Den 20. mars 2008 viste tyrkiske Sun RTV et direktesendt intervju under beste sendetid med Falun Gong-utøvere sammen med den berømte programlederen Ilhan Akan. Det 40 minutter lange intervjuet lærte ikke bare seerne mer om Falun Gong, men gav også en klarere forståelse om KKP-regimets onde natur.

Programleder Ilhan Akan (første til vensre) intervjuet Falun Gong-utøvere	Demonstrasjon av Falun Gong-øvelsene	Beskrivelse av den brutale behandlingen som gis Falun Gong-utøvere

De tre inviterte Falun Gong-utøverne kom fra forkjellige deler av samfunnet. De snakket først, om egne erfaringer, om fordelene de fikk både fysisk og psykisk etter å ha lært Falun Gong. Programlederen berømmet utøverne flere ganger for deres åpenhjertige, entusiastiske og humoristiske måte å snakke på.

Etter en grundig introduksjon av hva Falun Gong er og spredningen av Falun Gong over hele verden styrte utøverne samtaleemnet over til avsløringen av KKPs brutale forfølgelse av Falun Gong-utøvere, samt den profitable forbrytelsen av organtyverier fra levende Falun Gong-utøvere.

De sa: “Mens mange vestlige entusiastisk lærer øvelsene som har gitt dem helse og fred, lider Falun Gong-utøvere i fastlands Kina under KKP-regimets brutale forfølgelse og drap etter forgodtbefinnende over hele landet.”

“Siden forfølgelsen startet har det blitt bekreftet at over 3000 mennesker har blitt forfulgt til døde, hundre tusener har blitt tvunget i fengsel, arbeidsleirer og psykiatriske sykehus og har lidd under den ubarmhjertige og brutale forfølgelsen hele tiden.

Under hele TV-programmet ble det vist bilder av Falun Gong og forfølgelsen. Den klare kontrasten mellom den rørende scenen av spredningen av Falun Gong til 80 ulike land og regioner og KKPs tankeløse, ville forfølgelsen av Falun Gong, gjorde et stort inntrykk på TV-seerne.

Etter sendingen mottok TV-stasjonen mange telefoner fra seere som uttrykte sin støtte for Falun Gong og fordømmelse av KKPs brutale regime.

Den 25. april 2008 holdt svenske Falun Gong-utøvere aktiviteter ved den kinesiske ambassaden i Stockholm for å minnes den fredelige appellen i Beijing den 25. april for 9 år siden.

Svenske Falun Gong-utøvere ved Den kinesiske ambassaden i Stockholm…	… og foran Det kinesiske konsulatet i Gøteborg

For 9 år siden dro flere enn 10.000 Falun Gong-utøvere til Folkets appellkontor i statsrådet for å be om løslatelse av 45 Falun Gong-utøvere som hadde blitt arrestert i Tianjin, samt å få rettmessig beskyttelse av Falun Gong-utøvernes øvelsesmiljø, og å få tillatelse til å publisere Falun Gong-bøker. Zhu Rongji, daværende statsminister, hadde en samtale med representanter fra Falun Gong-utøvere, og sakene ble i innledende periode løst samme dag. Dette er den "Store fredelige 25. april appellen" som sjokkerte verden. Senere har Falun Gong-utøvere blitt gjenstand for brutal forfølgelse i 9 år.

I sin tale sa utøver Anders Eriksson: "Hensikten med at jeg kommer hit i dag er å uttrykke min sterke protest mot Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), som i 9 år har gitt lidelse til utøvere som tror på Sannhet, Medfølelse og Toleranse! Forfølgelsen av Falun Gong må stoppes! Jeg mener at alle utøvere og de som ikke kultiverer, bør stoppe KKP fra å forfølge, torturere og drepe disse vennlige, uskyldige og gode menneskene! Slike handlinger er ulovlige."

I 1998 begynte Anders Eriksson å praktisere Falun Gong, og han likte det svært godt. Han følte seg så komfortabel når han gjorde øvelsene. Han forsto nøkkelen til det å være menneske og forsto den virkelige meningen med livet og har gradvis forbedret seg selv ved å speile seg mot prinsippene "Sannhet, Medfølelse og Toleranse". Hans holdning til andre har blitt mer harmonisk.

