Erfaring fra USA: Syklet nær 5000 km for å redde barn i Kina

Hilser vår gode Mester og medutøvere.

Jeg er 15 år gammel. I sommer deltok jeg i sykkelrittet Ride2Freedom (Sykling for frihet). Prosjektet hadde som mål å forsøke å redde barn i Kina som er blitt foreldreløse på grunn av forfølgelsen av Falun Gong.

Tretti Falun Gong-utøvere fra 16 land syklet fra vestkysten til østkysten. Vi startet i Los Angeles den 1. juni 2015 og endte i Washington D.C. den 16. Juli. Totalt var det en strekning på nær 5000 km. Jeg lærte mye på turen og vil gjerne fortelle om disse erfaringene til Mesteren og mine medutøvere.

Fikk visdom da jeg prioriterte kultivering
For å kunne delta i prosjektet måtte jeg ha lærerens godkjenning. Jeg gikk på ungdomsskolen. Elevene bruker på det tidspunktet vanligvis mai og juni til å arbeide på store prosjekter eller forbereder seg til forskjellige tester. Jeg forberedte meg til opptaksprøven til høyskolen på den tiden. Jeg hadde tatt testen to ganger, men hadde ikke rukket å bestå den skriftlige oppgaven. Jeg var bekymret og stresset.

Da jeg roet meg og så innover, forsto jeg at jeg hadde prioritert opptaksprøven fremfor min egen kultivering. Jeg forsto det og begynte å stå opp tidlig for å gjøre øvelsene, studere Fa og sende opprette tanker.

Jeg forklarte for rektor og lærerne hvorfor det var viktig for meg å delta i Ride2Freedom. Alle støttet meg. Noen lærere fortalte meg på forhånd hva jeg skulle jobbe med mens jeg var borte fra skolen for å holde tritt med pensum. Noen lærere lot meg ta flere tester i forkant. Historielæreren, matematikklæreren og matlagingslæreren ba meg entusiastisk om å informere om Ride to Freedom for klassen. To dager før jeg dro på det store rittet, besto jeg den skriftlige eksamenen med glans. Jeg fikk 99 poeng mot tidligere bare 65.

Jeg brukte faktisk ikke mye tid på å forberede meg til den skriftlige eksamen. Jeg forsto at Mesteren oppmuntret meg og ga meg visdom slik at alt gikk godt til sist.

Mirakler skjer når en tror på Mesteren og Dafa
Den tredje dagen av turen kjørte vi nedover en motorvei. Biler og lastebiler suste forbi. Det gikk raskt fremover. I starten bremset jeg fordi jeg var redd for å falle av sykkelen. Det blåste mer og mer. Da jeg syklet over småstein på veien, verket armene, fordi jeg holdt et fast grep på styret for at sykkelen ikke skulle riste for mye. Det var vanskelig å kontrollere sykkelen, og jeg var redd for at det skulle skje en ulykke. Armene mine verket slik at jeg var usikker på hvor lenge jeg greide å fortsette. Da dukket det en resolutt tanke opp: ”Hold fast på styret, uansett hva som skjer.”

Jeg begynte å resitere Mesterens dikt om og om igjen:
”I den kaotiske verden, lik rene lotusblomster -
plommeblomster, ett hundre millioner
Kalde vinder bare fremhever skjønnheten deres
Det uendelige snøfallet og regn
Er gudenes tårer,
Som ser lengtende etter plommeblomstenes tilbakekomst
Aldri i verden bli for opptatt med verdslige ting
Stålsett dine opprette tanker
For (alt du har gjennomgått) fra langt tilbake,
Var ikke for annet enn for den tiden som vi nå er inne i.”
(“Plum Blossoms” in Hong Yin Vol. II)

Da farten min økte, ropte jeg: ”Falun Dafa er bra! Sannhet-Medfølelse-Toleranse er bra! Fa oppretter kosmos; ondskapen er fullstendig utryddet”!

Til slutt følte jeg meg roligere og mine opprette tanker ble sterkere og sterkere. Jeg følte at Mesteren var ved siden av meg. En medutøver sa til meg: ”Jeg kan føle at jo mer du sykler, dess mindre frykter du. Jeg vet at redselen ikke er ditt samme deg”.

Da vi avsluttet turen den dagen, gjorde vi øvelsene i ørkenen. Der var det mange moskitoer. Armene mine ble plutselig vektløse. Jeg forsto at Mesteren hadde hjulpet meg med å eliminere karma da jeg syklet. Da vi senere studerte Fa og jeg så Mesterens bilde i boken, brast jeg i gråt. Uten Mesterens beskyttelse og at han bærer smerten på mine vegne, kunne jeg ikke klart de 56 milene jeg syklet den dagen. Da forsto jeg at jeg hadde gjort stor fremgang den dagen.

