En 13 år gammel jentes hjerteskjærende historie: Intervju med Li Ying, datter av Chen Shulan

13 år gamle Li Ying er datter av Falun Dafa utøver Chen Shulan (mor) fra byen Zhangjiakou i Hebei provinsen. Li Yings mor, bestefar og bestemor er ulovlig internert fordi de øver Falun Gong. Begge onklene hennes og en tante døde av forfølgelsen. For to år siden sendte Changping fylkets 610 kontor Li Ying til et sykepleiehjem. I de siste to årene har hun vært det eneste barnet som bor der. Dessuten har hun mens hun er i sykepleiehjemmet ingen personlig frihet.

Li Yings onkel Chen Aizhong ble sent til Tangshan nummer 1 tvangsarbeidsleir den 12. september 2001. Åtte dager senere døde han fra torturen. Li Yings tante Chen Hongping ble arrestert og alvorlig banket opp av politiet ved Donghuayuan politistasjon i Huailai fylket. Begge leggene hennes ble brukket som følge av bankingen. Senere ble hun sendt til Gangyang tvangsarbeidsleir for videre forfølgelse. Hun døde den 5. mars 2003. Li Yings andre onkel Chen Aili led en hard forfølgelse og han døde den 5. November 2004.

Rett før nyttåret 2005 møtte vi Li Ying. Selv om hun var bare 13 år gammel, viste øynene hennes tidlig modenhet og var fylt med sørgmodighet. Det er tydelig at vanskelighetene og motgangen i livet har etterlatt mange sår i hennes hjerte.

Siden hennes mor ble kidnappet har Li Ying mistet sitt hjem. I de siste 25 månedene (9. januar 2003 – 4. februar 2005) har hun bodd her i sykepleiehjemmet.	Utenfor Chaofengan hjernevaskingssenter. (Dette hjernevaskingssenteret er skjult uten noen skilt utenfor)

Li Ying tilbrakte en ensom periode på over 3 måneder her.	Et nylig bilde av Li Ying	Li Ying gikk på skolen her fra 1998 til 2004

Minghui journalist: Hva heter du og hvor gammel er du?

Li Ying: Mitt navn er Li Ying og jeg er 13 år.

Journalist: I har hørt at du har bodd i sykepleiehjemmet i Changping, stemmer det? Hvorfor bor du på et sykepleiehjem i din alder? Hvor er moren din?

Li Ying: "610 kontoret" og politiet splittet min mor og meg med makt. De sendte meg til sykepleiehjemmet og de tok min mor.

Journalist: Når var det? Kan du huske hva som skjedde?

Li Ying: Det var om morgenen den 17. September 2002. Jeg var på skolen (Chengbei sjette gates grunnskole, Changping, Beijing) og hadde min tredje time den dagen. En lærer (etternavn Wang) fra lærerkontoret tok meg med utenfor klasserommet.

Han sa til meg; "Du trenger å gå å studere noe."

Jeg spurte; "Hvorfor meg? Skal noen andre elever også gå?"

"Du skal bare gå å studere," svarte han uten å svare på spørsmålet mitt. Deretter skjøv han meg inn i en ventende svart bil som var parkert på skolegården. Det var fire voksne i bilen. Jeg kjente ingen av dem. Jeg var veldig redd på det tidspunktet. Jeg viste ikke hvem de var og hvor de skulle ta meg. Ingen av dem sa noen til meg.

Femten minutter senere stoppet vi på et ukjent sted. To politikonstabler holdt vakt ved døren.

Jeg fulgte etter dem da de gikk i vei. Plutselig hørte jeg min mammas stemme. Jeg sprang mot lyden og så min mor stående i et rom. Klærne hennes var i uorden og hun hadde fremdeles på seg slippers. Etter en stund ble jeg etterlatt sammen med min mor og en politimann fra Changping Nasjonal Sikkerhet som heter Wang Yue (også kalt Wang Jiecheng, de har alle 2 navn) som tok opp min mors ord i rommet.

På den tiden fant jeg ut at jeg var på et feriehus i Chaofengan i Changping fylke. Dette stedet er faktisk brukt som hjernevaskingssenter for Falun Gong utøvere.