Anna Bender begynte å praktisere Falun Gong i 1995. Hun følte en slags fred i hjertet da hun deltok i de tidlige forelesningene av Li Hongzhi. Tidligere var hun svært vennlig mot andre og nå er hun til og med enda mer vennlig.

I sin tale sa Viveka Enoksson, "Det er synd at Falun Gong ikke er tillatt i Kina. Det er svært gode øvelser. Jeg har praktisert i omtrent 10 år. Jeg har blitt både enda mer fredelig og mer vennlig, og jeg blir ikke lengre så lett sint som jeg brukte å bli. Falun Gong har vært godt for både kroppen og sinnet mitt. Jeg mener at kinesere også skulle ha sin trosfrihet. I dag er vi her for å vise Den kinesiske ambassaden og forbipasserende hva som skjer i Kina. Vi vil fortsette å be gode mennesker fra alle samfunnslag om å hjelpe til med å stoppe forfølgelsen og drapene og støtte rettferdighet og godhet!"

Gulli eier en butikk og bor i Stockholm. Hun uttrykte sin sterke protest mot at KKP har øket forfølgelsen av Falun Gong-utøvere ved å bruke OL som grunn. Hun sa: "Jeg er her i dag for å fortelle alle i Den kinesiske ambassaden at kinesere og KKP ikke er likestilte, noe som burde gjøres klart. KKP lovte at det ville respektere menneskerettigheter, men det er fortsatt ingen menneskerettigheter i Kina, og de arresterer fortsatt mange menneskerettighetsaktivister og Falun Gong-utøvere i stort antall. Og KKP har gjort mye galt.

Tony Lingefors føler det tungt om hjertet ved å vite at KKP øker forfølgelsen av Falun Gong ved å bruke OL som grunn. Han sa: "Ved å benytte seg av folks patriotisme egger KKP opp kinesere som ikke vet fakta til å motsette seg utenlandsk media, fordi de har blitt fullstendig bedratt av løgner. Jeg mener at kinesere bør våkne opp: Vi er ikke mot Kina, vi ønsker bare å stoppe forfølgelsen. Mennesker skal ikke bli grusomt forfulgt bare på grunn av sin tro. Forfølgelsen må stoppes. Det vi er imot, er forfølgelsen.

Li Zhihe som nå bor i Sverige, deltok i den fredelige appellen i Beijing den 25. april 1999 og var personlig vitne til hele historien der 10.000 personer appellerte. Da han ble intervjuet, fortalte Li at faktumet er at KKP målbevisst hevdet at de 10.000 Falun Gong-utøvere som fredelig appellerte prøvde å "angripe Zhongnanhai fra alle kanter". Dette var fra KKPs side en overlagt plan for å bedra folk og finne en unnskyldning til å fortsette å slå ned på Falun Gong.

Han sa: "Jeg husker svært godt hva som skjedde den 25. april 1999. Den dagen klokken 06.00 gikk jeg til gaten Fu You. Selv om det var mange mennesker der, var de alle ordentlige og ryddige. Det fantes ikke noen slagord eller høye stemmer, og hele forløpet gikk veldig fredelig for seg. Det eneste vi faktisk ønsket å gjøre, var å fortelle Folkets appellkontor vår virkelige situasjon. Vi hadde ikke noe ønske om å gå til Zhongnanhai. Folkets appellkontor er nær Zhongnanhai. Alle sto der ifølge en anordning fra politiet. Vi sto der og ventet stille på resultatet av forhandlingene. Når jeg nå ser tilbake, var det hele planlagt av KKP. Det var en smart leder, fordi det den gjorde, var å finne en unnskyldning for å undertrykke Falun Gong i neste steg.

Opprinnelig hadde Li Zhihe en misunnelsesverdig familie og jobb. Han ble fokus for forfølgelsen etter 20. juli 1999 fordi han hadde deltatt i den fredelige appellen den 25. april. På den tiden planla 610-kontoret å tvinge ham til å bli forfulgt i en hjernevaskingsklasse. På grunn av hans sterke tro og motstand mot forfølgelsen mistet både han og konen jobbene sine. De måtte forlate Kina og kom til Sverige etter å ha vært innom mange forskjellige steder. De har blitt akseptert som flyktninger av Sverige.

