En 70-åring forteller med egne ord om å være internert i sju måneder og nesten torturert til døde. (Sterke bilder)

Shi Zhimin er en pensjonert kontormedarbeider ved Langfang fylkets tekstilfabrikk i Hebei provinsen. Han er 70 år gammel. I 1995 hadde han alvorlige hjerteproblemer og var diagnostisert som kritisk syk. Etter at han startet å praktisere Falun Gong, forsvant sykdommene uten medisinsk behandling. Etter at forfølgelsen begynte, fortalte han offentlig om sannheten om Falun Gong. Han har vært arrestert mange ganger, internert og sendt til tvangsarbeidsleirer. Hjemmet hans ble ransaket. Til sist ble han torturert til han nesten døde og så sendt hjem. Da helsen hadde forbedret seg litt, måtte han forlate hjemmet og vandre rundt for å unngå ny forfølgelse.

I desember 2004 fortalte Shi Zhimin mennesker i hjembyen i Meng fylke i Henan provinsen om godheten ved Falun Gong (Falun Dafa) og forklarte at utøvere er uskyldige mennesker som urettmessig blir forfulgt. Han ble arrestert av det lokale politiet og internert ved Meng fylkets varetektsfengsel. Der startet han en sultestreik for å protestere mot forfølgelsen. Han ble kontinuerlig satt i håndjern og en gang ble han bundet fast i "den døde mannens seng” (1), ute av stand til å bevege seg, og ble torturert i tre dager. Kroppsvekten forsvant fort, og han ble til skinn og bein, ute av stand til å gå og mistet ofte bevisstheten. Han kunne så vidt snakke og fra baken hans kom det ut puss.

I slutten av mai 2005 kom mennesker fra Meng fylkesrett til Meng fylkets varetektsfengsel og sa til Shi Zhimin, som var for svak til å si et eneste ord: "Rettsaken angående din sak har startet. Se over disse dokumentene." Deretter dømte de ham til fire års fengsel. Omkring den 20. juni ble Shi Zhimin sendt til Zhengzhou fengslet. Han veide bare 23 kg på den tiden. På grunn av at han var i ferd med å dø, sendte de ham til sykehuset.

Av redsel for å bli holdt ansvarlig hvis Shi Zhimin døde, ønsket både fengselet og varetektsfengselet å minske sitt ansvar for ham. Om natten den 6. juli sendte politiet fra Meng fylkes varetektsfengsel Shi Zhimin til Langfang politidepartement i Hebei provinsen. Politidepartementet nektet å ta imot ham, så han ble til slutt sendt hjem. Familien skjente på politiet for at de hadde mishandlet Shi Zhimin. Politiet fra Henan provinsen dro raskt av gårde.

Det følgende er en beretning av Shi Zhimin, og om hva han opplevde i de sju månedene.

Den 11. desember 2004 dro jeg tilbake til hjembyen min, landsbyen Nanzhuangbei i Henan provinsen, for å fortelle mennesker om sannheten om Falun Dafa og eksponere forfølgelsen. Jeg ble "arrestert" av mennesker fra landsbyen. Senere kom politiet. På grunn av at jeg nektet å bli arrestert, ble jeg holdt nede i bakken. De kastet sand i øynene mine slik at jeg ikke kunne åpne dem, og de satte på håndjern, og sparket og slo meg. Deretter dro de meg til politibilen mens jeg strevde med å komme meg unna. De dro meg tilbake, igjen og igjen. Inne i bilen delte de på å ta ting fra lommene mine samtidig som de banket meg. I tillegg sparket de meg i øynene og puttet noe i dem. En av politimennene klaget: "Hva? Han har bare noen få yuan (2) i lommene!" En annen politimann tok telefonkortet og sa: "Hvorfor hadde han ikke en mobiltelefon? Vel, telefonkortet er også noe."

Derfra ble jeg kjørt til Meng fylkets varetektsfengsel. De bokstavelig talt bar meg til cellen. (Senere fikk jeg vite av mennesker i varetektsfengselet at det var Meng fylkets stats sikkerhetspatrulje som hadde arrestert meg). Jeg hadde ikke brutt noen lover, så jeg startet en sultestreik, for i to måneder å protestere mot den ulovlige pågripelsen. Under den perioden tvangsforet de meg gjentatte ganger. Før de tvangsforet meg, satte de på meg håndjern og deretter stakk de et rør inn i neseboret. Etter tvangsforingen ble jeg sittende i håndjern og med røret i nesen – i begynnelsen i opp til to eller tre dager, så fire eller fem dager, før det ble fjernet. Jeg kunne ikke bevege meg, sove eller bruke toalettet. Jeg måtte spørre fangene om å hjelpe meg å gjøre fra meg. Det var ikke før den 8. februar 2005 at jeg begynte å spise litt. Etter det kinesiske nyttåret startet jeg en annen sultestreik og fortsatte fram til midten av mai.

