Jeg er en 55 år gammel kaukasier i Europa. Faren min var ingeniør og min mor var farmasøyt. Til tross for at jeg kommer fra en typisk middelklassefamilie, er ikke livet mitt helt vanlig.
Noe storartet
Allerede fra tidlig alder var jeg en genuin utforsker. Min første oppdagelse var vitenskapen. Som ung skoleelev abonnerte jeg på vitenskapsmagasiner, utførte eksperimenter og monterte elektronisk utstyr. Jeg kunne bruke flere timer på egenhånd med å studere, planlegge og løse problemer. Jeg var fullstendig oppslukt av prosjektene mine. Familien trodde at jeg kom til å bli en vitenskapsmann, som min far. Men det ble jeg aldri. Jeg fant ikke det jeg lette etter i vitenskapen.
Litt senere i barndommen fikk jeg et stort behov for å uttrykke meg skriftlig. Jeg skrev veldig spesielle brev til de som stod meg nær, og jeg skrev også dikt. Som tenåring likte jeg å lage melodier til diktene, og jeg sang dem, så jeg startet et band. Jeg ble frontfigur i et rockeband som vokalist og på bassgitar. Tidlig i 20-årene var jeg en smart, kompromissløs mann med godt utseende og med et eget syn på verden. Alt dette kom til uttrykk i musikken min. De som fikk muligheten til å lytte til den, likte det de hørte. Jeg hadde et stort potensiale til å bli en rockestjerne. Men det ble jeg ikke.
Da jeg tjenestegjorde i hæren, som var obligatorisk i landet mitt, brukte jeg lite tid på å omgås andre. De følte at jeg var annerledes. En gang i uken fikk soldatene fri. Alle ”vanlige” soldater benyttet anledningen til å ha det gøy, drikke litt og kanskje være sammen med jenter. Jeg tilbrakte fritiden på det offentlige biblioteket. Hver uke kom jeg tilbake til sovesalen nedlesset i bøker. Jeg var oppslukt av bøker - når jeg ikke var på vakt. Om litt begynte jeg å skrive ei bok. Før tjenesten min var over, hadde jeg i en alder av 19 år skrevet min første roman.
Vel hjemme fortsatte jeg å skrive og spille musikk. Å ha det gøy var kjedelig. Mens vennene mine gikk ut og nøt livet, jobbet jeg med å realisere drømmene mine. Jeg visste at jeg skulle gjøre noe veldig viktig, noe helt spesielt, noe som ville skake verden. Jeg visste også at fokus er avgjørende for enhver stor bragd. Derfor gav jeg opp karrieren innen musikk, oppløste bandet og fokuserte på å skrive. Jeg hadde muligens alt jeg trengte for å bli en berømt forfatter. Men jeg ble aldri berømt.
Jeg ble forelsket 24 år gammel. Jeg hadde ikke mye erfaring fra tidligere forhold, men det var ikke nødvendig for å skjønne at hun var den rette for meg. Vi giftet oss. Vi fikk fort et barn og enda et.
På det tidspunktet la jeg bort drømmene mine. Jeg gav henne uselvisk alt jeg hadde; alle de årene med skriving, komponering og streben etter berømmelse. Jeg ble en vanlig mann med en vanlig jobb, levde i kjærlighet og hat, i frykt og munterhet, levde i nuet, ikke for evigheten.
Når en lever i nuet, går tiden fort. Barna ble store, og vi ble gamle. Jeg utviklet meg til en verdensmann, fra nesten å ha vært munk i min ungdom. Verden hadde gjort stort inntrykk på meg. Urettferdighet, ulikhet og mangel på frihet såret meg dypt. Ettersom jeg ikke kunne gjøre noe med det, måtte jeg leve med smertene, dag etter dag. Jeg ble en bitter, ubalansert og sint mann som så de dårlige sidene hos alle og fant feil over alt og i alle. Å være slik føltes ikke bra.
På et tidspunkt begynte jeg å undre: Hvorfor gav jeg opp drømmene mine, og hvor mistet jeg dem på veien? Var jeg virkelig spesiell, eller bare innbilte jeg meg det?