Rundt klokken åtte om kvelden hadde de tenkt å ta mammaen min fra meg. Jeg holdt fast i min mors arm og ville ikke slippe. Jeg prøvde å hindre alle å komme i nærheten av min mamma. Jeg sparket og skrek, og sloss med dem når de kom nær. Jeg ville ikke at de skulle ta ifra meg mammaen min. De kom ingen steder så de gikk utenfor for å snakke. Noen ble igjen i rommet og prøvde å overtale meg, men jeg nektet å høre på dem. Jeg visste ikke hvor de ville ta mammaen min. Jeg visste at de slo min onkel til døde. Ville min mamma også bli banket til døde? Jeg trodde at hvis jeg lot henne gå så ville jeg kanskje aldri se henne igjen. Jeg var så redd at jeg holdt hardt fast i mors hånd og nektet å slippe. Jeg kunne ikke være uten en mamma.

Etter en halv time startet de å forhandle med meg. De sa at de ville la meg se mamma en gang i måneden. Jeg var ikke enig. Da sa de at de ville la meg se henne en gang i uken. Til sist tok de henne. Mitt hjerte verket mens jeg så mamma bli tatt bort med makt.

Intervjuer: Vet du hvor din mor ble arrestert?

Li Ying: Jeg vet ikke alle detaljene. Jeg hørte fra min bestemor senere at det var i vårt eget hjem. Da vi var på hjernevaskingssenteret hadde mamma ingen sjanser til å fortelle meg noe.

Intervjuer: Har du noen andre familiemedlemmer? Hvor er din far?

Li Ying: Jeg har ingen pappa. På den tiden var min bestemor internert i Huailai fylkets fengsel: min onkel Chen Aizhong var død på grunn av forfølgelsen; min bestefar var internert i Beijiao fengslet i byen Shijiazhuang i Hebei provinsen; min andre onkel Chen Aili var internert i Jidong fengslet i Hebei provinsen; og min tante var internert i Gaoyang kvinne fengsel i Hebei. Jeg visste ikke hvor de hadde tatt min mamma, Chen Shulan.

Selv om de tok bort hele familien min og jeg ikke hadde noe hjem å gå til ville jeg fortsatt ut. Jeg var det eneste barnet i hjernevaskingssenteret. Jeg var virkelig skremt.

Den kvelden prøvde de etter tur å indoktrinere meg med propaganda som rakker ned på Falun Gong. De truet med at jeg ikke ville være i stand til å gå til skolen hvis jeg nektet å ”transformere” meg. Ikke før etter klokka 22 lot de meg få hvile. Det stedet var fylt opp av frykt. Jeg var virkelig redd der. De ville ikke la meg dra hjem, de tvang meg til å bo der.

Jeg sa til dem: “Enten så slipper dere meg ut, eller lar læreren min komme hit.” Jeg ønsket å gjøre det vanskelig for de. Jeg forventet ikke at de ville bringe hit grunnskolelæreren min, Hu Jingzhi. De arrangerte et møte med henne, meg og en som hadde ansvaret for å hjernevaske meg, i et rom. Jeg er veldig takknemlig overfor læreren min som tilbrakte den forferdelige og uforglemmelige natten sammen med meg.

Neste morgen tvang de meg til å se på videofilmer som sverter Falun Gong. Disse menneskene var så forferdelige. De tok vekk min mamma og lot meg ikke gå hjem. De lot meg ikke gå til skolen neste dag, og de ville at jeg skulle se på svertende videoer. Jeg sa jeg var trøtt, og nektet å se på. En kvinne, med etternavn Gao, spilte av lydkassetter og tvang meg til å høre på. Jeg ville ikke høre så jeg startet et oppstyr med henne. Hun hindret meg i å skru av kassettspilleren og truet meg med at ”hvis du ikke endrer deg og signerer papiret så kan vi ikke la deg gå tilbake til skolen.” Senere så anklaget hun meg for å ha prøvd å knuse kassettspilleren, men det var ikke sant.

