Å kultivere hvert øyeblikk i livet

Jeg ble dypt berørt av artikkelen ”gamle kinesiske kultiveringshistorier”, spesielt den ”medfølende” Wang, en buddhist som kultiverer. Faktisk var jeg sjokkert etter å ha lest historien og følte det som om jeg våknet fra en drøm; for Wangs handlinger og tanker var som en refleks av mine egne. Mange av mine egne fastholdende og feil ble avslørt for meg mens jeg leste artikkelen, og jeg vil gjerne dele min erfaring med andre utøvere.

Jeg har ikke vært i stand til å takle forholdet til min mann, som ikke er en Falun Gong-utøver, på en god måte. Jeg har alltid sett på ham som et hinder på kultiveringsveien min. Jeg behandlet ham på samme måte som Wang behandlet den gamle mannen, som (i historien) faktisk var den Levende Buddha i forkledning. Min mann forsto ikke hvorfor jeg brukte all min tid og innsats i Falun Dafa-relatert arbeid og ikke brukte tid på forholdet vårt. Jeg så ikke inn i meg selv, men i stedet beskyldte jeg ham for å være ”amoralsk,” og jeg angret på at jeg hadde giftet meg med ham. Noen ganger kunne jeg drømme om å ha en mann som kultiverte og om hvor mye arbeid vi kunne gjøre sammen. Når jeg ser tilbake, ser jeg hvor selvisk jeg var og er dypt skamfull over å bare tenke på meg selv og ikke på min mann. Slike selviske tanker og handlinger viser at jeg virkelig hadde gått meg vill i ”en bedøvende illusjon og drømte om å dra til Det vestlige paradiset” (fra ”Handle med hensikt” i Hongyin, uoffisiell norsk oversetting basert på engelsk oversetting A). Faktisk var den dårlige oppførselen min hjemme det eneste som hindret min mann fra å forstå Falun Dafa. Selv om jeg trodde at jeg hadde forstått Falun Dafa, levde jeg ikke etter det. Lik ”medfølende” Wang var alt jeg tenkte på kun meg selv, og jeg gjorde ting for å ”skynde meg på veien”.

Faktisk hendte dette ikke bare hjemme, men også på arbeidsplassen og i relasjoner til medutøvere. Alt jeg tenkte på var meg selv og mitt Falun Dafa-arbeid. Jeg tenkte alltid: ”Jeg kan ikke la dette hindre mitt arbeid.” Jeg følte alltid at jeg gjorde det rette fordi jeg gjorde det for å redde mennesker. Når jeg følte at andre mennesker hindret meg i å ”gjøre arbeid,” ble jeg utålmodig. På arbeidsplassen tilbød jeg ikke mine kollegaer hjelp, for hvis jeg gjorde det, ville jeg ikke ha tid til å ”gjøre mine egne ting.” På overflaten virket unnskyldningen fornuftig da jeg tenkte: ”Jeg gjør ikke dette for meg selv, jeg gjør det for å redde mennesker.” Når medutøverne delte sine erfaringer, men brukte for lang tid, ble jeg nesten umiddelbart utålmodig og tenkte: ”Dette er bortkastet tid! Spesielt nå som tiden er så verdifull.” Jeg behandlet Falun Dafa-relaterte oppgaver som arbeid, og trist nok, jeg forsto ikke at et slikt selvisk og selvsentrert fastholdende lå begravd.

Noen ganger, da jeg hørte folk si at utøvere fra et spesielt område eller i en spesiell prosjektgruppe hadde svært gode erfaringsutvekslinger slik at utøverne der var i stand til å forbedre seg raskt, ble jeg veldig misunnelig og ønsket å velge en prosjektgruppe som også hadde gode erfaringsutvekslinger. Hvordan kunne en slik person som meg, som bare ser utover og med slike sterke fastholdende, handlinger fylt med intensjoner og selvisk tenkning, noensinne forbedre kultiveringen og redde vanlige mennesker?

Til slutt forsto jeg at hvert minutt og hvert sekund i våre liv er for kultivering. Jeg må huske at jeg er en kultiverer med et sterkt sinn hvert eneste øyeblikk i mitt liv. Jeg må bruke en kultiverers standard for å vurdere hver hendelse og gjennom dem forbedre og kultivere meg. Da jeg ble opplyst om mine mangler, ble jeg i stand til å vise empati for mannen min og begynte å ta hensyn til ham først. Snart ble han svært tankefull og støttende og til slutt ble hjemmemiljøet mer og mer harmonisk.

Jeg er skamfull over at jeg har kultivert i så mange år, og likevel tok det så lang tid for meg for å bli i stand til å se mine mangler i kultiveringen. Jeg håper at andre kan lære noe av mine erfaringer og huske at vi alltid må se innover, kultivere oss selv og ikke være ”Wang som skynder seg på veien.”