Jeg var 40 da jeg ble ferdig med min andre roman. Den ble antatt av en større forlegger som endelig gav meg anerkjennelsen jeg lengtet etter. Jeg tenkte at dette var min siste sjanse til å gjøre en forskjell, så jeg fortsatte å skrive som en gal.
Jeg var 43 da min tredje roman ble utgitt. Jeg fortsatte å skrive teaterstykker, det ene etter det andre. Jeg var veldig travel. Men da jeg så opp fra tastaturet, måtte jeg innrømme at verden ikke hadde blitt bedre. Nasjoner var i krig på grunn av småting. Brødre ble de verste fiender. Politiet var de største kriminelle og degenererte individer ble hyllet som helgener; hat, løgn og bedrag over alt hvor jeg så. I århundrer har det vært slik at folk sårer folk, og slik er det fremdeles. Hvordan kan jeg leve i denne verden? Hva er den egentlige hensikten? For guds skyld, hvorfor er jeg her?
Nå er jeg 55 år og har det fint. Hensikten med livet mitt har fått en fullstendig annen mening.
Hvordan kom jeg hit? Vel, det trenger en forklaring.
Hva er kultivering?
I urgamle Kina kalte de det xiulian eller kultivering av kropp og sjel. Hva er så kultivering av kropp og sjel? Vestlig sivilisasjon kjenner til kultivering av sinnet, som hovedsakelig er religiøst. De forsøker å oppføre seg i henhold til religionens prinsipper, forsøker å betale tilbake dårlige saker de har gjort og ikke gjøre de samme feilene igjen, mens de ber til Gud om å ta imot dem. Mange religioner ble introdusert i vesten før og etter Kristus. Det fantes også mange ikke-religiøse kultiveringsmetoder, men de kultiverer ikke både kropp og sjel.
Det finnes alle slags kultiveringspraksiser i Østen også, slik som Yoga i India, qigong i Kina og kampsport. Folk er tilbøyelige til å tro at kampsport er ment å bekjempe fiender eller selvforsvar. Men hvis det er sant, hvorfor praktiserer folk det i kloster? Hvem trenger de å forsvare seg fra i et kloster bygget på toppen av et fjell? Egentlig er det fordi det er en kultiveringsmetode. En som kultiverte før i tiden, forlot den vanlige verden for å kultivere i ensomhet.
Dette leder oss til et problem. Overlevert fra munn til munn opp gjennom historien har de fleste kultiveringsmetoder mistet sin genuine lære. Taichi er et typisk eksempel. Det er kjent at mester Zhang Sanfeng under Ming dynastiet presenterte Taichi-bevegelsen, men ikke et eneste ord fra undervisningen hans ble overlevert. Er Taichi som mange folk praktiserer i dag, en ekte kultiveringsvei? Jeg vil ikke påstå det. Moderne mennesker praktiserer det for å mosjonere, men det virkelige målet om kultivering av både kropp og sjel, kan ikke oppnås.
Det er i hvert fall hva jeg lærte fra xulian, som jeg har drevet med i 13 år nå. Det er den eneste kultiveringsmåten som har både de originale bevegelsene og undervisningen i ren form. Det er ganske kjent i Kina, men ikke så mye utenlands. Så hvordan kom jeg borti denne spesielle kultiveringsmetoden, og hvordan snublet jeg over den?
Den største oppdagelsen
Det var en kald vinterdag i en av Europas turisthovedsteder. Jeg var der tilfeldigvis på en forretningsreise. En større politisk konferanse ble arrangert, og byen var tett forseglet. Helikoptre fløy over himmelen, mens en strøm av turister myldret gjennom de trange gatene. I alt dette oppstyret var det noe som skilte seg ut. En mann i 30-årene satt ved en turistattraksjon litt vekk fra alt maset, beina var i lotusstilling, og øynene hans var lukket. Ansiktsuttrykket hans var fredelig og uforstyrret. Det virket som om han ikke enset de 20 minusgradene og alt kaoset i gatene. Han satt der som i et eggeskall. Jeg kunne ikke få øynene vekk fra ham.
