Å være en Dafa-utøver i Fa-opprettelsesprioden

Jeg er en utøver i Norge. Jeg ble en Falun Gong-utøver for vel fire år siden, noen uker etter et kurs i min hjemby.

Da jeg startet med Falun Gong, var mye rundt meg kaotisk. Jeg hadde fått en sjelden form for revmatisme. All brusk i kroppen, inklusiv hjerteklaffen, kunne bli angrepet, og jeg hadde gått på kortison i over ett år. Da jeg spurte professoren på sykehuset hva jeg kunne gjøre for å slippe å bruke tablettene, var svaret bestemt at jeg måtte bruke dem livet ut. Ingen ting, verken livsstil eller mat, kunne hjelpe meg å bli frisk, mente han.

Etter bare to måneder med trening og lesing kjente jeg meg lettere i kroppen, smertene avtok og jeg hadde mer krefter. I samråd med fastlegen min trappet jeg ned tablettene. Og, for å gjøre en lang historie kort: I dag er jeg frisk. Smertene er vekke, jeg er full av energi og tablettene kastet jeg for over tre år siden. Kroppen min er renset.

De siste tre årene har jeg knapt vært vekke fra jobb pga sykdom. Årene før hadde jeg mye sykefravær. Smertene kunne jeg mestre, for de var jeg vant til, men utmattelsen satte en stopper for arbeidet i perioder. Nå er jeg aldri vekke fra jobb pga sykdom.
Samtidig levde jeg i denne tiden sammen med en mann. Han hadde en aggressiv form for lungekreft og fikk vite at han hadde mindre enn ett år igjen å leve. Lite visste jeg, da jeg startet å trene Falun Gong, hva Falun Gong kunne gjøre for både den fysiske smerten i forbindelse med sykdommen min og den psykiske smerten i forhold til det å miste en jeg var glad i.

Hverdagen min, jeg på jobb med en alvorlig syk mann hjemme, ble en stor utfordring. Vi hadde mange gode dager, og vi hadde vonde dager sammen. Jeg ville så gjerne at han skulle leve. Ønsket mitt var at han kunne begynne å trene Falun Gong hjemme, sammen med meg. ”Jeg har ingen tro på dette, men jeg ser at Falun Gong gjør deg godt. Fortsett med det, du”, sa han.

Han hadde et annet syn på livet og døden. Han forberedte seg på døden.

En kveld gikk jeg alene tur med hunden. Det var en stjerneklar kveld. Plutselig kom tanken: ”Han lever på overtid pga meg. Han er klar til å dø. Det er meg som ikke gir slipp på ham! Han har tatt et valg. Han har forsonet seg med døden og er klar til å dø. Det må jeg respektere.”

Fra den kvelden gikk alt fort. Han ble stadig svakere og levde etter hvert på morfin.. Fem uker etterpå lå han i koma og døde. Da jeg satt ved siden av sengen hans de siste dagene, leste jeg Zhuan Falun. Jeg hadde vært en Falun Gong-utøver i tre måneder. Jeg skjønte at mennesker må få lov til å velge selv. Jeg skjønte at jeg måtte respektere hans valg. I tunge stunder hadde jeg vært fortvilet over at jeg ikke klarte å overbevise ham. Nå skjønte jeg at jeg kan tilby alle mennesker Falun Gong, men et hvert menneske har rett til å ta egne valg.

Jeg ga slipp på ham, og det gjorde meg selv rolig. Jeg hadde lagt en periode av livet mitt bak meg, og jeg kunne gå videre inn i en ny fase med min kultivering. Jeg sier ikke med dette at alt var lett i tiden etterpå. Jeg hadde mange tunge stunder. Men ved å trene og lese Zhuan Falun fikk jeg stor hjelp, og det gikk lettere.

Jeg trente Falun Gong, leste Zhuan Falun og tenkte egenkultivering en periode. Så kom tiden for å gå ut og fortelle sannheten. Jeg var på Alternativmesser, jeg har vært med på torturutstilling, viste øvelsene i byen og delte ut flyers. Det var enkelt å fortelle om Falun Gong og om forfølgelsen i andre byer. Verre var det i hjembyen min. ”Hvem ser meg? Hva tenker de om det jeg har å si? Tenk om de syns det er tåpelig!” Disse tankene og spørsmålene dukket stadig opp. Det var mitt store fastholdende.

Det var enklere å sitte ved PC’en hjemme og korrekturlese artikler til den norske Clearharmony-siden. Der kunne ingen se meg, der kunne jeg være anonym. Jeg kunne jobbe flere timer i uken og på den måten være med på å spre sannheten. Jeg kunne redde mennesker fra mitt hjemmekontor. Det var trygt.

