Kinas tekultur

Teens opprinnelse
Det er sju ting som det kinesiske folket er opptatt av i dagliglivet: ”ved, ris, olje, salt, soyasaus, eddik og te”. Selv om te står sist på listen over folks daglige nødvendigheter, har den en helt spesiell historie og kulturell betydning, da kineserne lenge har hatt en tradisjon med å ”ta en kopp te etter et måltid”. Tekulturen har sin opprinnelse i Kina. Teen har derfor fulgt den kinesiske nasjonen i 5000 år. Slik det slås fast i en verselinje: ”En kopp med vår-te holder en gjest midlertidig, et enkelt og rent liv inspirerer til å bli udødelig”. Å servere gjester en kopp te er en fin kinesisk tradisjon. Så i dag vil vi snakke om ”te”.

Hvis en ser på opprinnelsen til te, finnes det en kinesisk legende om Shennongshi. ”Når Shennongshi så etter medisinske urter, smakte han på hundrevis av urter og gras. En dag oppdaget han 72 gifter, men brukte te som et avgiftingsmiddel”. Slik legenden lyder, hadde vår forfader Shennongshi en mage som var gjennomskinnelig som krystall. Uansett hva han spiste, kunne han se det helt klart gjennom sin gjennomskinnelige mage. På den tiden bodde mennesker under primitive forhold og spiste alt rått, både fisk, kjøtt, grønnsaker og frukt, så diaré var svært vanlig. Legenden forteller at for å hjelpe mennesker testet Shennogshi ut alle slags urter og vegetasjon, og han oppdaget slik hva som skjedde i kroppen hans etter å ha spist forskjellige slags mat. Han dro over fjell og elver året rundt. En dag så Shennongshi en slags plante med grønne blader og hvite blomster. Han spiste bladene. Etter å ha spist dem, merket han at det skjedde noe merkelig i magen. Ikke bare beveget bladene seg rundt over alt, opp og ned i magen hans, og renset opp all maten han hadde spist Men bladene etterlot også en velduftene smak i munnen og en følelse av friskhet. Shennongshi var svært lykkelig over å oppdage den avgiftende effekten av bladene. Han trodde at oppdagelsen ble gitt ham av himmelske guder som en påskjønnelse for hans godhet ved å prøve å finne medisinske urter som kunne behandle folks sykdommer på sine gamle dager. Shennongshi var takknemlig mot de himmelske gudene, og han ble enda mer flittig i arbeidet med å samle medisinske urter. Fra da av brukte han grønne blader som avgiftingsmiddel når han ble forgiftet. Fordi de grønne bladene spilte en rolle som lege (for å sjekke og rense opp magen), kalte Shennongshi de grønne bladene for ”cha” (undersøk). Senere endret folk ordet til ”cha” (te). Dette er hvordan te ble oppdaget.

Fordi ”te” kan slukke tørsten, forfriske og nøytralisere gift, ble te-busker samlet og dyrket i senere år. De ble sett på som en slags urt til hjelp for å oppnå god helse i tillegg til medisinske urter.

Utviklingen av te
Etter at teen var oppdaget, gikk folk gjennom flere utviklingstrinn i anvendelse. I dag lager vi en drikk ved å bruke kokt vann til å lage te av teblader. I tidligere tider bruke forfedrene våre det som medisin. På den tiden kuttet folk greiner av ville te-busker, plukket toppen av bladene, kokte dem i vann og drakk deretter vannet. Dette er hva folk kaller ”grøt-te”. Te laget på denne måten var svært bitter og ble derfor kalt ” bitter te” på den tiden.

Under Qin- og Han-dynastiene utviklet folk nye metoder for å lage og bruke te. De kokte ikke friske te-blader. I stedet bakte de ”te-kaker” på ovnen og knuste dem til støv. Kokt vann ble tilsatt for å lage te. De mikset vårløk, ingefær og appelsin inni den, og kalte den ”bakt te”.

I Tang dynastiet laget folk kaker. Da de hadde te, brøt de første en tekake, laget så en fin bunn og presset den gjennom en sil, helte den fine teen i en kopp og helte kokende vann over. Tekulturen økte i popularitet på denne tiden. Gradvis ble ”tedrikking” til ”tesmaking”. Det var også populært å holde tebanketter på det kongelige palasset, i templer og blant lærde. Atmosfæren på en tebankett var vanligvis høytidelig og elegant og fulgte strengt skikk og bruk. Teen som ble servert, måtte være av høy kvalitet og vannet måtte være fra velkjente kilder. Teserviset som ble brukt, måtte også være kostbart og med sjelden kvalitet. Tebanketten begynte vanligvis med at den ansvarlige personen blandet teen, eller overvåket teblandingen, for å vise respekt for gjestene. Dette ble etterfulgt av en presentasjon av teen, motta teen, lukte på teen, sette pris på fargen på teen og smake på teen. Etter tre runder ville folk begynne å kommentere teen, prise vertens fine moralverdier, nyte landskapet og småsnakke eller skrive prosa eller dikt.

