Avsløring av mitt fastholdende til selvopptatthet

Nylig oppdaget jeg at jeg har et fastholdende til ekstrem selvopptatthet. Å vise seg fram er toppen. Uansett hva jeg sa eller gjorde, var min første tanke om jeg kunne tjene på det og om jeg kunne vise meg fram. Slike tanker dukket opp jevnlig og alvorlig. En yngre klassekamerat ved laboratoriet mitt smigrer meg ofte fordi jeg liker å bli smigret, noe som jeg ikke har innsett tidligere.

Jeg liker å lese engelsk, men hensikten min med å lese engelsk var å vise at jeg var ”den beste.” Da jeg reiste utenlands og møtte en utøver, behandlet jeg ham som en jeg kunne praktisere engelsk med. Med en slik uren tanke ble jeg sjalu da jeg så at han snakket med andre.

Det er nedslående å ha fastholdende. Bindingen til sjalusi betyr problemer. Alle har sin egen skjebne, så hvorfor skal vi være sjalu på hverandre? Mentaliteten til å vise seg fram får også mennesker til å si ting de ikke burde og skaper unødige problemer.

Fastholdende gjorde livet mitt dårlig. Som student er det mitt ansvar å gjøre det bra på skolen. Jeg studerte imidlertid hardt bare for å vinne mine professorers oppmerksomhet og å få eksamen, og det er selvopptatthet. På samme tid ønsket jeg at jeg kunne oppnå alt uten å måtte bruke tid og krefter. Dette er også en manifestasjon av selvopptatthet. Hvis jeg ikke gjorde ferdig hjemmeleksene og gjorde det bra, fryktet jeg at professorene mine ikke ville legge merke til meg lenger. Hvis jeg arbeidet for hardt for å oppnå dette, fryktet jeg at jeg kastet bort for mye av min begrensete tid. Som et resultat levde jeg hver dag i konflikt og sammenlignet tap og vinning. Jeg følte alltid at tapet var større enn vinningen. Jeg mistet tålmodigheten med å gjøre skolearbeid og ble lett trøtt.

Da jeg klargjorde sannheten, var jeg redd for folks avvisning og ønsket ikke å måtte holde ut motgang. Men hvis jeg mislyktes i å gjøre det, var jeg redd for å ikke være i stand til å oppnå fullbyrdelse. Derfor var jeg forvirret hele tiden og kalkulerte alltid hvordan jeg skulle få ting til å bli til beste for meg. Er ikke det et ynkelig liv?

Da jeg var sammen med venner, følte jeg ofte at jeg kastet bort tiden. Da jeg ikke så en åpenbar vinning, behandlet jeg dem ikke skikkelig. Da en venn trengte min hjelp, følte jeg meg svært utilpass og tenkte at jeg hadde så mange andre ting å gjøre. Faktisk var det bare ting som angikk mine personlige interesser jeg brydde med om.

Etter å ha oppdaget disse fastholdende føler jeg at jeg har kommet meg ut av et bur. Hjertet mitt har vokst seg generøst, og jeg vil vite hvordan jeg skal behandle slike ting i framtiden.