En svensk forretningsmann: Betraktninger fra innsiden av fengselet i Kina

Nå har mange av oss hørt Det kinesiske kommunistpartiets løfter om å avslutte tvangsarbeidsleire. Jeg håper oppriktig at det kommer til å skje. De andre formene for forvaring i Kina er ikke vekke; spesielt regimets systematiske fengselssystem; som er brutalt og lovløst som alltid. Jeg satt i kinesiske fengseler i syv år og har sett og erfart hvordan tilstandene er der.

Overgrep i land utenfor Kina anmeldes, fordi inspektører får adgang. Men siden Kommunistpartiet kom til makten i 1949, har det aldri vært frie, uavhengige granskninger av fengselssystemet i Kina. Da FN-personell var på besøk i 2005, ble innsynet og bevegelsene deres omhyggelig avgrenset.

Jeg satt i varetekt ved Beijing Qichu forvaringssenter i 2005, der FN’s spesialobservatør Manfred Novak fikk besøkstillatelse. Men FN fikk verken intervjue vestlige eller kinesiske fanger; de fikk bare observere tilstanden på cellene via overvåkningskamera. Novak rapporterte at styresmaktene blandet seg opp i alle forsøk på å intervjue tidligere innsatte, familiemedlemmer, advokater og menneskerettighetsaktivister.

Tilstanden i kinesiske fengsler var grufull. Cellene var mellom 7 og 21 kvadratmeter og 6 til 16 innsatte var stuet sammen i hver celle. Vi sov, spiste og gjorde fra oss i disse små rommene. Maten var motbydelig, og ikke en dag gikk uten at vi ble fysisk eller psykisk torturert av vaktene eller “innleide” fanger.

Slag, utsulting og tvangsarbeid er hverdagen til de som sitter innesperret i kinesiske fengsler. Selv mindre klager kan resultere i straff eller til og med døden for deg selv eller en innsatt. Noen fanger jeg kjente, forsøkte å begå selvmord fordi forholdene var så forferdelige. Bare noen få klarte det, mens de som mislyktes, ble straffet hardt.

Vakter kunne presse fanger til å tilstå forbrytelser de ble beskyldt for, ved å brekke fingre eller tilføre elektrisk sjokk. Hvis vaktene ikke ville at skadene skulle vises, utsatte de gjerne fangene for iskaldt vann eller tvang dem til å sitte, stå eller henge i anstrengende stillinger i timesvis.

Jeg fortalte alt dette til ambassader i vestlige land, men de gjorde ingen ting; kanskje fordi de ikke ønsket å risikere eget lands relasjon med Kina.

I den tiden jeg var fengslet i Kina, fra 2003 til 2010, utstedte Kina nye lover og ga mange løfter om å forbedre menneskerettighetsspolitikken. Flere i vesten trodde at ved å hjelpe Kinas økonomi og ved å gi Kina De olympiske leker i 2008, kunne det føre til mer respekt for menneskerettigheter og til og med demokrati. Det hele var fantasi. Denne fiksjonen, sammen med medvirkende grådighet, har hjulpet det kinesiske regimet å dekke over sannheten om overgrepene, mens folk driver handel med landet, som vanlig.

Vestens bukking og neiing har selvfølgelig også blitt brukt i Kommunistpartiets propaganda for å legitimere styresettet. Det lokale propagandasystemet som lager falske filmer for å vise hvor bra fengselslivet i Kina er, resulterer i at kineserne ikke vet noe om virkeligheten. Utenlandske medier har bare så vidt kastet lys på forholdene ved forvaringssentrene, kanskje fordi en dyptgående etterforsking vil føre til at de kastes ut av Kina. Akkurat det skjedde med Al Jazeera etter at de laget en dokumentar om systemet i slavearbeidsleire, som inneholdt utdypende intervjuer med tidligere Falun Gong-fanger.

Bortforklaringer om mangel på bevis på overgrep er også årsaken til at vestlige land utøver minimalt politisk og diplomatisk press på det kinesiske regimet. I skyggen av dette fortsetter regimet overgrepene; blant annet organhøsting fra levende fanger. Noen av dem er fanger dømt til døden, mens de fleste er Falun Gong-utøvere, men også andre samvittighetsfanger.

Da jeg satt i fengselet i Beijing, var organrøveri et velkjent fenomen for alle fangene på avdelingen for dødsdømte. En politimann jeg snakket med, innrømmet dette. “Hva så?” sa han. “De skal dø uansett, så la sykehusene gjøre hva de vil med organene.” Jeg glemmer aldri en fange som fortalte at han akkurat hadde truffet en person fra hjembyen som egentlig allerede skulle ha vært henrettet og kremert. Denne personen hadde fått informasjon om henrettelsen hans, for familien hadde mottatt asken hans for to år siden.

Dette tydeliggjør for oss alle at mange innsatte holdes i live, slik at organene kan passe til donasjon. Deretter finner den virkelige henrettelsen sted; organfjerning med døden til følge. En lignende prosess ble brukt mot samvittighetsfanger, som uighurer på 1990-tallet og et stort antall Falun Gong-utøvere fra 2000 og fram til i dag. Vestlige land har ikke vist interesse for å se nærmere på denne moderne form for ondskap som skjer rett foran øynene på dem.

Jeg håper ledere og politikere fra demokratiske, vestlige land, inkludert Amerika og Sverige som jeg kommer fra, som samhandler med kinesiske ledere, vil våge å fortelle at de har full kjennskap til hva som skjer i Kina. Jeg håper også at de tør kreve at alle samvittighetsfanger løslates.

George Karimi er svensk forretningsmann, opprinnelig fra Armenia. Han ble dømt til livstid i Kina etter at en av forretningsforbindelsene ble torturert og tvunget til å beskylde ham for å forfalske penger. Han har tilbrakt sju år i kinesiske fengsler, inntil han ble overført til Sverige i 2010. Etter å ha fått redusert dommen, skal han løslates i november 2015. Karimi skrev nylig en bok om sine erfaringer.

Oversatt etter: http://www.theepochtimes.com/n3/571541-the-view-from-inside-chinas-brutal-prison-system/