Li Zhihe sa: "KKP har forfulgt Falun Gong i 9 år allerede. I disse 9 årene har Falun Gong-utøvere, med et hjerte av godhet og toleranse, fortalt mennesker hvorfor KKP ønsker å forfølge Falun Gong. Utøvere har også fortalt hvordan KKP har beskyldt Falun Gong for selvpåtenningen på Den himmelske fredsplass og avslørt grusomhetene om at KKP fjerner organer fra levende Falun Gong-utøvere. Vi har ikke noe politiske mål. Hva vi ønsker å gjøre, er å stoppe forfølgelsen. Flere eldre kvinner i 60- og 70-årene som gjorde øvelsene sammen med oss, ble tatt bort fra sine hjem, og de er fortsatt fengslet i tvangsarbeidsleire. Det er ikke slik at det vil være nok om de gjør øvelsene hjemme, siden det KKP sier bare er propaganda. Det KKP gjør er å finne en unnskyldning til å forfølge Falun Gong for å bedra hele verden.

Li Zhihe sa: "På ulovlig vis øker nå KKP sterkt sin forfølgelse av Falun Gong-utøvere i Kina ved å bruke OL som grunn. Utøvernes liv og sikkerhet bekymrer oss. Nå ber jeg det internasjonale samfunnet om å rette oppmerksomheten til den 9 år lange og brutale forfølgelsen av Falun Gong-utøvere som skjer i Kina. Jeg håper alle myndigheter i verden kan stå opp for å støtte rettferdighet og godhet og så snart som mulig stoppe katastrofen som har vart i nesten 9 år".

Den 28. september 2007 ble Wang Zhihai, en Falun Gong-utøver, ansatt hos Jiulongpo distriktets jernbane i byen Chongqing, dømt til tvangsarbeid i to år. Han ble ført til den andre seksjonen i den 7. avdelingen i Xishanping tvangsarbeidsleir. Den 18. mars 2008 banket flere innsatte Wang så alvorlig at han fikk en hodeskade, tennene løsnet og øynene ble blodskutte. Han fikk også hjernerystelse og kastet opp, og blodtrykket skjøt i været.

For å dekke over forbrytelsen sin avskar personer fra tvangsarbeidsleiren Zhihais kontakt med omverdenen. Senere ble forbrytelsen deres avslørt, så Zhihai ble derfor overført til Sentralsykehuset som samarbeider med Xishanping tvangsarbeidsleir. Arbeidsleirens tjenestemenn nektet å vise Zhiahis medisinske journal og CT-resultater til familien. Familien krever nå at han løslates, men tjenestemenn fra tvangsarbeidsleiren fortsetter å holde Zhihai.

Wang Zhihai er nå 40 år gammel. For flere år siden, den 11. juli 2001, ble han internert i tvangsarbeidsleiren i mer enn 19 måneder. I 2003 ble konen, Duan Shiqun, torturert til døde i interneringssenteret. Nå er den 9 år gamle sønnen til Zhihai, Wang Jing, overlatt til seg selv uten noen til å ta seg av ham.

Kontaktinformasjon til ansvarlige (på engelsk):

Chongqing City Xishanping Forced Labour Camp Lei Kejin, person in charge of Second Section: 86-23-89090025 (Office)
Tian Xin, person-in-charge of Second Section and a political instructor: 86-23-89090079 (Office)
Person-in-charge of Xishanping Forced Labour Camp: 86-23-68348302
Xishanping Forced Labour Camp Central Hospital: 86-23-68348318, 86-23-89117004
Jiangshan: Person-in-charge of the Forced Labour Camp and Secretary of the CCP (Chinese Communist Party) Committee