Det var en mann i 40-årene som het Ren Jiajie eller Ren Jiahuai ved hjernevaskingssenteret. Han hadde vært utøver før, men hadde blitt ”transformert.” Han var der for å hjelpe til å transformere andre. Han ba meg om å skrive en erklæring der jeg tok avstand fra Falun Gong, men jeg nektet. Så han skrev en selv og ba meg om å kopiere den. Men jeg nektet igjen. Jeg fortalte ham at ”Onkelen min døde før han ville skrive en. Jeg kommer ikke til å gjøre det heller.”

De hindret meg ifra å sove helt til 1-2 tiden på natten. De truet meg også med at jeg ikke kunne gå tilbake til skolen om jeg nektet å skrive en diskrediterende erklæring eller signere en. Alle disse voksne menneskene omringet meg, en 5. klassing, og oppførte seg truende. Jeg mistet min personlige frihet og min rett til å gå på skolen.

En ettermiddag låste de meg inn på et rom sammen med 4 eller 5 voksne. De omringet meg, og forsøkte å fortelle meg sine forvridde forståelser. Så jeg fortalte dem hvordan min onkel døde på grunn av forfølgelsen. Jeg kunne ikke vinne diskusjonen med dem, så jeg forsøkte å forlate rommet, men døren var låst fra utsiden. De slapp meg ikke ut før i middagstiden. Og hvor enn jeg gikk, så var det 2 eller 3 mennesker som fulgte meg, innskrenket min personlige frihet.

Åtte dager senere ble jeg tvunget til å skrive under på en erklæring slik at jeg kunne gå tilbake til skolen. Men de lot meg ikke dra hjem selv etter at jeg hadde signert. Jeg ble tvunget til å bo på Chaofengan Hjernevaskingssenter. Hver dag ble jeg fraktet til og fra skolen i en skolebuss. Jeg hadde ingen frihet.

Disse menneskene var så slemme. De fengslet hele familien min, ikke engang et barn som meg kan slippe unna. Disse menneskene drepte onkelen min. Jeg føler meg trist når jeg tenker på ham og hvordan han brutalt ble forfulgt. Han ble fengslet flere ganger fordi han fortalte sannheten. Jeg så med mine egne øyne hvor nådeløst han hadde blitt slått.

Det var nyttårsdag 2001. Syv personer fra min familie dro til Den Himmelske Freds Plass for å fortelle sannheten om Fa. Det var siste gangen hele min familie var sammen. Det snødde lett den dagen. Omtrent 8 om morgenen slo vi opp en håndlaget banner på plassen. Den var to meter lang, med røde tegn på en gul bakgrunn. Det sto ”Falun Dafa er bra”. Hele familien ropte ut ”Falun Dafa er bra!” Plutselig så dukket flere sivilkledde politimenn opp fra intet. De dyttet oss til bakken og nappet vekk banneret. Jeg var på bunnen i haugen av mennesker. Jeg snudde på hodet og så en mann som slo bestefaren min i ryggen. En annen mann tråkket på hodet til onkelen min, og rullet hodet hans fram og tilbake som om han tråkket på en sigarettsneip. Det kom blod ut fra min onkels ører med en gang. Men onkelen min var sterk, han forsatte å rope ut ”Falun Dafa er bra!” Det var mange mennesker som sto rundt oss og så på.

Senere satte de oss inn i en buss. Det var mer en seksti utøvere på den bussen. Jeg tok ledelsen og ropte ut ”Falun Dafa er bra! Falun Dafa er den opprette vei!” Jeg ropte en gang, de andre fulgte på en gang. Slik ropte vi hele veien.

Intervjuer: Hvor lenge bodde du på Chaofengan Hjernevaskingssenter?

Li Ying: Omtrent tre uker. De plaget meg hver dag. Åtte dager senere ble jeg tvunget til å skrive under på erklæringen deres. Neste dag lot de meg dra tilbake til skolen. Men jeg hadde fremdeles ikke noen personlig frihet. Jeg ble overvåket hver dag. Om natten måtte jeg dra tilbake til det forferdelige stedet. Jeg ble kvalm av det stedet. Jeg ville ikke bo der. Etter to eller tre uker foreslo jeg at de kunne la meg bo på et privat internat. (Det er et foretak som gir barn måltider og et sted å bo mens foreldrene er for travle.) Dagen før min mor ble arrestert ordnet hun en plass for meg på et slikt sted.