En dag ble jeg satt stramt i håndjern med alle lemmene i forskjellige retninger i "den døde mannens seng" og fikk et rør inn i neseboret. Jeg kunne ikke bevege meg i det hele tatt og ble etterlatt slik i tre dager. Dersom jeg bevegde meg litt, ville de anklage meg for å ønske å praktisere Falun Gong, og de ville stramme håndjernene. Den 15. mai ga en politimann, hans etternavn er Zhang, ordre om å tvangsfore meg i ti dager uten å ta vekk røret eller fjerne håndjernene. Tidligere tvangsforet de meg en eller to ganger om dagen, og hver gang med en bolle med en substans. Men nå beordret han å tvangsfore meg tre eller fire ganger om dagen og hver gang med mye mer av denne substansen.

Den 19. mai så lederen for cellen at jeg prøvde å bevege meg, så han forsøkte å stramme håndjernene. Den gangen så han at det var en hard masse i magen min, så de sendte bud på legen. Legen tittet på meg fra en plass mer enn seks meter vekke og sa at begge føttene var oppsvulmet. Han sa at jeg holdt på å dø. Derfor fjernet de røret fra nesen og fjernet håndjernene fra hendene og føttene. Først da fant de ut at det var puss på baken min, og at den var svært hoven.

Jeg ble sendt til sykehuset. På den tiden var det lenge siden jeg enkelt hadde kunnet få ut avføring eller urinere. Jeg var så svak at jeg ikke kunne snakke. Noen ganger falt jeg i koma. Legene brukte et kateter for å fjerne urinen fra kroppen. Jeg hørte de sa at jeg fylte fire store boller med urin hver dag. De byttet ut kateteret hver uke. De ga meg også IV injiseringer. Fortsatt falt jeg i koma flere ganger. Da jeg våknet, tvang jeg meg selv til å spise litt risgrøt, bare for å finne ut at det var vanskelig å svelge. Hver gang kunne jeg bare svelge tre til fem skjeer grøt. Etter fire dager på sykehuset, ble jeg litt bedre. Da sendte de meg tilbake til varetektsfengselet.

Den 31. mai sa de at de skulle sende meg til rettssalen. Politimenn beordret fangene til å ta på meg klær og bære meg ut i luftegården. De satte meg på bakken i regnet i 20 minutter. Deretter bar de meg inn i et rom som var omtrent 12 m² stort. En mann, antagelig fra retten, sa: "Vi starter nå rettssaken. Se over disse dokumentene."

Dryppende våt fra regnet, var jeg for kald til å si et ord, og jeg kunne heller ikke tenke klart. Jeg nektet. Mannen fra retten leste da opp straffen og sa at jeg var dømt til fire år i fengsel. De ba meg om å signere papiret, men jeg nektet. Jeg kunne ikke si et ord.

Etterpå sa mannen fra retten til politimennene og de fangene som hadde båret meg inn: "Dere har alle sett hans situasjon i dag. Dere kan signere for ham." Jeg så at to fanger og politimannen med etternavnet Zhang signerte papiret. Fem minutter senere ble jeg båret tilbake til cellen av to fanger. Jeg følte at tankene mine var klarere da. Fangene fortalte meg at den åpne rettsaken var over. Faktisk var det en ulovlig dom. Jeg vil ikke anerkjenne den.

Omtrent 20 dager senere så de at jeg hadde kommet meg litt, så de var ivrige å sende meg til et fengsel. De sa at hvis Zhengzhou fengslet nektet å ta meg, ville de finne på noe, som for eksempel at de trenger å gjøre noe eller kjøpe noe og så bare forlate meg der. De sa de ville forlate meg i fengselet slik at fengselsansatte måtte håndtere saken.

Den 20. juni sendte de meg til Zhengzhou fengselet. Da legene i fengselet gjorde en fysisk undersøkelse, fant de ut at jeg bare veide 23 kg. De oppdaget også pusset som kom ut fra baken min. De nektet å ta imot meg, fordi de trodde jeg var døende. Vaktene i fengselet ba fangene om å bære meg ut i luftegården for å vente på folk fra varetektsfengslet, men ingen fra varetektsfengselet kom. Så de dro meg tilbake til sykehuset igjen. Legene ga meg en IV injisering for å se om det fungerte. Da de så at jeg urinerte, sa de at det fortsatt var håp. De lot IV stå inne mens de klaget på det uansvarlige politiet fra Meng fylket varetektsfengsel, siden de forlot meg slik. De sa at de ville saksøke politiet.

