Mer informasjon om unge Wang Boru: En tragisk, kort barndom

Wang Boru er en 16 år gammel tenåring, enebarn og elsket av sine foreldre. Tragisk nok var hans barndom over allerede for seks år siden, den 20. juli 1999.

Bilde 1: Wang Boru er 16 år i 2005	Bilde 3: Tiden går, og alt har blitt forandret. Dette bildet er av Borus far (Wang Hongbin) og mor (Feng Xiaomei). Barndommen for Boru er bare et verdifullt minne.

Boru husker godt den dagen etter at han hadde fylt 10. Han hadde kost seg med bursdagskaken dagen før, var tilfreds og sovnet den natten glad og trygg. Om morgenen da Boru stod opp, var han alene. Hans foreldre hadde forsvunnet, og hans hjem var tomt. Hva hadde skjedd den natten? Boru spurte alle han traff. De voksne kunne fortelle ham at hans foreldre hadde blitt arrestert ved midnatt.

Boru og tanten hans gikk lange avstander for å se etter foreldrene. Senere fant han ut at han hadde gått for å "appellere". Boru har glemt mye fra turen, men han husker at det var politimenn overalt. De kunne ikke komme forbi politiet. Han så at politiet arresterte mennesker på fortauene og ved Tiananmen-plassen (Den himmelske fredsplass). Han fortsatte å gå! Tanten hans forsvant også. Derfor måtte han bo sammen med forskjellige bekjentskaper. Til slutt var det noen som gjenkjente ham og tok ham med tilbake til Shijiazhuang.

Etter at han returnerte til Shijiazhuang, var Boru alene. Derfor ble han en tigger. Boru kan ikke huske alle hjemmene hvor han bodde for å finne skjul. Men når han av og til møter et bekjentskap på gaten, sier de til ham: "Dette barnet har allerede blitt så stort! Du bodde to dager i vårt hjem." Slektninger ringte hjem, men det var aldri noen som svarte. Derfor forsto de at noe hadde hendt med familien. Etter at slektinger til slutt fant Boru, så de at hans ben var fulle av åpne sår som avga puss og en gulhvit væske.

Omtrent en måned senere kom en av hans yngre onkler til hjemmet hans. Han tok Boru til et fengsel hvor han så foreldrene sine. Selv om det var et fengsel, ønsket Boru å være med foreldrene istedenfor å dra hjem. De voksne måtte ta ham med hjem med tvang.

En uke senere ble hans foreldre satt fri. Imidlertid ble hyppige besøk av ansatte ved gatekontoret og bostedskomitékontoret og ransakelser av politiet et vanlig syn. På "sensitive dager" hadde de voksne ikke noe annet valg enn å dra hjemmefra. Under disse dagene var Boru alene hjemme og spiste nudler. Noen ganger tok foreldrene han med seg ut i sin hjemløshet for å unngå forfølgelse. På veien, når de ble for sultne, delte de en bolle eller en søtpotet. Boru hadde blitt vant til dette livet. Skolen tiltrakk ham ikke lenger så mye. Han var ikke villig til å snakke om familiesaker med lærere og skolekamerater. Når han sov om natten, holdt han alltid fast i morens hånd. Han var hele tiden redd for at hun skulle forsvinne igjen før han våknet opp.

En natt i 2000 kom en gruppe politimenn til huset og arresterte faren. Hvor tok de faren hans? Borus mor visste ikke og heller ikke Boru. Nesten to måneder senere fikk de høre at faren hans hadde blitt dømt til tre års tvangsarbeid.

På grunn av utøveres redningsaksjoner fikk Borus far igjen friheten, før tiden, i juli 2003. På den dagen tok Boru og moren firmabilen hennes og kjørte for å hente faren. Håret til Borus far hadde blitt hvitt. Boru hadde ikke sett sin far på to år, og han visste ikke hva han skulle si da de møttes igjen. På veien hjem spurte faren om hans studier.

Familien var endelig gjenforent. Dessverre kunne de ikke lenger finne tilbake til varmen og lykken i familielivet de hadde før den 20. juli 1999. For å forsørge familien jobbet Borus mor veldig hardt, dag og natt. Foruten å hoste var Borus far stille. Han snakket av og til om hvor mørkt det var i arbeidsleiren. Mens han var i leiren, hadde ikke familien tillatelse til å besøke ham, og han fikk ikke sove i tre til fire dager om gangen. Vaktene hadde brent fingernegler med en lighter, hengt ham i vinduet og mye mer. Boru visste ikke hvordan han kunne trøste faren utenom å lage mat og vaske klær. Han forsto at han kunne gjøre faren glad om han studerte hardt, og han studerte derfor flittig.

En natt tre måneder senere tok moren hans syke far til sykehuset. Den følgende morgenen måtte moren gi Boru den triste beskjeden om at faren hadde gått bort på grunn av lungekreft.

Når Boru savner sin far, ser han på bildet – bildet av lykkeligere tider, da han svømte med sin far i helgene, eller da de gikk på tur på fjellet i familiens ferie. Boru kan da se faren igjen i tankene sine.

Etter at Borus far døde, har politiet arrestert tanten og onkelen hans. De klarte å rømme. En stund senere kom tanten hjem igjen, men hun var svært syk. Hun døde etter fem dager på sykehuset, på den Internasjonale barnedagen i 2004. Den dagen hun døde, så Boru tantens mann igjen. Etterpå visste ingen hvor han hadde dratt, men politiet besøkte ofte hans hjem for å spørre etter ham.

Ikke lenge etter at tanten hadde gått bort, forlot også bestefarens sjel denne verden. Den eldre mannen hadde kommet fra en landsby i nordøst for å bo med sine to døtre. Han hadde ikke forventet å se hans familie bli ødelagt i løpet av et år. Siden da var bestefaren ofte fortumlet. Hans helse ble verre, og han døde kort tid etter datterens død.

Boru, hans mor, bestemor og den tre år gamle fetteren Tian Xing var de siste fire medlemmene igjen av denne en gang lykkelige familien. Tian Xing er veldig uskyldig og lærer nå å synge. Han synger hele dagen. Boru synes veldig synd på ham siden han mistet begge foreldrene i så ung alder. Derfor tar Boru Tian Xing ofte til parken og leker med ham i helgene.

Boru er nå 16 år gammel og var nylig ferdig på ungdomsskolen. Han har ingen planer for fremtiden. Imidlertid, den eneste beslutningen han har gjort seg, er å absolutt ikke ha noe med politimenn å gjøre.

Kinesisk versjon tilgjengelig på http://minghui.ca/mh/articles/2005/8/9/108086.html