Natten før jeg forlot hjernevaskingssenteret ble jeg kalt inn på et rom av en mann og en kvinne. De ville at jeg skulle gi dem en muntlig garanti om at jeg ikke ville praktisere Falun Gong. Kvinnen satt der med øynene innsnerpet som om hun ventet på at jeg skulle si noe. Etter hennes uttrykk å dømme, ville jeg ikke få noe søvn eller få gå på skole om jeg ikke samarbeidet. Jeg nølte lenge. Det var andre halvdel av natten, og jeg var så trøtt. Til slutt ga jeg dem en ”muntlig garanti” mot min egen vilje før hun ville la meg gå. Når jeg tenker tilbake så angrer jeg virkelig på det jeg sa om Falun Dafa den gangen. Men de tvang meg, og jeg var redd. Alt jeg ville var å komme ut derfra.

Etter dette sendte de meg til det private internatet som ble drevet av en kvinne som het Zhang. Jeg var der fra mandag til fredag. På lørdag og søndag er internatet stengt da alle barna drar hjem til foreldrene i helgene. Men jeg hadde ingen plass å gå til disse dagene. Etter noe diskusjon på skolen ble det bestemt at en del lærere skulle ta meg inn i helgene etter tur. Noen av lærerne kjente jeg ikke en gang. Alle behandlet meg veldig godt, men jeg følte meg utilpass fordi det virket som om jeg bare var en ekstra person i denne verden.

På slutten av hver dag ble de andre barna hentet på skolen av foreldrene sine. Men jeg var blitt foreldreløs og hjelpeløs med ingen steder å gå til. Spesielt i helgene var det bestandig noen som spurte meg om hvorfor det ikke var noen som kom for å hente meg. Jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle svare. Jeg ville minnes min mor. Det er ingen jeg kan elske som min mor. Jeg syntes synd på meg selv. Jeg ville gråte, men turte ikke. Så jeg holdt alt inni meg.

Intervjuer: Hvor lenge bodde du på internatet? Hvem betalte for det?

Li Ying: Det var omtrent tre måneder. Det kostet 500 yuan per måned. Moren min betalte for en halv måned dagen før hun ble arrestert. Etterpå var det skolen som betalte.

Den 9. januar 2003 sendte “610 kontoret” meg til Changping Pleiehjem mot min vilje. Pleiehjemmet ligger usentralt ved foten av et fjell. Det er veldig langt fra skolen. Jeg måtte gå til skolen hver dag, og på vinteren var det bestandig mørkt når jeg gikk tilbake fra skolen. Det var ikke noen gatelys på strekningen. Det er lite folk, og få hus. Jeg skalv ofte av frykt når jeg gikk den veien. Noen ganger var jeg helt alene på veien. Når det blåste beveget trærne seg som spøkelser og hjertet mitt følte redsel. [Note: I henhold til undersøkelser forfatteren har gjort, så er det omtrent 2,9 km fra skolen til pleiehjemmet. Hver dag gjør Li Ying to rundturer.]

Intervjuer: Har du fortalt dem om dette?

Li Ying: Jeg fortalte dem mange ganger, jeg fortalte Ling Guojun, som er assisterende direktør ved pleiehjemmet, og Kang Li, som er assisterende leder av 610 kontoret. Jeg sa ”Jeg er redd. Kan jeg dra til skolen på sykkel eller buss?” De sa nei og ignorerte meg fullstendig. Jeg savnet virkelig moren min fordi ingen andre i denne verden la merke til meg, eller brydde seg om meg.

Så jeg måtte gå den veien hver dag med hjertet i halsen hele tiden. Jeg følte en uforklarlig redsel etter skolen om vinteren, når det var mørkt. Jeg visste ikke hvor mye lenger jeg måtte gå den veien. (Hun rister på hodet når hun sier dette.)

Intervjuer: Hvor mange ganger har du sett moren din etter at du kom til pleiehjemmet? Så du henne en gang i uken?

Li Ying: De løy fullstendig til meg. Jeg så moren min bare en gang på mer enn to år, og det var mens onkel Aili levde. Han tok meg med for å se mor. De er sånne kjeltringer, de fortalte meg så mange løgner.