Kinesisk versjon: http://www.minghui.org/mh/articles/2008/4/12/176315.html

Utøver Zhao Shouzhu (38) bodde i landsbyen Bei’an i byen Xinmin i Liaoning provinsen. I september 2000 ble han med makt internert i Longshan tvangsarbeidsleir og tvunget til å gjennomgå hjernevasking og ble alvorlig banket. I midten av oktober 2000, ble utøvere som nektet å godta hjernevasking overført til Masanjia tvangsarbeidsleir. Vakt Su (mann) så at Zhao gjorde Falun Gong-øvelsene, og vakt Feng (mann) dro Zhao etter ørene til avhørsrommet. Tre av Zhaos ribben ble brukket da ham ble banket. Vakter fortalte Zhao, ”Du har ikke lov å fortelle at vi slår deg.” Da Zhao returnerte til cellen sin ropte de andre innsatte utøverne som så at han hadde besvimt: ”Vaktene banker folk!” Senere kom flere vakter for å undersøke Zhao og sa at han bare latet som han var skadet. Han fikk derfor ingen behandling og isteden dro syv fanger ham til et rom, slo ham i bakken, tvang ham til å reise seg opp og slo ham ned igjen. De holdt hodet hans ned mot gulvet og byttet på å sparke ham med lærstøvlene sine over hele kroppen hans, til og med hodet.

Etter at han ble løslatt måtte Zhao forlate hjemmet sitt for å unngå å bli arrestert. Han levde av småsalg fra en tre-hjulet vogn. Om kvelden den 31. mars 2008 arresterte interne sikkerhets tjenestemenn fra Xinmin politiavdeling Zhao mens han delte ut informasjonsskriv som avslører forfølgelsen og forteller mennesker fakta om Falun Gong. Han ble internert i Xinmin interneringssenter. Han begynte å sultestreike for å protestere mot forfølgelsen. Politiet fikk personer fra byens sykehus til å brutalt tvangsfore ham med ukjente medikamenter. Hans tilstand ble kritisk, og den 14. april 2008 ble han kausjonert ut og hentet av søsteren. Han døde rundt den 20. april 2008.

Kontaktinformasjon til ansvarlige (på engelsk):

Dou Hongliang (male), Xinmin City Police Department director: 86-24-27511699 (Office), 86-24-27880015 (Home), 86-13840502006 (Mobile)
Tao Hongwei (male), Xinmin City Police Department CCP secretary: 86-2427510002 (Office), 86-2487855588 (Home), 86-13998258888 (Mobile)
Zhang Yachen (male), Xinmin City Police Department deputy director: 86-2427510005 (Office), 86-02487501211 (Home), 86-13804015800(Mobile)
Yan Xianhua (male), Xinmin City Police Department Domestic Security Division leader: 86-024-27510015 (Office), 86-24-27623033 (Home), 86-13998808182 (Mobile)

Kinesisk versjon: http://minghui.org/mh/articles/2008/4/26/177230.html

Jeg er datter av Falun Gong-utøver Liu Yanchen. Sørgelig nok kan jeg ikke lenger treffe min kjære mor. Hun ble arrestert og gjentatte ganger slått av Kommunistpartiets tjenestemenn fordi hun praktiserte Falun Gong. Etter arrestasjonen kunne hun ikke gjøre Falun Gong-øvelsene i en lang periode, og etter en stund fikk hun slag og døde.

Da jeg var ung, var mor ikke frisk. Hun hadde høyt blodtrykk, hjertelidelse, elveblest og reumatisme. Vi brukte alle sparepengene for å prøve å kurere sykdommene hennes. Vi solgte til og med huset vårt, men vi fant ingen hjelp for henne. I 1995 begynte mor å praktisere Falun Gong, og alle sykdommene hennes forsvant straks. I juli 1999 forbød regjeringen Falun Gong, og alle utøverne, inkludert min mor, ble svært triste. Vinteren 1999 gikk mor for å sette opp løpesedler som fortalte om forfølgelsen av Falun Gong. Hun ble arrestert og holdt tilbake i 48 dager. Jeg var bare seks år på den tiden, og det var svært trist for meg å leve uten mor.

Sommeren 2000 ble mor angitt igjen og ble sendt til et forvaringssenter. Hun ble slått av Li Qinghua, lederen av sikkerhetslaget Jidong County National Security Team, og blodtrykket steg til over 200. Hun ble blind og ble sendt til sykehuset for øyeblikkelig hjelp. Min far lånte penger fra mange hold for å få henne behandlet. Etterpå var politiet redde for å bli holdt ansvarlige, så de måtte sende mamma hjem.

