Tilstanden av sakte fremsteg eller stillstand er ikke som den med store prøvelser på overflaten, men ved å jevnt og trutt gjøre Dafa arbeid, gjennom stadig suksess og oppnåelse. Gradvis, ubevisst utviklet jeg en følelse av at jeg spilte en viktig og avgjørende rolle. Til slutt følte jeg at jeg var midtpunktet i ting, alle andre spilte en støttende rolle. Da hadde jeg en følelse av selvtilfredshet, derfor var jeg ikke så streng med meg selv. Imidlertid var ikke noe av dette reelt. Det var bare mine tanker. Jeg følte også at jeg hadde gitt opp alt, på grunn av dette betraktet jeg Fa studering som å fullføre et gjøremål. Ettersom jeg følte at jeg nesten hadde nådd enden av min kultivering, var naturlig nok og gradvis ikke hjertet mitt så rent. Når jeg leste Fa, hadde jeg ikke hjertet for å assimilere meg til Fa eller søke etter mine feil, dette ble atferden for å bevise at jeg var flittig. Derfor kunne prinsippene til Fa virkelig ikke åpenbare seg. Så derfor fikk det meg til gjengjeld til å føle at jeg hadde nådd min ende. Kvaliteten på å studere Fa ble verre og verre. Når jeg studerte Fa følte jeg meg søvnig og trøtt. Til slutt kunne jeg ikke garantere kvaliteten.