På pleiehjemmet fikk jeg ikke den kjærlighet og omsorg som er normalt for en jente på min alder. Jeg levde verre enn en tigger på gata. En tigger har frihet og det hadde ikke jeg. Alle andre som bodde på pleiehjemmet hadde besøk fra familien uansett hvor lenge de skulle være der. For min del ble jeg sluppet av der av agenter fra 610 kontoret og de forlot meg alene. De godkjente ikke mine forespørsler om å få se min mor eller dra til min bestemors hjem.

Intervjuer: Hvor så du din mor? Hvilket år var det? Husker du det?

Li Ying: Det var den 16. februar 2004. Jeg så henne ved Tiantanghe kvinnefengsel i Beijing. Mor var dømt til sju og ett halvt år i fengsel. Hun var nesten ugjenkjennelig på grunn av torturen. Håret hennes var mer enn halvt hvitt, og hun så meget eldre ut enn hennes alder. Hun var bare en skygge av seg selv, den unge og vakre kvinnen. Jeg ville gråte, men ville ikke opprøre henne så jeg holdt tårene mine tilbake.
Vaktene så at jeg var trist, så de løy til meg og sa “Moren din er lykkelig her.” Hvem kunne tro på det? Hvem kan tilbringe en lykkelig tid i fengsel? Sju og ett halvt år er ikke kort!

Mor gråt mye da hun fikk høre at min tante og hennes søster var torturert til døde. Tante døde i en dårlig tilstand. De fraktet tanta mi tilbake hit fra Gaoyang kvinnefengsel i Hebei provinsen. Hun hadde et mentalt sammenbrudd, og gjenkjente ikke engang sine foreldre. Hun var ikledd filler.

Intervjuer: Hvilket år døde din tante?

Li Ying: Den 5. mars 2003. Tanta mi var veldig pen, jeg har fremdeles bilde av henne.

Intervjuer: Hvor lenge varte besøket hos din mor?

Li Ying: Bare 30 minutter. Jeg snakket med henne i en telefon gjennom en glasskillevegg. Jeg kunne ikke si mange av de tingene jeg ønsket å si, fordi en vakt sto like i nærheten og fulgte med på meg. Jeg ønsket så mye å klemme og kysse moren min, men jeg kunne ikke.

Intervjuer: Hva skjedde så?

Li Ying: Onkel og jeg forlot Tiantanghe kvinnefengsel. Jeg måtte prøve virkelig hardt å ikke gråte da jeg så farvel til mor. Jeg kunne bare vinke til henne.

På den tiden visste jeg ikke at det var siste gangen jeg skulle se min onkel Aili. Jeg angrer på at jeg ikke tok en bedre kikk på han.

Den 5. november 2004 ble onkel Aili torturert til døde. Mine besteforeldre hadde fire barn, tre har blitt drept. Min mor er den eneste som fremdeles er i live, og hun ble dømt til sju og ett halvt år i fengsel. Jeg kan ikke forestille meg hvordan de tar det. Mine to onkler og tante ble torturert til døde til og med før de hadde en sjanse til å gifte seg og mine besteforeldre har ingen inntektskilde nå. (sukk)

Intervjuer: Hva med deg? Hva er din inntektskilde?

Li Ying: Som jeg ble fortalt så yter Beijing by meg omtrent 300 yuan hver måned, for å dekke de mest basale levekostnadene. 610 kontoret og Utdanningsbyrået gir til sammen 300 yuan til, så til sammen omtrent 600 yuan per måned. [Note: Hun mottar ikke disse pengene selv, de er under overgripernes kontroll.]

Intervjuer: Hva om du trenger å kjøpe noe for personlig bruk eller skole materiell?

Li Ying: Jeg må be om tillatelse før jeg kan kjøpe noe. Ling Guojun, assisterende direktør ved pleiehjemmet, må godkjenne det først. Deretter vil de ta meg med og de vil kjøpe det for meg. Jeg vet ikke om 600 yuan dekker alle mine utgifter, men jeg vet at de alltid kjøper de billigste tingene for meg.

Jeg har ingen lommepenger ettersom de bare gir meg 1,5 yuan hver morgen for frokost. Jeg får aldri noe godteri. Jeg savner svært den tiden hvor mor kjøpte masse av favorittmaten til meg. Nå har jeg ingenting og kan bare dagdrømme.

