Å kultivere ens moral ved å tolerere falsk anklagelse

Den eldre mannen Wei var faren til Wei Lianfang fra Changzhou. Den eldre Wei var meget dyktig i tradisjonell kinesisk medisin og likte å gjøre gode gjerninger. Han var like engasjert i både å behandle rike som fattige, uten å akseptere noen gaver til gjengjeld. Da mennesker i nød kom til ham for behandling, nektet han å ta betaling. Istedenfor gav ham dem gratis medisin og gav dem penger. Da folk kom langveisfra for å få medisinsk hjelp, gav ham dem et måltid med ris eller pannekaker før han begynte den medisinske undersøkelsen. Han sa på spøk, ”Fordi de har gått langt og fordi at de var sultne, var deres puls ustabil. Ved å gi dem mat og hvile først, ble pulsene deres rolige igjen. Jeg prøver ikke å gjøre gode gjerninger. Det er en yrkeshemmelighet som jeg bruker for å vise min mesterlighet i medisin!” Han prøvde ofte å gjemme sine gode gjerninger med unnskyldinger av samme natur.

En dag ble den eldre Wei invitert til en pasients hus for å behandle hans sykdom. Senere var ca 400 gram sølv borte som lå ved siden av puten til pasienten. Pasientens sønn mistenkte at den eldre Wei hadde tatt sølvet, men han nølte med å konfrontere doktoren. Han ble fortalt at han burde knele foran Weis hjem med en bunt røkelse. Wei var forundret over hans opptreden og spurte, ”hvorfor gjør du dette?” Mannen svarte, ”Jeg lurer på noe og ønsker å spørre deg om det, men jeg er redd jeg kanskje vil fornærme deg.” Wei sa til ham, ”jeg kommer ikke til å bli fornærmet. Bare si hva du lurer på.” Mannen fortalte ham hva som hadde skjedd. Wei inviterte ham inn og sa, ”sannelig, jeg har tatt sølvet på grunn av et nødstilfelle. Jeg hadde planlagt å returnere sølvet til dere når jeg undersøker din far i morgen. Siden du har spurt meg etter sølvet i dag, skal du få det med en gang. Vær snill og ikke fortell noen om det!” Så gav han 400 gram sølv til pasientens sønn.

Da pasientens sønn knelte foran Weis dør med en bunt røkelse, sa alle tilskuerne at Wei alltid hadde vært en nobel og respektabel mann, og at pasientens sønn ikke burde anklage ham for å stjele penger. Men da mannen kom ut fra Weis hus med sølv i hendene, sukket alle i skuffelse. De sa, ”det er kjent at en manns sanne karakter ikke kan dømmes etter hans utseende, men hvem hadde forventet at Wei var slik en person!” Alle i byen begynte å fordømme og baksnakke Wei, men han latet til å være upåvirket av den harde kritikken.

Like etter ble pasienten fullstendig frisk fra sykdommen. Da han redde sengen sin, fant han sølvet som manglet under madrassen. Han var sjokkert over funnet og uttalte i anger, ”Jeg hadde aldri mistet sølvet! Men jeg har ødelagt ryktet til en god mann med høy moralsk karakter! Hva skal jeg gjøre!? Jeg må gå til Weis hus og gi ham pengene tilbake foran alle sammen! Han må ikke lide en slik urett lengre!”

Denne gangen gikk han og sønnen sammen til Weis hus. De knelte begge to, og hver av dem hadde med en bunt røkelse. Wei så dem og spurte med et smil, ”Hvorfor er dere her i dag?” Faren og sønnen sa flaut, ”Vi har funnet sølvet hjemme. Vi anklaget deg på falsk grunnlag! Vi burde bli dømt! Vi har kommet for å gi tilbake sølvet som du gav oss.” Wei løftet dem opp med et smil og sa, ”Det er da ingenting. Ingen grunn til å føle seg skyldig!”

Pasientens sønn spurte Wei, ”Den dagen da jeg fornærmet deg ved å anklage deg for å stjele, hvorfor forsvarte du ikke deg? Hvorfor valgte du å tolerere en falsk anklagelse? Jeg føler meg så skamfull! Du er så sjenerøs og tilgir oss. Jeg lurer på om du kan være så snill å forklare hvorfor du ikke forsvarte deg selv?”

Wei forklarte med et smil, ”Din far og jeg er naboer. Jeg har kjent ham som en veldig sparsommelig person. Om han fikk høre at han hadde mistet 400 gram sølv fra sengen, er det sannsynlig at han hadde blitt mer syk og denne dårlige nyheten kunne krevd livet hans. Jeg ville mye heller tolerere falsk anklagelse for din fars helses skyld. Da du brakte sølvet tilbake til din far, ville han visselig føle seg bedre og bli frisk fra sykdommen!”

Etter å ha hørt disse oppriktige ord, knelte de begge ned igjen og bukket gjentatte ganger til Wei. Pasienten sa, ”Takk skal du ha! Takk for din høye moralske standard. Du har reddet livet mitt ved å gi opp ditt eget rykte!” Wei inviterte dem inn og hadde et par drinker med dem. Faren og sønnen drog lykkelig derifra.

Samme dag samlet en haug med mennesker seg rundt Weis hus som en tykk vegg. Alle sa at Weis moralske standard virkelig var veldig høy. Siden den dagen har folk begynt å kalle ham ”Barmhjertige Wei.”

Det er sjeldent at en mann er upåvirket av falske anklagelser foran alle og ikke forsvarer seg selv. Men Wei tenkte på ingenting annet enn helsen til mannen som feilaktig hadde anklaget ham for å stjele. Han var villig til å hjelpe ham med å bli bedre ved å ofre sitt eget gode navn og rykte. Da folk takket Wei for hans tilgivelse og sjenerøsitet, var han ikke arrogant i det hele tatt. Han tenkte enkelt nok at dette er en karakterstandard som en mann burde ha.