Jeg ønsker å fortelle litt om egen modning på dette feltet. Først må jeg fortelle at jeg er lærer og underviser i barneskolen. Bare noen få av kollegaene mine visste at jeg var en Falun Gong-utøver. Flere elever har truffet meg i byen når jeg deler ut flyers, noen har dukket opp når vi har vist øvelser i byen, og andre har stått utenfor vinduet og sett inn når vi har trent på skolen min. Men å snakke om Falun Gong, forfølgelsen og torturen i Kina med elevene hadde jeg aldri gjort. Jeg mente det ikke var riktig å fortelle så små unger om forfølgelsen.

Vi er så heldige i distriktet vårt at vi har fått lov å ha Den Internasjonale Kunstutstillingen ”Sannhet – Godhet – Utholdenhet”. Under denne utstillingen skjedde det mye med alle oss involverte utøvere. Modningen min kunne jeg nærmest ta og føle på. Jeg ble tryggere i min egen overbevisning og tryggere i hva jeg stod for. For første gang begynte jeg å snakke om utstillingen med venner, familie og kollegaer. Jeg inviterte dem til å komme for å se utstillingen. Da jeg kunne snakke naturlig om forfølgelsen gjennom bildene, ble det enkelt for mottaker å forstå det grusomme som skjer i Kina. Jeg kjente at hjertet var opprett.

I utstillingslokalet hadde vi en krok der barn og ungdom satte seg ned for å brette lotusblomster. Der satt jeg ofte på golvet og snakket med dem om forfølgelsen i Kina. Det ble rolige, fine samtaler om noe som er grusomt. Jeg så hvor interesserte og nysgjerrige de var, selv de små.

Da tenkte jeg: Dette må jeg prøve med elever på skolen min. Først tenkte jeg å unngå å fortelle sannheten og bare brette lotusblomster i julefarger. Jeg snakket med en annen utøver. Hun var helt klar i talen: Tanken bak det er å fortelle sannheten, ikke å brette lotusblomster! Egentlig visste jeg det, men det var mitt fastholdende som kom fram. Det er godt å ha noen rundt meg som kan spore meg i riktig retning og hjelpe til å gjøre det som er best for å spre sannheten om forfølgelsen og tortur i Kina.

Jeg forberedte meg og tenkte grundig gjennom hvordan jeg skulle fortelle sannheten til barn. Derfor laget jeg et undervisningsopplegg for 3. – 7. klasse. Jeg forteller litt om Falun Gong og viser noen øvelser, jeg forteller om forfølgelsen og torturen i Kina med utgangpunkt i bildet ”Homeless” malt av Daci Shen. Hva og hvor mye jeg forteller, avhenger av klassetrinn. Til slutt bretter jeg lotusblomster sammen med elevene. Hver elev får med seg 2-4 blomster med hjem. Vi kaller dem fredsblomster. Besøket i klasserommet tar fra 70-90 minutter.

Den første timen ble fin. En grusom informasjon, men en god opplevelse for elevene i 4. klasse. De gikk hjem med fredsblomster i julevariant. Den første barrieren var brutt. Jeg hadde stått i klasserommet, vist øvelser, fortalt om Falun Gong og ikke minst om forfølgelsen og torturen. Jeg oppdaget at det var greit å snakke om forfølgelsen til små barn, jeg så og hørte den uforståelige responsen fra barna: ”Er det som du har vist oss, virkelig ulovlig?” De ville knapt tro det.

Det neste skrittet gikk av seg selv. En kollega av meg kom opp på personalrommet med lotusblomster mellom hendene og fortalte om timen. Hun hadde sittet og hørt på og var like sjokkert som elevene. Lotusblomstene var hun mektig imponert over. Andre lærere ble interesserte og bad meg komme. Nå har jeg vært i sju klasser på egen skole, fra 3.– 6. klasse. Med omtrent 28 elever i hver klasse og en lærer til stede får mange høre sannheten. Kanskje noen av foreldrene har fått høre om forfølgelsen også? Det er flott å se hva som kan skje og hvilke muligheter som dukker opp, når fastholdende elimineres.

