Historier fra det gamle Kina: Den gamle mesterens råd

En gammel mester tok sin unge disippel med seg for å gå ned fra fjellet og gjøre noen ærend. De traff på en eldre dame som nesten sultet i hjel.

Den gamle mesteren fant frem noe tørrmat og sølv og gav det til den gamle damen. Disippelen var ikke like villig til å gi dem fra seg. Den gamle mesteren forsøkte å opplyse ham og sa: ”Liv, død og ærbarhet er bare mellom våre tankekonsepter. Denne maten og sølvet er for at vi skal holde oss i live midlertidig. Imidlertid kan det redde hennes liv.” Disippelen hans så ut til å forstå noe av det og svarte respektfullt: ”Jeg vil huske dine ord. En dag når jeg kan bygge et stort tempel, vil jeg hjelpe de som er fattige.” Den gamle mesteren hørte hva han sa og ristet på hodet.

Noen år senere, da den gamle mesteren holdt på å dø, gav han disippelen en bok før han klarte å fullføre sin siste setning.

Den unge disippelen var ganske flink og fortsatte å utvide tempelet. Han tenkte at etter at tempelet var ferdig, ville han følge den gamle mesterens instruksjoner og redde flere fattige mennesker. Etter at tempelet var ferdig og det så ganske presentabelt ut, tenkte han: ”Kanskje jeg burde vente til tempelet er blitt større og bedre før jeg hjelper disse fattige menneskene.”

Tiden gikk. Flere tiår passerte, og tempelet ble forandret fra et gammelt, nedslitt sted til et praktfullt sted. Den unge disippelen var imidlertid så travel med å bygge tempelet at han glemte å gjøre en eneste god gjerning.

Før han døde husket han boken den gamle mesteren hadde gitt ham. Han åpnet boken og så disse ordene, skrevet av hans gamle mester på tittelsiden:

“Å hjelpe noen en gang er bedre enn å resitere skriftene i ti år.”

Faktisk trenger vi ikke vente til vi har tilstrekkelige evner før vi hjelper andre. Vi burde huske at en hjelpende hånd i tide er langt viktigere. Et hjelpende hjerte er naturlig, og det er fra vårt sanne selv. Når noen venter til han har tilstrekkelige ressurser eller evner, forsøker han bare å dekke over sin uvillighet.