Da vi var kommet halvveis på en dagstur en dag, begynte de som syklet foran meg plutselig å rope noe. Dette gjorde meg nervøs. Alle medsyklistene stanset. Noen tok plutselig opp vannflasken min bakfra, og jeg falt av sykkelen og ut i gresset.

Jeg kom meg straks opp igjen, men jeg var sint. Jeg tenkte umiddelbart: ”Jeg har det bra. Jeg er en ung Dafa-utøver”. Jeg beveget på beina og tenkte: ”Jeg kan fortsatt sykle.” De andre utøverne kom for å hjelpe meg med å desinfisere sårene på den venstre leggen. Jeg ble fortalt at det beste var å ikke se på leggen. En annen utøver minnet meg på ordene: ”Sannhet-Medfølelse-Toleranse”. Jeg brukte viljestyrken: ”Det går bra. Falun Dafa er bra. Jeg må klare å avlutte denne sykkelturen”. Jeg satte meg på huk og kjente at leggene mine var fine. Jeg fortsatte sykkelturen.

Mens jeg syklet, så jeg innover i meg selv og fant at jeg hadde en mentalitet til å vise meg. Jeg betraktet meg feilaktig som sterkere enn andre og at jeg kunne holde ut mer enn dem. Mitt urene felt forårsaket dette uhellet. Jeg minnet meg på hvorfor jeg deltok i prosjektet. Det var ikke for meg, men for å redde Dafa-utøveres barn; de som var blitt foreldreløse. Samtidig ønsket vi å informere om Falun Gong og forfølgelsen.

Det var varmt den dagen, rundt 32 grader. Jeg syklet i mer enn fem timer. Kneet verket slik at jeg innimellom gråt litt. Moskitoene stakk i såret på leggen, også da jeg mediterte. Jeg betraktet alt dette som illusjoner og la ikke vekt på det. Da jeg så gjennom illusjonen og styrket mine opprette tanker på Mesteren og Dafa, falt jeg ikke flere ganger.

Selvfølgelig hadde jeg noen ganger under turen ikke opprette tanker. En dag mot slutten av turen, så jeg at det hadde utviklet seg ti små utslett på leggene mine. Jeg ble litt bekymret. Jeg sendte opprette tanker for å eliminere forstyrrelsen, fortsatte turen og ignorerte det. Men gjennom de neste to dagene dukket det opp mer og mer utslett, og de klødde skikkelig. Jeg greide ikke å la være å klø på dem, spesielt om natten. Neste dag dukket det opp enda mer elveblest.

Jeg begynte å bli litt bekymret og tenkte: ”Jeg hadde elveblest da jeg var liten. Har det kommet tilbake?” Jeg tenkte til og med på å behandle det. Så minnet en dame i gruppen meg på: ”Du falt to ganger på knærne og ble raskt god igjen. Hvorfor har du ikke opprette tanker denne gangen? Tenk på det, er ikke dette en test for deg? Du må fortelle deg selv: Du skal klare deg igjennom denne testen”.

Så jeg roet meg ned og så innover i meg selv. Jeg fant ut at jeg hadde slappet av. Jeg følte at jeg var så nær målet, og derfor studerte jeg ikke Fa seriøst. Jeg klargjorde ikke sannheten aktivt. Jeg spurte meg selv igjen og igjen: ”Tror du på Mesteren? Tror du på Mesteren? Ja! Jeg gjør det”, tenkte jeg.

Jeg resiterte Mesterens ord:
”Røttene mine er dypt plantet i universet, og hvis noen kan påvirke deg, kan han påvirke meg. For å si det direkte, han ville være i stand til å påvirke universet”. (Zhuan Falun)

Etterpå ga jeg det ikke mer oppmerksomhet og gjorde som om ingenting hadde skjedd. Da turen var over, var leggene mine bra igjen. Med denne hendelsen innså jeg at når sinnet mitt er fokusert på Dafa, kan mirakler skje.

Informere om Falun Gong og forfølgelsen med et rett sinn
En dag stanset vi ved et tehus for å få noe å drikke. Jeg så en kar smile til meg utenfor vinduet. Jeg gikk bort til ham og fortalte ham om Ride to Freedom og hvorfor jeg deltok. Han ba om et bilde sammen med meg og sa: ”Jeg bor i New York. Jeg har fått noen Falun Gong informasjonsbrosjyrer. Ikke vært bekymret, jeg vil lære mer om Falun Gong og ønsker å kultivere.” Jeg følte at jeg hadde en forutbestemt skjebne med ham. Jeg ga ham en lotusblomst og sa: ”Denne lotusblomsten er fra Taiwan. Den er verdifull. Jeg håper du kan huske Falun Dafa og prinsippene Sannhet-Medfølelse-Toleranse”. Han takket meg oppriktig. Jeg så at han hadde tårer i øynene. Etter han hadde gått, gråt jeg.