En kveld i 2002 tok over 10 politimenn fra Det nasjonale sikkerhetslaget mamma med seg, og de ransaket huset vårt. De konfiskerte Falun Gong-bøkene våre og noen løpesedler som avslørte forfølgelsen. På den tiden var jeg bare 9 år, og det var ingen som kunne ta vare på meg.

Mamma ble på nytt slått av politiet og blodtrykket steg til over 300. Hun ble sendt til sykehuset med fot- og håndjern og ble voktet av politibetjenter. Etterpå sendte de henne tilbake til forvaringssenteret. Der led hun av andre sykdommer. De ba far om å sende henne noen medisiner, men hun fikk dem ikke. De ville sende mor til Harbin tvangsarbeidsleir, som er langt borte.

Da min mors blodtrykk fortsatte å stige, sendte de henne hjem igjen. Etter det var hjemmet vårt aldri rolig. Direktøren for Nabolagskontoret og politibetjenter kom jevnlig for å trakassere oss. Som et resultat av dette, ble helsen hennes stadig verre.

I 2003 var mors blodtrykk høyt gjennom en lang periode. Hun var på sykehus tre ganger på grunn av hjerneblødning. Den 14. november 2004 ble hun igjen ført bort. Jeg var 12 år det året.

Over flere år hadde far lidd under et voldsomt mentalt press og hadde flere sammenbrudd. Helsen hans var dårlig hele tiden. Min mor ble tatt til en tvangsarbeidsleir tre ganger. Legeregninger, kontante depositum og bøter ble totalt til over 30.000 yuan (1). Familien min hadde stor gjeld, og min far var syk. Min tante måtte adoptere meg slik at jeg kunne gå på skole i byen Jixi. Men min tante hadde ikke råd til de høye skolepengene. Sommeren 2007 kom jeg tilbake til byen Jidong for å studere. For å klare det, måtte far arbeide ute, men med det han tjente, kunne vi knapt livberge oss.

På den tiden gikk jeg i tredje klasse, og vi hadde ikke hus. Jeg følte meg ensom da jeg bodde for meg selv, men det kunne ikke måle seg med sorgen over å miste mamma.

Fotnote:

1) “Yuan” er den kinesiske myntenheten. 500 yuan er lik en gjennomsnittlig månedslønn for en arbeider i en by i Kina.

Kinesisk versjon: http://minghui.org/mh/articles/2008/4/7/175978.html

Den britiske avisen The Times og flere amerikanske kongressmedlemmer har sammenlignet OL i Beijing med OL i Berlin i 1936. Ikke overraskende utløste sammenligningen øyeblikkelig en protest fra Det kinesiske kommunistpartiet (KKP). Hva forteller så sammenligningen? La oss gå tilbake og se på hva som skjedde i tiden rundt OL i Berlin.

I mai 1931 vant Berlin over Barcelona retten til å holde Den 11. olympiaden. Nazistene var ennå ikke ved makten, og Tyskland var et demokratisk land. Tyskland hadde tidligere vunnet retten til å holde OL i 1916, men 1. verdenskrig kom i veien, og Lekene ble kansellert. Det å gi Tyskland retten til å holde OL i 1936 ble sett på som en slags kompensasjon. I 2001 vant KKP retten til å holde OL i Beijing, først etter at de hadde lovet å forbedre menneskerettighetene i Kina. Dette bunnet i at det internasjonale samfunnet diskuterte Kinas brudd på menneskerettigheter; med massakren på Den himmelske fredsplass friskt i minne og blant andre ting, den pågående forfølgelsen av Falun Gong.

I 1933 kom nazistene til makten. Hitler ble leder av Tyskland og snudde raskt Tyskland fra å være et demokratisk land til å bli en totalitær stat. Politiet arresterte utallige dissidenter og sendte dem til konsentrasjonsleire uten rettssak. I mellomtiden utførte Hitler raseutvelgelse, erklærte arisk overlegenhet og startet en systematisk plan for å rydde ut den jødiske rasen. Sigøynere og homoseksuelle ble også rensket ut og sendt til de beryktede dødsleirene.

Hitler selv var ikke spesielt interessert i sport. Istedenfor var han redd for at den internasjonale oppmerksomheten fra OL ville avsløre nazistenes rasediskrimineringspolitikk. Så Hitler hadde fortsatt nag til den tidligere myndigheten i Tyskland som hadde søkt om å ha OL. Hans beryktede propagandaminister Paul Joseph Goebbels overbeviste imidlertid Hitler til å bruke OL som et redskap for propaganda.

