Erfaring fra et urolig Ukraina: Falun Dafa gir styrke til utøvere i sørøst

Red.anm: Kampene i Ukrainas sørøstlige regioner av Luhansk og Donetsk har blitt verre. Midt i kaoset er det mange borgere som ikke har noe annet sted å dra. Det er mange som opplever søvnløse netter i frykt. Denne artikkelen forteller om opplevelsene til tre Falun Dafa-utøvere i krigssonen som mestrer og overvinner frykten.

Alexander
Jeg er 60 år og bor i en høyblokk i Slovjansk [en by øst i Ukraina i Donetsk provinsen]. Vann og strømforsyningen er blitt kuttet. Vi må dra til andre områder for å kontakte omverdenen. Butikkene i nærheten har ikke varer. Jeg drikker vann fra en brønn i nabolaget.

Mange av de mer velstående innbyggerne har reist til andre steder. Jeg har oppholdt meg her uten inntekt og med hjelp fra min tro på Falun Dafa.

Om dagen prøver jeg å ta meg av mine daglige behov og studerer Fa. Når det er mørkt, gjør jeg Falun Dafa-øvelsene og sender ofte opprette tanker. Butikkhyllene er tomme. Det er ikke arbeid å få. De fleste, som meg, har ingen mulighet til å få noen form for inntekt.

Selv om jeg møter mange vansker, behandler jeg dem som kultiveringsmulighet til å gi slipp på mine fastholdende til komfort og andre menneskelige fastholdende.

Jeg husker ordene til Mester i “Path” i ”Essentials for Further Advancement II”:
“Kultivering er vanskelig. Det er vanskelig når en forferdelig katastrofe inntreffer, når ondskapen driver en grufull forfølgelse og når livet ditt står på spill. Da må du bestemt fortsette din kultiveringsvei uten at du lar noe i det menneskelige samfunnet påvirke kultiveringsveien din.”

En morgen var det enda en runde med skudd som ble avfyrt utenfor høyblokken der jeg bor. Først ble jeg redd, så roet jeg meg kjapt ned og satte meg ned for å gjøre den femte Falun Dafa-øvelsen, meditasjonen.

Da jeg satt og mediterte, sluttet gradvis den øredøvende lyden av skudd. Slovjansk har vært en base for de prorussiske separatistene. Jeg har ikke tenkt på eget liv og død. Jeg tror på Mesterens beskyttelse og får støtte fra min tro på Falun Dafa. Jeg klarte meg til de ukrainske tjenstemennene tok mitt område og en viss grad av fred kom tilbake til området.

Irina
Jeg klarte ikke å forlate Kramatorsk, byen jeg bor i, før situasjonen ble alvorlig. Jeg har aldri vært så redd i mitt 60 år lange liv, som da jeg så de prorussiske styrkene ankomme min region. Dette betydde at en krig ville bryte ut.

For å overvinne frykten fortsatte jeg å minne meg selv på at: Jeg er en Dafa-utøver som praktiserer Sannhet, Medfølelse og Toleranse. Disse gode verdiene vil bære meg gjennom dette; det er ingen grunn til å være redd. Selv om jeg var vitne til flere bombeangrep i nærheten, klarte jeg å undertrykke frykten.

I byen min foregår kampene vanligvis mellom kl 22.00 og 03.00. Innbyggere som meg, som har blitt igjen, har ofte søvnløse netter. Jeg er bare tre kilometer unna krigssonen. Når kampene starter, rister glasset i vinduene mine.

Morgenen etter ser jeg ofte folk som løper til busstasjonen med kofferter. Byen har blitt en spøkelsesby. Togene har for lengst sluttet å gå.

To dager før de ukrainske regjeringsstyrkene tok tilbake Slovjansk, ble et hus i nabolaget bombet. Minen som ble skutt, nådde tre etasjer opp og eksploderte da den traff bakken.

En annen gang sprengte en mine hundre meter unna hjemmet mitt. Vinduet mitt ble fullstendig knust. Det var flere personer som ble skadet, og mange store trær knakk. Jeg har vært trygg i denne situasjonen. De siste tre månedene har jeg klart meg uten vann, strøm, gass og med et svært begrenset matlager.

Jeg er svært takknemlig for Falun Dafas beskyttelse.

Nina
Jeg er 70 år gammel og bor i en liten by i nærheten av Lysytsjansk, en by som ligger sørøst i Ukraina, i nærheten av den russiske grensen. Jeg var svært redd i begynnelsen. Det føltes som om byen min ble separert fra Ukraina. Tre bruer ble ødelagt av bombing, veier til andre byer ble skadet, fabrikker ødelagt, tog sluttet å gå og matforsyninger stoppet.

Før kampene brøt ut, delte jeg ofte ut Falun Dafa-informasjonsmateriell til innbyggere og til og med til soldater, for å informere om forfølgelsen i Kina. Nå er det ingen i gatene lenger.

Kampene foregår vanligvis mellom 03.00 og 12.00. Jeg bor i femte etasje. Jeg sender hver dag opprette tanker for å be om støtte og beskyttelse fra Falun Dafa og Mester Li Hongzhi, grunnleggeren til Falun Dafa.

Jeg har klart å få fatningen igjen og har også bedt andre utøvere om å ikke være redde. I ett område hvor knuste glass er vanlig, har min bolig blitt bevart, til og med vinduene er intakte.

Naboenes boliger har alle mer eller mindre blitt skadet. Noen har mistet et hjørne grunnet bombingen. Noen har fått alle vinduene knust. Noen har fått takene ødelagt. En ni-etasjes bygning i nærheten ble helt ødelagt av bombingen.

Jeg sover ganske bra om nettene. En morgen snakket alle naboene om skudd som ble avfyrt etter midnatt. De fortalte om hvordan bakken ristet, ruter ble knust og til og med bikkjer som bjeffet ustanselig.

Jeg ble vekket rundt to om morgenen av skudd, men falt raskt tilbake i dyp søvn. Kampene sent på kveldene påvirket ikke søvnen min i det hele tatt. Jeg har vært vitne til raketter som har fløyet over den lille landsbyen. Jeg vet at jeg føler meg trygg på grunn av min tro på Falun Dafa.

Etter at de ukrainske styrkene fikk tilbake kontrollen over området, fortsatte jeg å dele ut informasjonsmateriell til soldatene. De tok med glede imot mitt materiell og hang opp kalendere med Falun Dafa-informasjon i kjøretøyene sine.

En tjenestemann i militæret ba meg forklare detaljert om utholdenhet og motet til Falun Dafa-utøverne i Kina; å stå i den brutale forfølgelsen på fredelig vis. Han takket meg gjentatte gangere for at jeg delte informasjonen med ham. Han har siden hjulpet meg med å spre forfølgelsen. Han har også gitt meg poteter, gryn og annen mat for å hjelpe meg med å overleve de nåværende vanskelighetene.

Når andre utøvere har ringt meg for å spørre om hvordan jeg har det, har jeg fortalt dem hva jeg tror av hele mitt hjerte: “Mesteren beskytter meg!”

Oversatt etter: http://en.minghui.org/html/articles/2014/9/2/2808.html