Utøver torturert med elektrosjokkbatonger, forlater fengselet ved hjelp av godhjertede mennesker

Dette er erfaringsberetningen til en kvinnelig utøver i Hebei provinsen. For over fire år siden dro hun til Beijing for å fortelle mennesker, som hadde blitt villedet av myndighetens propaganda, fakta om Falun Dafa og for å eksponere forfølgelsen av Falun Gong. Myndighetene arresterte henne og tok henne med til Shunyi distrikets politidepartement i Beijings omegn. Hun ble brutalt torturert med elektrosjokkbatonger og døde nesten av torturen, men dro derifra ved hjelp av en godhjertet, eldre politimann.

Denne artikkelen bruker hennes pseudonym, Wang Xianghua, for å unngå videre trakassering og forfølgelse av politiet.

Torturert med elektrosjokkbatonger til hun var nær døden

Rundt 23. april 2001 dro Wang Xianghua og flere andre utøvere til Beijing for å appellere og for å fortelle mennesker fakta om Falun Gong. Appellkontoret er som en stedfortreder for politikontoret, i og med at alle som appellerer blir arrestert. Derfor går de til den Himmelske fredsplass for å vise frem bannere, istedenfor til appellkontoret. Wang holdt opp bannere og ropte: "Falun Dafa er bra!" mens hun sprang. Politibiler og sivilkledde politimenn sprang etter henne. Politimennene satte fot på henne, og hun falt. Alle utøverne ble ført til Den himmelske fredsplass’ politistasjon og låst inn i et metallbur, og om kvelden ble de sendt til en politistasjon i Shunyi distrikt nær Beijing.

Wang Xianghua ble satt i håndjern, og flere politimenn tok henne til et kontor der dørene og vinduene var godt lukket. En politimann spurte henne: "Hvor kommer du fra?" Hun ignorerte ham. Politimennene fant frem minst to elektriske batonger og sjokket ansiktet, nakken og andre deler av kroppen hennes uavbrutt. Hun bet tennene sammen og var stille. De satte hendene hennes i håndjern bak ryggen og tvang henne til å ligge flat på gulvet før de fortsatte å sjokke henne.

Politiet sluttet torturen etter at de hadde sjokket henne en lang stund og fortsatte å forhøre henne. Wang nektet å snakke. En politimann tok opp en kopp med kokende vann, løftet blusen hennes og helte vannet nedover nakken hennes. Etterpå stakk han den elektriske batongen mot huden og fortsatte å sjokke henne. Etter omtrent fire timer med tortur med de elektriske batongene, ble det slutt på batteriene på begge batongene. Politimennene gikk for å lade batongene. En politimann viste henne et hefte og sa til henne: "Se, de fortalte oss alt sammen!" Wang ignorerte ham og åpnet ikke øynene. Hun tenkte: "Læreren (1) reddet livet mitt! Jeg må appellere for rettferdighet for Dafa og for Læreren! Selv om jeg ofrer livet mitt for å beskytte Dafa, vil jeg ikke involvere andre, fordi jeg vet at om jeg gir min adresse, så vil mange mennesker i mitt område, inkludert mine kolleger og overordnede, bli innblandet og forfulgt."

Hun eide ingen redsel. Hjertet hennes forble ubeveget, uansett hva politiet sa. En politimann gjettet tilfeldig på hva adressen hennes kunne være, men hun forble rolig og åpnet ikke øynene. Politimannen så at de ikke kunne få noen informasjon av henne, så de fortsatte å sjokke henne.

Da den elektriske strømmen forårsaket at kroppen fikk krampetrekninger, åpnet politimennene hurtig håndjernene. Etter en lang stund forbedret tilstanden seg litt. En godhjertet person sa: "Hun har hjerteproblemer. Ikke sjokk henne mer!" Noen andre sa: "Hvorfor sjokket dere henne helt til hun kom i denne tilstanden?"

På dette tidspunktet var ansiktet og nakken dekket av blemmer og blod. De tørket av blodet med blusen hennes. En ung politimann sa: "Hva så? Den eldre kvinnen har mye større blemmer enn henne." Rett etter at Wangs kramper stoppet, sjokket en politimann ansiktet, nakken og hele kroppen hennes på nytt igjen med en elektrisk batong. Øynene og ansiktsmusklene hennes hadde rykninger, og munnen rykket ukontrollert til den ene siden.

Det var sent på kvelden, og flesteparten av politimennene gikk for å sove. To politimenn bar Wang til et annet kontor og satte henne i en stol. De var redde for at hun ville rømme, så de lenket henne fast til stolen med håndjern.

Hun forlater politistasjonen med hjelp fra godhjertede mennesker

Tre politimenn passet på henne. En eldre politimann var veldig snill. Han sympatiserte med Falun Dafa-utøvere. Han ga Wang vann og fant frem et papirlommetørkle til henne. Hun ville kaste opp, og han sa: "Bare gjør det her. Ingen problem." Han så at pusten hennes var veldig hurtig, og han var redd for at hun skulle dø. Han lukket ikke øynene sine den natten.