Det gjorde at Hitler ble entusiastisk til OL. Hans regjering investerte 20 millioner mark (en enorm sum) til å bistå OL i Berlin. Han ga ordre om å bygge et stadion i Berlin som skulle romme 100.000 mennesker. Han ønsket at OL i Berlin skulle være et politisk fantasistykke og overgå alle tidligere Olympiske leker i omfang. Goebbels sa: "Den eneste oppgaven tysk sport har å gjøre, er å styrke det tyske folkets karakter." Det han refererte til her, var, selvfølgelig, den rene tyske rasen. På nazistenes sportsplakater ble utøverne bedt om å vise maskulinitet og den heltemodige styrken til den ariske rasen.

Nazistenes entusiasme i å promotere OL førte til og med til et teknologisk gjennombrudd i kringkasting. Nazistene kringkastet OL live (TV hadde akkurat kommet til Tyskland), så OL ble en politisk scene hvor Hitler og nazistene kunne promotere deres politiske agenda. Deres motto var: "Publisitet hjelper oss til å ta makten, publisitet hjelper oss i å styrke makten og publisitet vil hjelpe oss til å nå hele verden." Nazistene og KKP er ganske like på dette området, begge har en overlegen dyktighet i den ondsinnete kunsten om å bedra gjennom propaganda.

Nazistenes antijødebevegelse begynte å få oppmerksomhet fra verden. Etter at Hitler kom til makten i 1933, startet mennesker å diskutere hvorvidt OL skulle bli holdt et annet sted, og ytringer om å boikotte OL i Berlin økte i styrke. Mange jødiske organisasjoner holdt demonstrasjoner. I 1935 dro Avery Brundage, leder for Den amerikanske internasjonale olympiske komité, personlig til Berlin og var på et kort besøk under nazistenes nøye overvåkning. Nazistene hadde gjentatte ganger fortalt ham at OL var helt og holdent en sportsbegivenhet og ville ikke bli brukt til å promotere det politiske synet. Brundage gikk så langt at han til og med trodde at det han hadde sett, var det virkelige Tyskland, og han hadde derfor forandret sin opprinnelige tanke om å boikotte OL.

I USA var det imidlertid fortsatt stor uenighet. Jeremiah Mahoney, leder for foreningen Amateur Athletics Union i USA, insisterte på at nazistenes rasediskriminering brøt med den olympiske ånden. Brundage trodde på: "Politikk må ikke bli blandet inn i sport." Dette ekkoets strømmer nå, ord for ord, fra byråkratene i Beijing. De anklager de som protesterer, for å gjøre lekene til politikk. Inne i Kina har KKP imidlertid gjort OL til den "øverste politiske saken".

Mahoney ønsket ikke at amerikanske sportsutøvere skulle bli involvert i "diskusjonen mellom jøder og nazister". Ernest Lee Jahncke, amerikansk medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC), ble sparket fra IOC på grunn av hans innvendinger mot OL i Berlin. Han har derfor blitt det eneste IOC-medlemmet i historien som har blitt sparket på over 100 år. Den ledige plassen ble fylt av Brundage. Til slutt deltok USA i OL i Berlin og president Roosevelt deltok i seremoniene. Den amerikanske holdningen til OL i Berlin hadde stor innflytelse på andre land. Etter at USA annonserte at de ville delta, bestemte andre land seg for også å delta i lekene. Det var totalt 49 land som deltok i dette OL. Omfanget hadde overgått alle de tidligere lekene - det var enestående.

Den 1. august var Hitler vert for åpningsseremonien. OL i Berlin startet tradisjonen med Den olympiske fakkelstafetten (tidligere ble den Olympiske fakkelen tatt til OL stedet fra Hellas, men det var ingen stafett). Over 3000 mennesker sprang i stafett med fakkelen i 21 dager. På dagen for seremonien, da fakkelen ble ført til Hitler, var det som om verden hadde glemt den etniske utryddelsen som fortsatte, rett foran nesene deres. Nazistenes propaganda hadde promotert fakkelstafetten noe helt vilt. Hitlers offisielle propaganda filmlager Leni Riefenstahl produserte en dokumentarfilm i full lengde om Olymiaden og ga videre Hitler og hans OL ufortjent anseelse. Hitlers bedragerske propaganda var svært vellykket. Tyskland fortsatte med å vinne de fleste gullmedaljene. Hitler og nazistene hadde lurt seg inn i rampelyset.