Vennen hans kom imot meg, og jeg fikk vite at en stor gruppe mennesker forfølges i Kina, titalls millioner, for å gjøre den samme type meditasjon. Navnet er Falun Gong eller Falun Dafa. Det er noe urgammelt, overført gjennom historien fra mester til disippel. På 90-tallet ble metoden offentliggjort og spredte seg som ild i tørt gras gjennom hele Kina. I 1999 ble Det kinesiske kommunistpartiet redde for at dets popularitet ville overgå dem, så Falun Gong ble bannlyst. Mange mennesker har siden dødd under forfølgelsen i Kina, og mange rammes fremdeles av den brutale forfølgelsen. Utøvere av Falun Dafa i utlandet har forsøkt å informere om Falun Gong og forfølgelsen ved å demonstrere metoden på fredelig vis.
Denne informasjonen var helt ny for meg. Som rendyrket ateist var jeg aldri interessert i noe åndelig, men som en verdensmann brydde jeg meg om menneskerettighetssaker. Takknemlig for kunnskapen tok jeg med glede imot en informasjonsbrosjyre.
Det gikk to år før jeg leste den. Folk sier det er en tid for alt. Min tid kom under en krise i familien. Konen min hadde mistanke om at hun var alvorlig syk. Etter en legesjekk ble hun fortalt at hun hadde et sent stadium av lungekreft. Faren hennes døde av den samme sykdommen, og vi visste at det ikke fantes en kur innen vestlig medisin. Da husket jeg kultivering. Nevnte de ikke at mange i Kina ble kurert for alvorlige sykdommer? Hva var det det het?
Jeg kjente meg glad da jeg fant Falun Dafa-brosjyren bortgjemt i skuffen min. Sammen lærte vi oss de fem øvelsene og begynte å praktisere.
Samtidig begynte vi å lese Falun Dafa-bøkene. Jeg ble helt henført. Til min store overraskelse var det ikke noe slags mystisk sammensurium av skjulte meninger med den hensikt å få forfatteren til å virke mer kunnskapsrik enn han egentlig er. Det var enkelt og rett fram, skrevet på et moderne språk med referanser til vitenskapen. Jeg slukte bokens innhold praktisk talt over natten.
Mitt verdensbilde utvidet seg umiddelbart. Jeg husker tydelig tankene mine på denne tiden: Verden er ikke bare denne lille støvdotten kalt Jorden, rommet rundt oss er ikke et kaldt, mørkt og uvennlig sted. Det er hjemmet til store, opplyste vesener. Deres natur er Sannhet, Medfølelse og Toleranse. Jo høyere de er, jo mer velvillige er de.
Den enorme kosmiske kroppen, inkludert de utallige planetene, stjernene og galaksene og vakuumet innenfor og fenomenet med alle de døde stjernene, inkludert de svarte hullene og hvite dvergene – alt er i perfekt harmoni. Alt er rolig, bare ikke jeg. Jeg er ikke i resonans med dem. Så hvordan kan jeg stille meg inn på denne universelle harmonien? Gjennom denne store kultiveringsveien, slik!
En måned etter at vi begynte å praktisere, fant konen min ut at prøveresultatene var feil. Hun var frisk og sluttet å praktisere. Men jeg fortsatte og praktiserer fremdeles i dag.
Ingen grunn til å flykte
13 år senere er jeg den rikeste mannen i verden! Gjennom kultivering har jeg fått:
1) En utmerket helse
2) Energien som jeg manglet, selv som tenåring
3) Ro i sinnet til å finne løsninger i enhver krise
4) Forståelse av kosmiske fenomener som ingen vitenskapsmann noensinne kan få
5) Svar på spørsmål filosofer fra antikken til i dag har spurt.
Kjenner du til noen som hevder å ha dette? Muligens bare hvis han er gal. Men Falun Dafa-utøverne er veldig rasjonelle og jordnære. Jeg var en drømmer, men jeg drømmer ikke mer.
