Kina: Flere behandler Falun Gong-utøvere med vennlighet
 

Kina: Flere behandler Falun Gong-utøvere med vennlighet

Jeg er 54 år og praktiserer Falun Gong som er en åndelig metode som lærer folk å leve etter prinsippene Sannhet, Medfølelse og Toleranse. I løpet av de siste 18 årene, under forfølgelsen av Falun Gong, har jeg vært fengslet i ulike sentre for hjernevask, tvangsarbeidsleirer og fengsel. Nå må jeg holde meg borte fra hjemmet mitt for å unngå å bli arrestert.

Jeg har møtt mange mennesker som vet at forfølgelsen er feil og som velger å stå for det som er rett. De er gode mot utøverne, til tross for myndighetenes fyldige propaganda som sverter metoden. De støtter, beskytter og hjelper utøvere under ulike omstendigheter. Noen av historiene forteller jeg her.

Elever beskyttet meg mot politiet
Jeg er lærer og underviste i grunnskolen. I 2004 dukket det en dag opp flere polititjenestemenn midt i undervisningen min for å få meg til å “bekrefte noen fakta”. Jeg nektet å snakke med dem. De sendte en lærer til meg for å overtale meg til å forlate klasserommet. Jeg sa til henne at jeg ikke hadde gjort noe galt og at jeg ikke ønsket at de kom og avbrøt timen min. Læreren hvisket til meg og advarte meg om at de var i ferd med å føre meg bort.

Alle elevene mine kjente til forfølgelsen og hvorfor den var helt feil. De skjønte at myndighetene var i ferd med å hente meg, og de ble sinte og bekymret. Da de tilbød seg å beskytte meg mot politiet, begynte jeg å gråte. Jeg besluttet å dra tidlig fra skolen den dagen. Mange elever ble med meg. De omringet meg og fulgte meg ut av skolen.

Politiet og skoleadministrasjonen holdt elevene igjen etter skoletid og krevde å få vite hvor jeg befant meg. Elevene var uredde og svarte: “Vi vet ikke”.

To måneder senere dro jeg tilbake til skolen, og de mottok meg som om jeg skulle vært et lenge savnet og bortkommet familiemedlem. De ropte, lo og gråt. Jentene tok meg i hånden og ville ikke slippe meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen.

Cellekamerater ga Falun Gong sine beste ønsker
I 2006 satt jeg fengslet i et forvaringssenter fordi jeg hadde snakket med elevene mine om Falun Gong. En av cellekameratene, Mizhen [alias], hadde vært en meget akseptert forretningsfører. Hun var høyt utdannet, snill og kom godt overens med alle. Samme dag som jeg ankom, sa hun til meg at hun hadde grunnleggeren av Falun Gong, Mester Li Hongzhis, artikler, en klokke og litt sengtøy til meg. Hun sa: “En utøver ba meg beholde dette til den neste utøveren som kom hit.” Jeg var veldig glad over å kunne lese Falun Gong-artikler og vite når det var tid for å gjøre “opprette tanker”.

Vi måtte gjøre hardt arbeid hver dag og monterte lightere. Mizhen var veldig rask og utførte ofte mer enn hun ble bedt om. Som belønning fikk hun mat og drikke. Hun delte med alle, inkludert utøverne. Vi pratet med henne om Falun Gong hver gang vi fikk anledning.

En dag produserte vi mange flere lightere enn påkrevd, så vaktene bestilte noen middagsretter og litt øl til oss. Jeg skålte i vann: “Jeg håper alle snarest får komme trygt hjem og ta med seg Falun Gongs lære til familie og venner”. Mizhen skålte tilbake: “Jeg håper oppriktig at Falun Gong vil få en oppreisning og at ondskapen elimineres!” Alle lo og klappet.

Før jeg dro fra forvaringssenteret skrev en ung jente i notisboken min: “Jeg ønsker deg lykke til med metoden din.”

Tommel opp fra en innsatt
I 2007 ble jeg satt i et kvinnefengsel. De fleste innsatte der var etniske minoriteter, enkle og vennlige. De måtte utføre mye tungt arbeid utenfor cellen og fikk arbeidsoppgaver tilbake i cellene også. De var konstant utslitte.

Jeg fikk ikke lov til å forlate cellen fordi jeg nektet å oppgi Falun Gong. Jeg besluttet å hjelpe de andre med oppgavene i cellen slik at de kunne hvile litt. Jeg rengjorde cellen, stablet tallerknene da de kom tilbake, og jeg vasket opp. Hver søndag hjalp jeg dem med å skrive brev hjem, og jeg brukte Falun Gong-prinsippene for å lære dem å ikke bryte prinsippene i fremtiden. De likte det jeg sa, og de fikk vite at forfølgelsen var urettmessig. En dag, under en samtale, skjønte en innsatt at jeg er Falun Gong-utøver. Hun gav meg tommelen opp og sa: “Falun Gong er best!”

De to innsatte som vaktene hadde beordret til å passe på meg, var også veldig greie mot meg. De anmeldte meg aldri og hjalp utøvere ved behov.

Fangevokter krevde rettighet på mine vegne
En dag i 2008 ba jeg om å få treffe vakt B for å diskutere mine bekymringer. Hun var alene på kontoret, og under samtalen følte jeg at hun var et godt menneske med god bakgrunn. Jeg startet med å fortelle hvordan jeg begynte å praktisere og hvorfor forfølgelsen var urettmessig. Hun stanset meg ikke før halvannen time senere da andre vakter kom tilbake fra middag. Jeg visste hun beskyttet meg. Senere fikk jeg vite at hun hadde møtt mange utøvere og fått vite om forfølgelsen. Hun deltok aldri i forfølgelsen og mishandlet ikke utøvere.

Reglene i fengselet tillot ikke utøvere å kjøpe mat eller å ringe hjem hvis de nektet å frasi sin overbevisning. Under det kinesiske nyttåret, da andre fanger handlet på supermarkedet, hadde ikke utøverne noe ekstra mat. Vaktene ville konfiskert hvilken som helst mat fra utøverne, om de fant den.

En dag fikk jeg en melding fra en innsatt: “Vakt B spør om du ønsker å ta en telefonsamtale.” Selvfølgelig ville jeg det. Jeg hadde ikke snakket med familien min på over fire år!

Noen dager senere fortalte vakt B meg at andre vakter var altfor rå og tillot ikke Falun Gong-utøvere å kjøpe mat under høytider. “Jeg vil beskytte rettighetene dine”, sa hun til meg. Neste dag fikk hun noen til å handle mat for meg.

Mange Falun Gong-utøvere ble sendt til senter for hjernevask etter at de var ferdige å sone fengselsstraffene sine. Der fortsatte torturen fordi de nektet å gi slipp på metoden. Rett før jeg var ferdig å sone min straff, sa vakt B til meg: “Kom aldri tilbake hit etter at du har dratt herifra. Du vet hvordan det er her.” Jeg takket henne og lovet at jeg aldri ville komme tilbake.

Den dagen jeg ble satt fri, kom hun, selv om det ikke var hennes oppgave. Jeg spurte om hun ville følge meg ut, og det ville hun. Hun bar bagen min til porten og spurte den som hentet meg: “Hvor fører du henne?” Personen lovet å bringe meg rett hjem. Deretter kunne hun fortelle at jeg var den beste innsatte som fengselet noen sinne hadde hatt.

Oversatt etter:
http://www.clearwisdom.net/html/articles/2017/10/8/165987.html

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.