Under Ming dynastiet helte folk vanligvis vann direkte i tekannen eller en tekopp med løse blader i. Dette gjorde telagingen enklere og mer vanlig. Ettersom tiden gikk ble folk mer og mer bevisst på at livet gikk fort og startet å gjøre ting mer effektivt. Noen begynte å drikke pulverte. Eller de drakk helsete, enten vanlig te eller te uten koffein. Men folk flest ”drakk te” i stedet for å ”smake te”.

Tekultur
Under Tang dynastiet var det en mann som hette Lu Yu, som etter mange års observasjon og undersøkelse skrev en bok kalt Cha Jing. Boken oppsummerte et sett metoder, fra å dyrke te, plukke te og til å lage te og smake. Boken beskrev også de dype kulturelle kunnskapen om tekunsten som ga form til den tidligste teens Dao. Folk i senere generasjoner kalte Lu Yu ”Tehelgenen”.

Tekulturen reflekterer kjennetegnene til østlig tradisjonell kultur – den er en kombinasjon av ”te” og ”Tao”.
Kinas gamle helgen Lao Zi sa: ”Tao kan kalles Tao, men det er ikke det ordinære Tao”. Han sa også: ”Tao er vidstrakt og er alle steder rett ved siden av deg.” Så hva er ”Tao”? Det er sagt i Kinas konfusianske klassiker Middelveien: ”Himmelens mandat blir kalt natur; å følge det naturlige kalles Tao”.

Faktisk er essensen i ”Tao” at eksistensen av all materie i universet , inkludert rotasjonen av kosmos, skapelsen av menneskene, skiftingen i dynastiene, fødsel, aldring, sykdom og død; alt følger ”Tao”, og de følger et visst mønster. Skapelse – bevaring – degenerering – destruksjon er universets lov. Konsekvensen av dette blir at det en kan gjøre, er å ”returnere til sitt opprinnelige, sanne selv” og returnere til sin natur før fødselen fordi ens prenatale natur var ren og god, og den var linket til universet. Ved å gjøre dette kan mennesker oppnå himmelriket og menneskene blir ett og Tao følger naturen. Dette er hva forfedrene kalte ”Tao” i kultivering.

Så ”Tao” reflekterer de universelle prinsippene og loven og livet. Kineserne snakker ikke lettvint om ”Tao” fordi de tror på noe som er svært dypt og inngående. Det er ikke noe som kan defineres klart. Folk i det moderne Kina er ofte avskåret fra ”Tao” gjennom ordet ”overtro”. Ulikt Japan, hvor det finnes teens Tao, blomstenes Tao, røkelsens Tao, sverdets Tao. I bryting finnes også judo (mildhetens vei) og Taekwondo. Faktisk var det i det gamle Kina ”Tao” i all handel og i alle profesjoner, og mennesker var også interessert i å søke Tao. Slik hadde de kinesiske forfedrene også Tao i te-smakingen.

Te-kulturen er en slags ”mellomledd” i kulturen der te fungerte som en bærer og videreformidler av ånden i tradisjonell kinesisk kultur. Liu Zhenliang i Tang dynastiet slo tydelig fast i ti dyder i tedrikkingen: ”Te kan viderebringe Dao og forfine ens vilje”. Så, hva er teens Dao?

På overflaten er teetikette, tepraksis, temetoder, teteknikker, tekunst og essensen i te, det som ofte blir referert til som de seks ting om te. Å lære om teens Tao er å bli opplyst til sjelen i teens Tao gjennom disse seks tingene. Mennesker synes å lære teknikkene, men faktisk er det ikke fokus på ”teknikkene”, men på ”sjelen”. Men for å lære om sjelen, må man starte med teknikkene. Man må forstå prinsippet for å snakke om teens Tao.

Den bitre tesmaken
Te er bittert, men den er smakfull. Folk kan diskutere bitterheten i livet gjennom tesmaking. Hvor mye bitterhet er det i livet? I buddhismen sies det at det er bitterhet i fødsel, i alderdom, i sykdom og i død. Det er bitterhet i plager, i kjærlighet og det å skilles, i å begjære ting osv. Det er all materie som i korthet konstituerer menneskehetens eksistens og de åndelige elementene som er involvert i prosessen i slik eksistens, kan bringe mennesker ”bitterhet og sorg”. Det er grunnen til at Buddha sa: ”Lidelsens hav er bunnløst. Med en vending kan man likevel returnere til stranden”. Dette er det samme prinsippet som å returnere til sitt opprinnelige, sanne selv i Tao-skolen. Bare ved å oppnå innsikt i livet og den vanlige verden kan en derfor finne lettelse fra ”bitterheten”. Te er bittert. Li Shizhen skrev i Compendium of Materia Medica: ”Te er bitter og kald, mest yin og mest effektiv til å redusere indre hete, noe som er årsaken til hundrevis av sykdommer. Etter å ha erfart den indre heten, oppstår en følelse av klar friskhet”. Mennesker kan opplyses til prinsippene i livet ved å smake på søtheten etter å ha smakt på bitterheten i teen. De forstår meningen med å leve et enkelt liv og se på prøvelser som en glede.