Da jeg skulle inn i en av klassene og fortelle sannheten, kjente jeg glede og opprømthet: ”Hva er det jeg har klart å få til? Hvor mange kan jeg redde?” tenkte jeg og ble rar i hele kroppen. Jeg skjønte med en gang at jeg var opprømt. Jeg gikk bortover korridoren og sendte opprette tanker. Plutselig ble jeg rolig og ydmyk. Jeg var opprett og i stand til å formidle sannheten. Å gjøre dette med et opprett hjerte er viktig. Når jeg nå skal i en klasse, setter jeg meg ned og sender opprette tanker før skolestart. Det er viktig for meg, og på denne måten klarer jeg å gå inn i klassene både ydmyk og med opprett hjerte. Min utfordring er å ikke se på dette som en jobb, som en vanlig undervisningstime, men en stor mulighet jeg har fått til å spre sannheten til mange mennesker.

En gang skulle jeg inn i en klasse med en lærer som er meget kritisk til meg, og det å lage ting med elevene er det verste han vet. ”Hva kommer han til å si?” tenkte jeg og grudde meg en hel uke til å besøke klassen hans. Gleden var stor da det plutselig ikke passet for ham den dagen vi hadde avtalt. ”Jeg slapp det i dag”, jublet jeg inni meg. Vi avtalte nytt tidspunkt uken etterpå. Samme kveld ble jeg dårlig. En dag var det så ille at jeg ønsket å ringe og si at jeg ikke kom på jobb. Ørene verket, og hele kroppen var vond. Jeg visste det bare var et symptom, men vondt var det. Den kvelden ringte en utøver til meg. Gjennom samtalen vår skjønte jeg at det bare var å stå på. Neste dag var på jobb,

Så kom dagen jeg skulle inn i klassen til denne læreren. Hele uken hadde jeg gått og tenkt. Jeg var kommet til at hva han tenkte og mente om meg, var helt uvesentlig. Det viktigste var å få fortelle om forfølgelsen til elevene, og jeg håpet at han ville lytte. Jeg sendte opprette tanker på vei ned til klasserommet. Ørene og kroppen verket fremdeles, jeg hørte lite, men å utsette det var ikke aktuelt.

Elevene i 6. klasse var meget interesserte. De spurte og grov om alt mulig. For å høre hva de spurte om, måtte jeg gå rundt omkring i klasserommet og spørre bare dem som var nærmest meg. Da elevene fikk brette lotusblomster, var de ivrige og fikk det godt til. Det var smilende og fornøyde elever jeg forlot etter 90 minutter.

Den kvelden forsvant verken i kroppen, og jeg begynte å høre igjen.

Dagen etter kom læreren imot meg og sa følgende: ”Det du fortalte i går var kjempebra! Og vet du, jeg som hater å lage ting, satt i flere timer hjemme og brettet lotusblomster sammen med ungene mine!”

Med opprette tanker og opprett hjerte kan jeg fortelle sannheten til et hvert menneske! Med denne nye forståelsen, klarte jeg å planlegge flere klassebesøk. Jeg så med en gang for meg besøk på andre skoler.

Etter positive erfaringer fra egen skole har jeg nå laget et skriv til lærere i 3. -7 klasse med tilbud om et undervisningsopplegg. Jeg skriver at jeg kan komme i klasserommet og snakke om brudd på menneskerettigheter i Kina. Skrivet forteller om undervisningsopplegget mitt; om forfølgelse og tortur i Kina.

For å få komme på andre skoler bruker jeg nettverket mitt. Jeg besøker lærere jeg kjenner, prater litt med dem på arbeidsplassen og deler ut skrivet mitt til både bekjente og andre som sitter rundt, gjerne i en spisepause. Jeg blir alltid godt tatt imot. Helt bevisst etterlater jeg noen skriv og fargerike lotusblomster på personalrommet. Tanken min er at hvis lærerne ikke ønsker meg inn i klasserommet, leser de i det minste skrivet om forfølgelsen og torturen i Kina. Da får de høre sannheten. Responsen fra lærerne har vært god. Jeg har vært i flere klasser på to forskjellige skoler, og flere skoler står på listen min.

Hva har skjedd med meg? Jeg som knapt ønsket å snakke om forfølgelsen og torturen til mennesker jeg kjente, oppsøker lærere jeg kjenner og ber om å få komme inn i klasserommet! Med opprett hjerte og opprett sinn legges egne menneskelige tanker til side. Målet er å spre sannheten og fortelle om forfølgelsen og torturen. Når jeg klarer det, er responsen hos både lærere og elever positive.

Kunstutstillingen ”Sannhet, Godhet, Utholdenhet” har betydd mye for meg. Den har gjort meg mer moden i min kultivering. Jeg er takknemlig for å få lov til å ha utstillingen i vår by, å kunne hjelpe flere mennesker til å forstå sannheten om Falun Dafa og forfølgelsen.

Takk, Mester!