det? Jeg vet i hvert fall at det ikke er noen forfølgelse der. Vi kommer til å ha et fredelig liv. Kanskje kan jeg få gå på skole veldig snart. Jeg håper det.

Alle vennene våre, Falun Dafa-utøvere, kom for å ta farvel med oss på flyplassen. Jeg var omgitt av blomster. Hva mer: mamma og pappa er sammen med meg nå! De vil aldri bli tatt bort fra meg igjen. Det er nesten middnatt. Inni flyet er det veldig stille. Jeg skal starte et nytt liv!

Fortsetter neste uke