Slik kastet fengselet og varetektsfengselet meg fram og tilbake, siden ingen av dem ønsket å ha meg i tilfellet jeg døde. Jeg hørte legene si til fangene at politidepartementet ved Henan provinsen bestemte at jeg skulle være på Zhengzhou fengselssykehus for behandling. To uker senere, da de så at jeg hadde blitt bedre, forberedte de seg til å sende meg til fengselet. Om morgenen den 6. juli ba de fangene, som tok vare på meg, om å pakke sakene mine og gjøre meg klar til å dra til fengselet. Før IV injiseringen var ferdig mottok de en beskjed fra politidepartementet i Henan provinsen om å sende meg tilbake til Langfang fengselet i Hebei provinsen. Omtrent klokken 10 kjørte Xie Guozhi, lederen for Meng fylkets varetektsfengsel, og legen Deng til Zhengzhou fengselet og satte meg i bilen.

På veien tilbake til Langfang snakket Xie med de andre i bilen med lav stemme for å frasi seg ansvaret: "Ikke ta mobilen med deg. Dersom Langfang fengselet nekter å ta ham, gjør hva du kan for å forlate ham der." Andre politimenn spurte: "Hva om vi ikke kan kjøre bilen ut?" Xie sa: "Vi bør heller forlate bilen, selv om den koster flere hundre tusen yuan."

Om kvelden den 6. juli 2005 ankom vi Langfang politidepartement i Hebei provinsen. Politimennene sa at ingen var på vakt og ba dem om å sende meg til Xinkailu politistasjon i byen Langfang.

Ved politistasjonen sa en person til Xie og hans folk at de skulle sende meg hjem. Klokken var da ett eller to om morgenen den 7. juli. De banket rasende på døren. Familien min åpnet døren, og mannen fra politistasjonen og Xie Gouzhi sa at de sendte meg hjem. De tok tak i de fire hjørnene av lakenet og la meg på marken i hagen. Xie og hans folk fra varetektsfengselet ropte høyt til meg: "Shi, du er hjemme nå. Åpne øynene og se." Jeg var ikke mye bevisst, og jeg kunne ikke snakke. Kroppen min var bare bein, dekt av et lag med hud, og jeg var nær døden.

Familien min sa til Xie: "Hvorfor beveger han seg ikke? Puster han fortsatt? Hvorfor sender du ham hjem når du har torturert ham til denne tilstanden?" Xie prøvde å forsvare seg ved å si: "Vet du hvor vanskelig det er å betale for medisinsk behandling? Vet du hvor vanskelig det er å løslate ham?" Min familie sa: "Hvorfor gjorde du ikke dette tidligere? Vi har bedt om løslatelse to ganger, og du ville ikke engang se oss. Du sender ham tilbake, nå som du har torturert ham nesten til døde." De bar meg inn og la meg på gulvet. Xie tok ut domsordren og dokumentet som indikerte at jeg ville sone straffen utenfor fengselet. De skyndte seg og dro mens familien skjente på dem.

Da de var dratt, så familien min at buksene var våte av avføring og urin. Da de tok av meg buksene, fant de puss på baken. Kjøttet på det området hadde råtnet bort, og beinet var synlig.

Det som står skrevet over, er min erfaring i løpet av de 7 månedene etter at jeg ble satt i fengsel den 11. desember 2004. Som en gammel mann på 70 ble jeg arrestert, internert, satt i arbeidsleir og dømt til fengsel av det onde Kinesiske kommunistpartiet og Jiang Zemins gruppe med kjeltringer, og det bare fordi jeg tror på Sannhet-Medfølelse-Toleranse og for å ønske å være en god person. Jeg skal sende min sak til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og sende inn et søksmål til den internasjonale retten. Her ønsker jeg å be alle godhjertede mennesker i verden om å hjelpe til å stoppe forfølgelsen av Falun Gong. Gjenopprett ryktet til Falun Dafa og dens utøvere. La rettferdigheten seire."

Note:

(1) "Død manns seng / Død persons seng" - De fire lemmene hos en utøver er strukket og bundet til de fire hjørnene av skjellettet til en kald metallseng. Utøveren kan ikke bevege seg i det hele tatt. Han har ikke tillatelse til å gå og spise, drikke eller bruke toalettet. Denne behandlingen varer vanligvis fra et par timer til mer enn tolv dager. Som man kan tenke seg, forårsaker denne typen grusom tortur alvorlige skader på utøverens sinn og kropp. Se illustrasjonen av denne formen for tortur på (torturmetode nr 9 "Dead person's bed"): http://www.clearwisdom.net/emh/articles/2004/12/15/55600.html.

(2) "Yuan" er den kinesiske valuta; 500 yuan tilsvarer den månedlige lønningen til en byarbeider i Kina.

Kinesisk versjon tilgjengelig på: http://minghui.ca/mh/articles/2005/7/27/107099.html