Å komme til USA fra Kina

Hilsener til respekterte Lærer!

Hilsener til medutøvere!

Mitt navn er Dou Dou, og jeg er ni år gammel. Jeg har blitt reddet fra forfølgelsen som finner sted mot de som praktiserer Falun Gong i Kina. Tittelen for talen min i dag er ”Å komme til USA fra Kina”.

Jeg begynte å praktisere Falun Gong sammen med min mor da jeg var to år gammel. På den tiden tok min mor meg alltid med for å praktisere Falun Gong øvelsene sammen med de andre Falun Gong utøverne. I 1998 var jeg en gang med i en storstilt gruppetrening med flere tusen utøvere. Den dagen tok en reporter bilde av meg da jeg satt i meditasjon. Fotografiet var publisert i Yang Cheng kveldsavis. På den tiden priset alle artiklene i avisene Falun Gong. Jeg levde også i en veldig lykkelig familie. Jeg visste at utøvere måtte oppføre seg bra og kultivere i henhold til ”Sannhet, Medfølelse og Toleranse”.

Plutselig en dag begynte Jiang å forfølge Falun Gong. Min mor ble kastet i fengsel flere ganger. En gang ringte politiet min far og ba ham om å ta med seg mamma hjem. De spurte også om han kunne ta meg med seg. Vi gikk til den lokale politistasjonen og så at mamma hadde sår over hele kroppen. Jeg gråt høyt og spurte etter mamma. Men politiet insisterte på at hun måtte avsløre hvor andre Falun Gong utøvere gjemte seg før de slapp henne løs. Mor fortalte ingenting til politiet. Hun ville ikke forråde andre utøvere. Jeg ønsket sterkt at mamma skulle bli med oss hjem. Politiet gav meg og pappa ordre om å gå. Ved midnatt kalte politiet oss tilbake til politistasjonen. Deres intensjon var å få endret min mors tanker dersom hun så meg gråte. Jeg visste at for mor var det hjerteskjærende, men hun sa ingenting til politiet. Til slutt ble hun tatt tilbake til cellen.

På daghjemmet truet barnepasseren meg ved å si: ”Hvis du fortsetter å praktisere sammen med din mor, vil du bli kastet opp i fjellene og de store ville hundene vil rive deg i stykker”. Jeg var fire år gammel, men jeg var ikke redd fordi min Mester var med meg i hjertet.

En dag var det en storstilt gruppetrening på Tianhe Stadion i Guangzhou, med over tusen utøvere som deltok. Jeg var med sammen med mamma, da arresterte politiet oss begge. På den lokale politistasjonen fortsatte vi å gjøre de fem Falun Gong øvelsene. Jeg så utøvere som var innelåst i et metallbur. Noen var i små mørke rom. Både mamma og jeg var holdt der i forvaring et par dager.

En dag brøt flere dusin politimenn seg inn i huset vårt og tok med seg mamma med makt. Jeg spurte politiet: ”Hvorfor går dere ikke og arresterer lommetyver og lar min mor være i fred? Min mor er en god person. Hvorfor holder dere henne i fengsel?” Senere rømte mamma fra fengselet og måtte leve som hjemløs. Så ble hun kidnappet og kastet inn i et hjernevaskingssenter. Politiet tok min mor bort fra meg. Hvor mye mer inhumane kunne de bli? Min mor vandret rundt lenge og far og jeg visste ingenting om hennes tilstand. Når min mor ringte meg for første gang fra USA, gråt jeg veldig mye. Mitt hjerte hadde så vondt. Jeg lurte på når jeg kunne få se henne igjen.

I løpet av de neste 3 årene følte jeg meg ofte sørgelig uten mamma ved min side. Jeg kunne ikke sove bra om natten. Hver gang månen dukket opp savnet jeg henne til og med enda mer. Jeg savnet henne når jeg så andre barn med sine mødre. Over telefonen fortsatte mamma å minne meg på, at jeg alltid måtte huske at jeg skulle være et snilt barn og oppføre meg ifølge
”Sannhet, Medfølelse og Toleranse”. Med Fa (Universell lære, prinsipper man lærer i Falun Gong) i mitt sinn, overkom jeg den mest vanskelige tidsperiode.

En dag tok min far meg til et tempel. Han gav meg røkelse til å brenne og ba meg om å be til Buddha statuen. Siden jeg har min Mester, sa jeg til ham: ”Far, der borte er en svale og jeg har lyst å leke med den”. Far insisterte ikke, så jeg klarte testen. En annen gang så jeg plakater som baktalte Falun Gong på en vegg på skolen. Jeg tok dem ned.

På den tiden var det ingen som ville praktisere øvelsene med meg eller studere Fa med meg, så jeg glemte fort øvelsesbevegelsene. Jeg var redd Mesteren ikke ville ta hånd om meg lengre. Så jeg gjorde et ønske; hvis det regnet neste dag, ville Mesteren ta hånd om meg, hvis ikke, ville han ikke det. Det regnet faktisk neste dag. Så jeg tenkte: ”Mester tar fortsatt hånd om meg”.

Mamma ønsket å få meg ut fra Kina så pappa søkte om et pass til meg, men politiet ville ikke gi ut noe pass til meg fordi mamma var en Falun Gong utøver. Mamma skrev et brev til Guangzou politibyrået og provinslederen. Hun sendte dem også forskjellige media rapporter om Falun Gong utenfor Kina. I tillegg var det noen amerikanske kongresspersoner og mange Falun Dafa utøvere som enten skrev brev eller ringte til Kina for å få meg ut. Jeg fikk endelig passet etter all hjelp og anstrengelse. Når vi hentet passene spurte min far politikonstabelen om hva som fikk de til å endre mening. Konstabelen løp av gårde med en gang. Det var skamfullt av politiet å ikke gi meg passet, og de visste det. Derfor løp han av gårde.

Når jeg først kom til USA var jeg veldig glad, men jeg følte meg også dårlig. Jeg var glad for å se mamma, men jeg kunne ikke gi slipp på det forferdelige minnet jeg hadde av å leve uten mamma i de siste tre årene. Kort tid etter var jeg glad igjen likevel, fordi jeg begynte å meditere og studere Fa igjen, akkurat som jeg hadde gjort før forfølgelsen. Hver gang jeg hadde fri fra skolen gikk jeg ut for å fortelle folk fakta og dele ut flyers slik at forfølgelsen snart kan slutte og flere unge Dafa utøvere som meg kan bli satt fri. Jeg fant at mange folk tok imot flyers fra meg med et stort smil. Etter han hadde lest brosjyren spurte en dag en eldre amerikaner meg om jeg kunne lære ham øvelsene, han gav meg en banan som belønning. Jeg tilbød ham $1. Han sa at med $1 kunne man kjøpe 4 bananer. Så bananen var bare en belønning for meg. En gang da jeg delte ut brosjyrer på T-banen var det en dame som gråt da hun leste brosjyren. Da hun gikk av vognen brettet hun forsiktig brosjyren sammen og la den forsiktig i vesken. Jeg var glad for å se så mange amerikanere støtte Falun Dafa. Jeg brydde meg ikke i det hele tatt om jeg var sliten når jeg deltok i Falun Dafa relaterte aktiviteter.

Det var skjebnebestemt at jeg kom til denne verden og startet å praktisere Falun Dafa. Jeg må verdsette Fa og verdsette Mesterens barmhjertighet. Jeg må også takke det amerikanske folket og alle de som hjalp meg å komme ut av Kina. Uten dem ville jeg ikke vært så glad som jeg er i dag. Jeg må strebe fremmover i min kultivering.

Takk Lærer!

Takk alle sammen!