Skeptisk til Kinas meddelelse om å stoppe organhøsting av henrettede fanger

Bare få dager før Den internasjonale menneskerettighetsdagen som er den 10. desember, kom nyheten om at Kina vil avvikle den internasjonalt fordømte praksisen med å høste organer fra fanger innen 1. januar 2015. Dette er neppe troverdig når en ser på styresmaktenes lange historie med å bryte lignende løfter, i henhold til globale ”menneskerettighets-vaktbikkjer”, Leger mot tvungen organhøsting (Doctors Against Forced Organ Harvesting, DAFOH).

Det finnes ingen indikasjoner på at Kina under nåværende omstendigheter vil klare å leve opp til løftene som det ble meldt om i de statlige mediene torsdag. Den kinesiske medisinforeningen kom første gang i 2007 med dette løftet. Det var året før de olympiske lekene ble holdt i Beijing. Mange planer for å få en slutt på den umenneskelige praksisen med høsting og tildeling av organer i hemmelighet, som uforholdsmessig rettes mot politiske fanger og medlemmer av etniske og minoriteter, som Falun Gong, har fulgt siden. Ingen av dem er oppfylt.

Den nye praksisen er mest sannsynlig det siste forsøket fra kinesiske styresmakter å stagge det økende internasjonale oppstyret mot praksisen. Den kanadiske internasjonale underkomitéen for menneskerettigheter kom nylig med en resolusjon som fordømte tvungen organhøsting i Kina. Et lignende lovforslag, H.Res.281, som nå sirkulerer i den amerikanske kongressen, har fått 245 støttespillere med bred støtte fra både demokratene og republikanerne.

De kinesiske styresmaktenes fordringer er spesielt vanskelig å godta med bakgrunn i forsyning av organdonasjoner i Kina. Med en gjennomsnittlig frivillig donasjonsrate på bare 0,6 per millioner er ikke Kina i posisjon av å etterkomme etterspørselen av organer. Selv årets angivelige 1.500 frivillige donorer er ikke nok til å dekke organer for de 10.000 transplantasjonene som er gjort.

Organdonasjonenes praksis er dystre. Røde kors i Kina, som er uten tilknytning til det internasjonale Røde Kors, mobiliserer organdonorer ved å betale ca 120.000 norske kroner, en praksis som bryter med 3 av de 11 veiledende prinsippene til Verdens Helseorganisasjon (WHO). I 2013 truet en av Kinas organdonorers koordinator med å skru av en kritisk skadet pasients pustemaskin hvis familien nektet å donere organene hans, hvis han døde.

Kina har også forsøkt å bløffe det internasjonale samfunnet tidligere, først i 2001, ved å nekte for at praksisen eksisterte og deretter gjennom det hemmelige China Organ Transplant Response System (COTRS). I mars i år snakket en kinesisk embetsmann om «frivillige organdonasjoner fra henrettede fanger» og intensjonen med å innskrive deres organer i COTRS sammen med vanlige borgere. De redefinerer dødsfanger til borgere som har rett til «å frivillig donere» sine organer. Men dette er imidlertid et brudd på internasjonal etisk standard for organtransplantasjon. Fangene er frarøvet sin frihet og under tvang og derfor ikke i stand til fritt å gi sitt frivillige samtykke.

Etter år med gjentatte, men uoppfylte meddelelser, kan ikke det internasjonale samfunnet ta Kina på ordet. For å kunne være en meningsfull, genuin, transparent verifikasjonsprosess må den inneholde følgende: ”Kina må sørge for åpen tilgang til organenes opphav for å garantere at levende samvittighetsfanger IKKE er tvunget til å bli med i et frivillig organdonasjonssystem.”

Den omfattende bruken av medisinske undersøkelser av tvangsarbeidsfanger gjenstår som kilde til bekymring og krever en åpen etterforskning.

Internasjonale inspektører må kunne verifisere at praksisen i Kina er i henhold til internasjonale krav.

Oversatt etter: http://en.minghui.org/html/articles/2014/12/9/147230.html