Skjønnheten i tomhet eller ro i teens Tao
Teens Tao handler særlig om å være ”harmonisk, rolig, tilfreds og sannferdig”. I forhold til ”ro” er det veien man må følge for å oppnå en tilstand av uselviskhet, uten noen fornemmelser. Betyr denne ”roen” og tausheten ”stillhet” like til et punkt med høytid? Det gjør det visselig ikke. Roen i det kinesiske teens Tao referer til roen i den åndelige verden, sammen med den ytre freden eller klarheten. Så lenge man har ro inni seg, er det ingenting som stanser en fra å kose seg med samtalen, latteren, musikken eller operaen. Når folk smaker te, må de gi slipp på sin indre uro og bindinger og være fredfylte i sinn og hjerte før de går inn i tilstanden hvor de rolig kan sette pris på fargene, gjennomskinnligheten, smaken og fasongen på teen, reflektere over livet, forme temperamentet og oppnå en tilstand av tomhet mens de nyter skjønnheten i tilfredsheten og i stillheten.

Den ”vanlige naturen” i teens Tao
Den japanske teseremonimesteren Sen Rikyu sa en gang: … (du) skal vite at teens natur ikke er mer enn å koke vann for å lage te”. Han traff spikeren på hodet og grunnet på at Taos natur når det gjelder te, virkelig er å bli opplyst til universets mysterium og livet gjennom trivielle ting i dagliglivet. Kultivering til Buddha og Tao krever av mennesker at de må opplyses til de store prinsippene gjennom daglig ”kultivering og praksis” midt i trivielle ting. Derfor var det et gammelt ordtak: ”Ikke avstå fra å gjøre en liten gjerning bare fordi den er liten; ikke engasjer deg i noe dårlig, selv om det er en liten ting”. En må ikke overse små gode gjerninger for alle gode gjerninger vil akkumulere dyd (de); samtidig må en ikke gjøre skjødesløse ting fordi det bare er en hverdagslig ting. Hvis en gjør dårlige gjerninger, vil en redusere sin andel av lykke tildelt av skjebnen. I alvorlige tilfelle kan en få sitt liv og lykke forkortet og det kan implisere familien. En trenger ikke å se effekten med en gang, men hvis den dårlige karmaen vokser, vil der komme en tid da en slik årsak - virkningeffekt vedrørende tilbakebetaling blir etablert.

Folk opplever lidelse fordi de ikke kan ”gi slipp” på ting. Derfor forteller Buddhaskolen mennesker om å gi slipp på bindinger. En kan bare bli opplyst til Tao gjennom å la bindingene fare, ellers vil alle forsøk være forgjeves. Hva er det folk må gi slipp på? En må gi slipp på bekymringer i livet, berømmelse, personlige interesser og sentimentalitet, gi slipp på alle bindinger og begjær, gi slipp på alt en ikke kan gi slipp på. Når du gir slipp på alt dette, vil du garantert føle deg ekstremt avslappet, og når du ser deg rundt, vil du se at himmelen er blå og det samme er havet. Åsene er grønne og vannet er klart, været er vakkert, brisen er mild og månen skinnende og stjernene funklende. Tesmaking handler også spesielt om å være i stand til å sette til side det en holder på med og fange et øyeblikks fritid fra det mentale presset og å slappe av sitt lukkede sinn. Et dikt går slik: ”Gi slipp hvis du ønsker det, deretter, hva kan bekymre deg? Vær en bekymringsløs person, nyt storheten i stjernene og månen”. Forhåpentligvis kan vi alle gi slipp på ting og bli bekymringsløse te-mennesker.

I teens Tao er først og fremst kultivering av sinnet og temperamentet og å vinne innsikt i livet gjennom å smake på bitterheten i teen. En må oppnå et sinn uten bindinger og se sannheten i det vanlige livet. Til slutt skal en la all bitterhet og fornøyelse fare, opplyses til livets prinsipper og universets dybde og returnere til ens opprinnelige, sanne selv. Alle yrker og alle kulturer skjenket av det guddommelige kan hjelpe mennesker med kultiveringen og forbedre ens verden, for i gudenes øyne, kom ikke menneskene til denne verden bare for å være mennesker, og det er en dyp indre mening og betydning involvert i dette. Gudene gir oss hint og beskytter menneskeheten hele tiden og håper at menneskene vil ta veien mot guddommelighet og returnere til sitt egentlige sanne selv.

http://minghui.org/mh/articles/2010/2/2/217321.html