Med en svak stemme fortalte hun ham historier om at godhet høster belønning, og ondskap blir straffet. Han ble rørt av historiene. Wang blødde og kastet opp. Politimannen la papiret som var gjennomdynket med blodet hennes, på gulvet slik at andre kunne se det. Føttene hennes var for oppsvulmet til at hun kunne ha på seg sko, så han fant frem aviser og la dem under føttene hennes. Han ønsket å ringe etter en lege, men hun stoppet ham fordi hun ikke ønsket å forstyrre noen så sent på natten. Hun visste at Læreren ville hjelpe henne og tenkte: "Jeg må og skal dra herfra etter daggry."

Rett etter daggry fikk Wang krampetrekninger igjen. Det varte en lang stund. Den gamle politimannen sa: "Jeg vil be dem om å løslate deg." Hun sa: "Du vil med sikkerhet høste velsignelse for å behandle Falun Dafa-utøvere med godhet."

Han dro for å finne en lege. De andre to politimennene som var satt til å passe på Wang, våknet og begynte å klage: "Det er så vanskelig å tjene 500 yuan (2) fordi hun er så urokkelig," noe som betydde at hver politimann ville få 500 yuan i bonus om han kunne tvinge en utøver til å gi adressen sin. Kommunistregimet tvinger utøvernes familier og arbeidsgivere til å betale disse pengene. Politimennene banker og torturerer utøverne til det ytterste for å "tjene" disse pengene. En av dem sparket Wang og sa, mens hun ristet av kramper: "Bare dø! Vi vil dra deg ut og brenne kroppen din!"

Legen kom og målte hjerteslagene (elektrokardiogram). Han spurte politimennene: "Hva forårsaket disse skadene?" Wang hadde store blemmer på ansiktet og nakken, og hendene og føttene var svært oppsvulmet. Politimennene var redde for å innrømme at skadene var et resultat av at de hadde torturert henne med elektrosjokkbatonger, så de sa: "Vi vet ikke!" Etter undersøkelsen spurte legen: "Hvor lenge har hun vært slik?" Den eldre politimannen, som hadde passet på henne, svarte: "Siden ca 05.00 denne morgenen, så det er nesten tre timer." Legen sa: "Send henne straks til sykehuset!" Politimennene var enige, men nektet å ta henne til sykehuset. På grunn av at Wang ikke ga opp adressen sin, ville ingen betale for sykehusutgiftene.

Årsaken til politimennenes ekstreme behandling var å tvinge henne til å fortelle adressen sin slik at de kunne tjene 500 yuan. Nå ville de ikke få den [forventede] bonusen og ønsket heller ikke å måtte betale for sykehusutgiftene. De nektet fullstendig å gi penger fra egne lommer. De ville også eksponere sine egne forbrytelser om de sendte henne til sykehuset. De spurte sine overordnede og spurte Wang: "Kan du gå om vi slipper deg fri?" Wang Xianghua tenkte i sitt hjerte: "Med Lærerens beskyttelse vil jeg definitivt være i stand til å gå."

To politimenn bar henne inn i en bil. Den eldre politimannen, en divisjonssjef og en yngre politimann tok henne til busstasjonen i Shunyi distriktet. Den unge politimannen stirret ondskapsfullt på Wang og forlangte å få vite adressen hennes. Divisjonssjefen sa: "Sjefen ba oss om ikke å spørre mer." Den unge politimannen ga da opp med å spørre henne.

Ved busstasjonen i Shunyi distriktet forlangte den unge politimannen 100 yuan fra Wang slik at han kunne kjøpe en billett til henne. Han fikk ingen billett, men han ønsket heller ikke å gi pengene tilbake. Divisjonssjefen sa til ham med en streng stemme: "Gi pengene tilbake til henne." Han ga raskt pengene hennes tilbake. Wang var glad på divisjonssjefen og den eldre politimannens vegne, fordi de opprettholdt rettferdighet.

De fikk ikke tak i billett ved busstasjonen i Shunyi distriktet, så de dro til et sted som heter Hebei og kjøpte en billett for henne der. Politimennene ga de resterende 90 yuan tilbake. Divisjonslederen og den eldre politimannen sa: "I din tilstand, bli hjemme og gjør øvelsene etter at du kommer hjem. Gå ikke ut igjen! Vet dere ikke at dette er en ”Slå hardt ned på”-periode? Vi vet alle hva Falun Gong handler om, men vi kan ikke uttale oss.”

Wang så at de var gode mennesker. Hun ba om å få låne den eldre politimannens mobiltelefon for å ringe familien. Politimannen sa: "Det er ikke det at jeg ikke vil la deg bruke den. Hvis du bruker mobilen til å ringe, vil nummeret ditt bli lagret på min mobil, og vi vil finne adressen din når vi drar tilbake til politistasjonen. Ikke ring. Bare gå hjem."

Wang vinket farvel før hun gikk inn i bussen. De gode hjertene og gode tankene til disse menneskene vil definitivt gi dem og deres familier en lysende fremtid!

Note

1. "Læreren" eller "Mester" er en kinesisk tiltale som uttrykker stor respekt for en person som har noe å lære ut; her menes en opplyst person.

2. "Yuan" er den kinesiske valuta; 500 yuan tilsvarer den gjennomsnittlige månedlige lønningen til en byarbeider i Kina.

Kinesisk versjon tilgjengelig på: http://minghui.ca/mh/articles/2006/1/12/118479.html>