Jeg tenker ofte: Mor, fly ut av fengselet! Hvis du kommer ut så trenger jeg ikke å være på dette forferdelige stedet, og jeg vil ikke bli forskjellsbehandlet på skolen. Det er virkelig vanskelig for meg å leve mitt eget liv. Nå misliker jeg politiet og politibiler fordi de tok min mor vekk og tvang meg til å leve uten mine foreldre. Familien min har lidt så mye på grunn av dem, og besteforeldrene mine lever nå alene og ingen bryr seg om dem.

Intervjuer: Hva mener du med “forskjellsbehandling” du får på skolen?

Li Ying: På foreldermøter har alle elevene i klassen min unntatt meg sine egne foreldre som møter opp. Når jeg trenger en foresattes underskrift, kan jeg bare få det stemplet på pleiehjemskontoret. Når andre elever spør meg, ”Hvor er din mor?” så kan jeg ikke svare dem. Det er mange andre ting jeg ikke kan møte, fordi jeg vet at de andre elevene ser ned på meg.

Intervjuer: Hvor lenge har du levd her? Hvem tar seg av deg her?

Li Ying: Hvis du regner med siste kinesiske nyttår så har jeg allerede tilbrakt tre kinesiske nyttår her. Jeg føler meg ensom, håpløs og ukomfortabel med å være omringet av gamle mennesker. Jeg er det eneste barnet i dette pleiehjemmet og jeg har ikke hatt besøk på to år. I motsetning til de eldre som har regelmessige besøk. Jeg føler meg som en som er blitt totalt glemt av verden. Noen ganger hvis jeg kommer sent tilbake fra skolen så må jeg spise kald mat og ingen bryr seg med å varme den opp til meg. Jeg brukte å spørre om en boks som kunne holde maten varm, men ingen brydde seg. Når jeg ikke får nok mat, må jeg gå sulten. Når jeg ikke får nok grønnsaker så må jeg spise ris med varmt vann. Noen ganger glemmer de å ta av mat til meg, og da må jeg gå utsultet. Noen ganger skriker servitør damen til meg og jeg må høre på. Ingen vet hva jeg tenker på, og jeg antar at ingen riktig bryr seg om det heller.

Jeg har egentlig ingen frihet i pleiehjemmet, bortsett fra når jeg er på skolen. Jeg trenger tillatelse for å gå ut. Ling Guojun, assisterende direktør for pleiehjemmet, arrangerer mine daglige gjøremål, men mine behov er ikke en av hans prioriteringer. Det er mange ting han må ta seg av, men han velger å ikke gjøre det om ikke jeg konstant minner ham om det, og jeg må minne han om det så mange ganger. Resultatet er at han motvillig får gjort noen saker. For noen ting må han ha tillatelse fra Kang Li, lederen for Changping fylkes 610 kontor.

En gang fant jeg tilfeldigvis en notisbok som slang på disken i resepsjonen. Den inneholdt en liste over mennesker som hadde fått utmerkelser for å være tungt involvert i forfølgelsen av Falun Gong. Ling Guojun var en av de, likeså lederen for myndighetene i Changping fylke.

Intervjuer: Savner du din mor?

Li Ying: Ja, men det er ikke noe jeg kan gjøre. Likevel, jeg beholder og leser de brevene som moren min skrev til meg for lenge siden.

Intervjuer: Kunne du tenke deg å dele de brevene med meg?

Li Ying: Ja visst! Jeg har også beholdt det brevet som tante skrev til oss (moren min og meg) før hun døde.

(Det følgende er brevet som Chen Shulan skrev til sin datter i mars 2003 ifra Changping arresten. Brevet er forkortet og editert.)

“Li Ying, hvordan har du det?

Tiden har gått så hurtig og det har gått ett og ett halvt år. Hvordan er livet ditt? Var du hos bestemor for kinesisk nyttår? Hvis tanten din har skrevet til deg, så bør du svare henne i tide. Du bør studere hardt og lese bøker. Jo mer du leser, jo bedre vil du være i stand til å gjøre ting. Du må lære hvordan du tar vare på deg selv. Ikke være bekymret for meg. I ditt neste brev fortell meg om din bestemor og om din andre onkels helse. Send ett bilde av deg selv til meg og ett til din tante når du har tid.