Livet mitt er enkelt. Jeg praktiserer øvelsene i 90 til 120 minutter hver morgen, noe som renser kropp og sjel og gir meg mer avslapning enn en natts hvile. Dette er fordi når en sover, er hjernecellene fremdeles aktive, mens når en mediterer, forsvinner alle tankene.
Jeg bruker også noen timer daglig til å studere Dafa. Dette hjelper meg å se situasjoner jeg møter i dagliglivet i et kultiveringsperspektiv. Resten av tiden er jeg som alle andre på jobb, og jeg bruker mye tid med familien.
Det som virkelig gjør livet mitt enkelt, er fraværet av behov. For eksempel fikk jeg opp gjennom livet, da sommeren kom, en plutselig og ukontrollerbar trang til å flykte fra byen og ha alle slags reiseplaner til sjøen og fjellene for å bli fri. Men mesteparten av disse planene kunne ikke gjennomføres på grunn av tidsmangel, penger eller annet. Dette gjorde meg mer stresset, skuffet og ganske frustrert.
Nå har jeg ikke behov for å flykte – jeg har det bra hvor enn jeg er. Jeg kjenner meg fri uansett. Virkelig frihet kan ikke kjøpes eller vinnes – du kan bare kultivere det fram. Frihet er å være fri fra bindinger, og det er hva alle kultiveringsveier er ment for. Uansett om det var disiplene til Jesus, Buddha, Confucius, det være seg kampsport i Østen eller alkymi og riddermunker i vesten, alle hadde det samme målet: å fri seg fra begjær, frykt, meninger, ambisjoner; å fri seg selv fra bindinger. Du kan også forstå det som å befri seg fra seg selv. Selvet er den største byrden en person kan bære.
Gripe øyeblikket
Ettersom tiden går, innser jeg mer og mer hvor betydningsfullt det øyeblikket var da jeg fikk øye på han som mediterte på gaten. Jeg har aldri møtt denne mannen igjen og vet ikke hvem han er, men jeg føler jeg kjenner ham, siden jeg nå gjør det samme når anledningen er der. Det gjør jeg fordi, når jeg har noe så verdifullt som Veien, når dette er måten å legge fra seg byrdene, hvordan kan jeg la være å dele godene med andre?
Laozi, den store grunnleggeren av taoismen, sa: “Når en vis person hører Tao, vil denne personen praktisere flittig. Når en gjennomsnittlig person hører det, vil denne personen praktisere det av og til. Når en tåpe hører det, vil denne personen le høyt av det. Hvis denne personen ikke ler høyt av det, så er det ikke tao.”
Nå har jeg en bedre forståelse av mitt tidligere selv, mine turer innom vitenskapen, litteratur, musikk og så videre. Selv om jeg aldri ble en vitenskapsmann, en musiker eller berømt forfatter, var alle disse tingene skritt på veien. Uten dem hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.
Hvis jeg kunne skru tiden tilbake, hvis jeg hadde makt til å endre ting, ville jeg fremdeles latt alt være som det er, bortsett fra en ting, nemlig de to årene da Falun Dafa-brosjyren lå gjemt i skuffen min. Når jeg vet hvor meningsfullt og verdifullt hvert øyeblikk er, angrer jeg på den tapte tiden. Med den forståelsen jeg har nå, ville jeg blitt med den mediterende mannen på stedet.
Det finnes en oppdager i alle mennesker. I denne typen oppdagelse trenger en ikke å forlate studiestedet. Men det betyr ikke at det er mindre eventyrlig, og fra tid til annen er det mye vanskeligere enn å utforske verden. På samme tid vil den som forsøker å utforske denne veien, kanskje ende opp med å finne noe mye, mye større enn han hadde håpet på.
Jeg vil gjerne tilføye at alt dette er min egen forståelse av Falun Dafa på mitt nivå, inkludert det som ble nevnt om taichi og andre kultiveringsveier.
(Denne artikkelen er et bidrag til “Feiringen av Verdens Falun Dafa dag 2018” på Minghui nettside)
Oversatt etter:
http://en.minghui.org/html/articles/2018/5/19/170461.html
* * *
Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.
mer ...