Erfaring fra Indre Mongolia: ”Tidligere dødssyk. Nå er jeg frisk”

Jeg ble plutselig syk vinteren 1998, og hele kroppen min verket. Jeg oppsøkte alle lokale sykehus og fikk mye medisiner, men med liten effekt. Legene visste ikke hva som feilte meg eller hvordan de skulle behandle meg. Barna mine turde ikke fortelle meg hva legene sa til dem.

Da jeg var syk, kom min eldste datter på besøk og foreslo at jeg skulle lære meg Falun Gong. Ektemannen hennes døde i en bilulykke og etterlot seg to barn. Helsetilstanden hennes hadde vært dårlig, men hun ble raskt frisk etter å ha praktisert Falun Gong. Hun fortalte meg hvor bra Falun Gong er. Jeg var sta og nektet å gi det et forsøk. Fra mitt ståsted i dag angrer jeg veldig på den beslutningen.

Etter det kinesiske nyttåret i 1999 tok døtrene mine meg med til Beijing med et ørlite håp om videre diagnose og operasjon. Legene ved sykehus nr 2 ved Beijing medisinske universitet gav meg diagnosen lungekreft på et sent stadium og at det var for sent med operasjon. Barna informerte meg den gangen, og jeg besluttet å bli værende i Beijing og ta cellegiftbehandling. Jeg mistet håret, og den uutholdelige smerten fikk meg til å ønske at jeg var død. Etter to behandlinger med cellegift merket jeg liten effekt, og smertene ble ikke mindre. Jeg klarte verken sove eller spise på grunn av smertene. Familien var i villrede om veien videre og forberedte begravelsen min.

Hjemme igjen fikk jeg plutselig en sterk vilje til å leve og ønsket å treffe min eldste datter. I det øyeblikket hun kom inn i boligen, begynte jeg å gråte. Jeg trodde ikke jeg hadde flere tårer igjen etter å ha grått så mye over alle slags familieproblemer da jeg var yngre. Jeg ble så overveldet og angret svært på min tidligere beslutning om ikke å praktisere Falun Gong. Hun anklaget meg ikke. I stedet trøstet hun meg og ba meg starte å praktisere med en gang. Hun sa at så lenge jeg var oppriktig, ville Mesteren kurere sykdommen min. Jeg samtykket med en gang.

Første dagen jeg dro til øvelsesstedet, kjente jeg at Mesteren renset kroppen, selv om jeg ikke fullførte alle øvelsene. Det føltes som om jeg måtte kaste opp, men magen var tom. Da jeg kom hjem, klarte jeg å spise. Neste dag klarte jeg å fullføre øvelsene. Jeg begynte etter dette å gå til øvelsesstedet regelmessig. Helsen ble bedre dag for dag. Innen få dager var alle smertene borte. Jeg kunne spise og sove normalt, og håret begynte å komme tilbake. Jeg gikk til og med lange strekninger uten å bli trett for å la flere mennesker i fjernereliggende områder få kjennskap til Falun Gong.

Barna var svært skeptiske og ønsket å ta meg med til sykehuset til undersøkelse. Jeg fortalte at jeg ikke var syk lenger og ikke trengte det. Jeg fortalte alle i familien min at Mesteren reddet livet mitt og at jeg trofast ville praktisere Falun Gong. Familien og alle rundt meg skjønte av mine erfaringer at Falun Dafa er bra.

Jeg begynte å delta på Fa-gruppestudier. Siden jeg aldri hadde gått på skole, kunne jeg hverken lese eller skrive. Så under Fa-studiene holdt jeg boken Zhuan Falun med begge hendene og lyttet til medutøvere som leste, mens jeg fulgte tegnene. Jeg noterte meg de tegnene jeg ikke kunne og spurte andre etterpå. Så innen et halvt år, kunne jeg lese Zhuan Falun og andre Dafa-bøker selv. Det var virkelig Dafas krefter som muliggjorde at en analfabet som meg, kunne lese bøkene.

Etter bare få måneder begynte forfølgelsen. Den dagen myndighetene annonserte bannlysningen av Falun Gong, dro jeg til øvelsesstedet som før. Politiet på stedet nektet meg å gjøre øvelsene. Jeg ble veldig trist. Jeg fortsatte å lese bøkene og gjøre øvelsene hjemme, og jeg gikk ut om dagen for å fortelle folk at de ikke måtte tro på propagandaen og løgnene på TV. Jeg fortalte folk at Falun Gong kurerte sykdommen min og at de måtte huske at «Falun Dafa er bra» og «Sannhet, Medfølelse og Toleranse er bra». Siden jeg ikke var i stand til å skrive ned navnene til de som ønsket å melde seg ut av Det kinesiske kommunistpartiet, ba jeg dem skrive navnene sine selv eller tegne et symbol til meg slik at jeg kunne huske det til senere. Deretter viste jeg symbolene for medutøvere, slik at de kunne skrive ned navnene.

Jeg er 79 år gammel og studerer Mesterens lære og gjør øvelsene hver dag. Jeg sparer alle pengene jeg får fra døtrene mine og bruker dem til å lage materiell om Falun Gong og forfølgelsen.

Mesteren reddet livet mitt. Jeg har ikke ord som kan uttrykke min takknemlighet ovenfor Mesteren. Jeg ser fram til den dagen Mesteren kommer tilbake til Kina, og jeg vil være vitne for å bevise Mesterens medfølelse og storhet.

Oversatt etter: http://en.minghui.org/html/articles/2014/7/29/2289.html