Ta vare på deg selv. Hvis du har lite penger så spør onkel Liu. Mamma vil returnere pengene til ham etter at jeg er sluppet ut.

Føl deg bedre og vær glad!”

(Det følgende er brevet Chen Shulan skrev til sin datter den 26. mai 2004 fra Tiantanghe kvinnefengsel. Brevet er forkortet.)

”Barnedagen 1. juni kommer. Jeg håper at du hadde en glad ferie. Jeg har ikke snakket med deg på lenge. Jeg har prøvd å ringe hjem på kvelden flere ganger, men ingen tar telefonen. Hvordan har du det? Har du penger? Rekommandert brev er dyrt, du kan sende meg vanlig brev og jeg vil fremdeles få det. Ikke bruk frokostpengene til å sende brev til meg. Husk å spise god frokost og hold deg frisk så mamma ikke trenger å være bekymret for deg. Du så tynn ut på bildet sammenlignet med før, prøv å spise mer. Mamma kan ikke ta vare på deg nå, det gjør at du lider. Du må lære å ta vare på deg selv og lære å vaske klærne dine. Og ikke glem å pusse tennene dine før du legger deg.

Min helse er bedre nå sammenlignet med sist du så meg. Jeg klarer å gjøre noen rutinejobber. Ikke bekymre deg, vi kan snakke på telefonen. Hjelp de gamle på pleiehjemmet.”

(Det følgende er det siste brevet som Chen Hongping skrev til sin søster Chen Shulan, datert 23. september 2002 i Gaoyang kvinnefengsel i Hebei provinsen før hun ble sterkt mishandlet av tortur, noe som førte til hennes død. Beklageligvis fikk ikke Chen Shulan anledning til å lese brevet fordi hun ble arrestert 17. september 2002 og hun er fremdeles innesperret i Tiantanghe kvinnefengsel.)

“Kjære søster (Chen Shulan); ikke bekymre deg om meg. Din situasjon kunne være svært vanskelig, men du sier ingenting om det i brevet. Jeg kan forestille meg familiesituasjonen. Det må være veldig vanskelig, likevel, jeg tror du er en sterk person og du har muligheten til å klare deg gjennom en slik vanskelig oppgave. Du er sterkere enn meg. Hvis det var meg, ville jeg ha kollapset allerede. Du må komme igjennom denne vanskelige tiden. Jeg tror ikke det vil ta for lang tid.”

Intervjuer: Ying, hva ønsker du deg?

Li Ying: (Stille en stund) Jeg savner min mor og jeg ønsker en ende på denne forfølgelsen av gode mennesker. Jeg er redd for at min mor skal bli forfulgt så mye at hun dør, akkurat som min tante og to onkler.

Intervjueren kommenterer:

På slutten av intervjuet var tankene mine fylt med bitterhet og tristhet.

Jiang regimet og det kinesiske kommunistpartiet har nådeløst forfulgt Li Yings familie. Dette har såret denne trettenårige jenta så dypt både fysisk og mentalt at det ikke kan beskrives med ord. Denne tragiske erfaringen er typisk for tusener av slike tilfeller som har hendt med Falun Gong utøvere og deres familier de siste seks årene. (Flere detaljer om Li Ying og hennes familie ble postet i denne artikkelen: http://www.clearwisdom.net/emh/articles/2005/2/18/57662.html)

Vi ber innstendig om at FN, land, organisasjoner og individer rundt omkring i verden gir støtte til disse vennlige kinesere og til å få slutt på denne allerede 6 år gamle kommunistpartidrevne folkemordaktige forfølgelsen.

Contact information:

Wang Shuhe, in charge of the persecution, Deputy Party Secretary and Secretary of the Political and Legal Committee in the Changping County, 86-10-89703046 (Office)

Liang Shiqang, head of the Changping County "610 Office," 86-10-89741645 (Office)
Kang Li, deputy head of the Changping County "610 Office," 86-10-89741539 (Office)
Changping County Chenbeijie Nursing Home in Beijing
#2A Zhongshan Street, Changping County, Beijing 102200
Duty Office, 86-10-69708904
Ling Guojun, 86-10-69741263 (Office)