Ved en annen anledning overnattet vi på en campingplass. Etter at jeg hadde dusjet og sto og ventet på en annen utøver, kom en dame inn på badet. Jeg sa hei til henne, men tenkte at baderommet kanskje ikke var det beste stedet å informere om forfølgelsen. Jeg bare fortalte henne kort om Ride2Freedom. Hun ble svært interessert og inviterte oss til campingvognen. Hun fortalte mannen hva vi gjorde. Jeg informerte ham om Dafa. Han sa at de nylig hadde lest om organhøsting på internett. De var forferdet over det som skjedde i Kina, så jeg informerte om forfølgelsen. Han sa: Familien vår kjører fra L.A. til Washington D.C. Jeg håper å se dere i D.C.”. Neste morgen kom damen til vårt campingsted og lærte Falun Gong-øvelsene. Hun tok også bilder av oss.

Jeg innså at når en klargjør sannheten, betyr ikke tid, sted eller form noe. Det som er viktig, er hjertet for å redde mennesker. Når en har dette hjertet, vil Mesteren arrangere det slik at mennesker kommer til oss.

Fordi jeg deltok i Ride to Freedom, føler jeg meg mer komfortabel med å informere om Falun Gong og forfølgelsen til mennesker. Jeg finner ikke på alle slags unnskyldninger for å la være. Jeg har nå snakket om forfølgelsen til passasjerer ved siden av meg på flyet, turister på Pike Place marked og til naboene. Alle venter på å høre sannheten.

Kaste bindinger midt i vanskeligheter
En dag, mens jeg informerte om Falun Gong og forfølgelsen til en advokat i en offentlig bygning i Illinois, la jeg merke til at min utøvergruppe begynte å forlate stedet. Jeg tenkte at det var viktig å klargjøre sannheten skikkelig og ikke bare plutselig dra av gårde midt i samtalen. Etter at jeg var ferdig, kunne jeg ikke finne de andre. Bare en fotograf som også var utøver, var igjen.

Jeg var bekymret, men utøveren som var fotograf, sa at det ville gå bra . Vi ville finne fram. Jeg var fortsatt redd. Han spurte meg hva jeg var redd for og at vi skulle finne de andre. Jeg sa: ”Jeg er redd for at mine medutøvere har funnet ut at jeg er forsvunnet”. Han sa: ”Det er ditt fastholdende. Du er redd for å miste ansikt.” Ordene hans vekket meg. Jeg eliminerte mine negative tanker.

Etter at jeg hadde roet meg, så jeg at jeg fortsatt hadde flere flyers om Ride2Freedom. Jeg så at det kom flere mennesker i min retning. Jeg informerte dem om Falun Gong og forfølgelsen. De støttet oss alle. Så ringte en annen utøver meg og ba meg gå opp i etasjen over. Hele gruppen vår var allerede i Representantenes Hus.

Fra denne hendelsen lærte jeg at:
1. Jeg hadde en binding til å vise meg. Jeg fokuserte for hardt på å gjøre ting. Jeg følte at jeg kultiverte flittig og klargjorde sannheten bedre enn andre. Jeg følte at jeg kunne snakke godt, men det var Mesteren som styrket meg.
2. Mesteren ønsket å minne meg på det viktige teamarbeidet.

Senere så jeg dypere inn og ble klar over at alt ser tilfeldig ut, men det er faktisk arrangert for kultiveringen vår.

”….hvert minutt og hvert sekund av ditt liv er en del av kultiveringen din…” (“Fa Teaching Given at the 2015 New York Fa Conference”)

Bare når en hele tiden behandler seg som en Dafa-disippel, kan en gå kultiveringsveien.

De 45 dagene er den mest minneverdige reisen i mitt liv. Det var lykke og smerte, latter, så vel som tårer og svette. Jeg tenkte noen ganger på å bryte. Men da jeg tenkte på den grufulle situasjonen til de foreldreløse barna til Falun Gong-utøvere i Kina og da jeg resiterte Mesterens artikler, bet jeg i det sure eplet og fortsatte.

Min opprinnelige bestemmelse endret seg aldri i løpet av den stormfulle turen. Jeg tror denne erfaringen vil bli den mest verdifulle i mitt liv. For meg var Ride2Freedom en helt ny erfaring. Den slipte viljen min og hjalp meg til å bli kvitt mange bindinger. Den gjorde meg til en flittigere ung utøver i Fa-opprettingsperioden.

Takk Mester for å ha gitt meg denne muligheten til å forbedre mitt xinxing. I fremtiden vil jeg være flittigere på kultiveringsveien. Jeg vil bli verdig Mesterens frelse og denne verdifulle muligheten.

Takk Mester!
Takk medutøvere!

Oversatt etter: http://en.minghui.org/html/articles/2015/10/26/153398.html