I august 1936 var Berlin dekorert til fest, og det var olympiske bannere og nazistiske symboler over alt. Det de fleste turistene ikke visste, var at de antijødiske slagordene nettopp hadde blitt tatt ned og ville bli satt opp igjen straks etter OL. Turistene kunne ikke vite at sigøynerne hadde blitt jaget vekk fra sentrumsområdet under bevegelsen med å "renske" byen, noe som var organisert av innenriksdepartementet. De ble internert i en midlertidig konsentrasjonsleir i forstedene. Turistene kunne heller ikke vite at Geobbels propagandadepartement hadde utstedt et stort antall ordre for å strengt evaluere media som ville rapportere om lekene, slik at verden ikke kunne se noen signaler på nazistenes forbrytelser mot menneskeheten.

Hitler skapte et "økonomisk mirakel" i Tyskland, ganske likt slik KKP har skapt det som fremstår som et "økonomisk mirakel" i Kina.

Fra 1929 til 1933 kjempet verden med Den store depresjonen, og Tyskland var ikke et unntak. Etter at Hitler kom til makten, resulterte nazistenes økonomiske politikk imidlertid i en nedgang i arbeidsløshet fra 30 % til nesten 0 %. Tyskland mistet sterkt sin tillit til verdensøkonomien, og lønningene og prisene ble stabile. De velkjente Volkswagen bilene ble utviklet for arbeiderklassene på Hitlers anmodning. Til tross for alt dette ruinerte Hitlers rasistiske politikk til slutt Tyskland.

Hitler ønsket å regjere verden. Han ønsket at Berlin skulle være vert for OL. Med nazi-Tysklands voldsomme økonomiske styrke og Hitlers uovertrufne propagandakampanje ble OL i Berlin i 1936 sett på som vellykket på den tiden. USA korrespondent Shirer skrev i sin dagbok fra Berlin: "For det første har nazistene kjørt OL i et så overdådig omfang som aldri tidligere har blitt gjort, og dette har appellert til sportsutøverne. For det andre har nazistene satt opp en svært god fasade for de alminnelige besøkende, spesielt for de store foretningsmennene" (se: http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Holocaust/olympics.html). Faktisk hadde hele verden blitt lamslåtte, og Holocaust kunne gå sin gang. Da Hitler hadde spredd krigsflammene over hele Europa, var folkemordet godt rotfestet.

De politiske motivene som ligger under KKPs ønsker om å være vert for OL, den brutale undertrykkingen av spesielle grupper mennesker under bekledning av å "forberede" OL og KKPs ubøyelige propaganda rundt OL, er ganske visst svært lik det som skjedde i nazi-Tyskland.

Å bruke OL til å promotere sitt eget land er i seg selv helt rimelig. Problemet ligger i de underliggende politiske motivene. Nazistenes og KKPs politiske motiv er fullstendig uten forbindelse til sport og den sanne "Olympiske ånd". KKP ønsker at mennesker både i og utenfor Kina skal tro at KKPs styre er bra for Kina og folket, at Kina ikke ville være i frontlinjen uten KKP. KKP ønsker å bruke OL til å berømme seg selv og legitimere sitt styresett.

Lik Hitler ønsker KKP å gjøre Beijing OL til den største til nå, og er villig til å oppnå det for enhver pris. Det ønsker verdens ledere til å komme og heie på OL.

KKP sier at det kinesiske folket trenger å "ta OL som en politisk oppgave som står over alle andre"; dette til tross for de mange vanskelighetene kinesere møter med å finne seg bolig, få medisinsk behandling, få skolegang til barna sine og mange andre problemer og til tross for de sosiale krisene som er over alt, til tross for fakta om at KKP forfølger mennesker fra alle samfunnsgrupper; inkludert troende, menneskerettighetsadvokater, Falun Gong-utøvere, tibetanere, bønder som har blitt fratatt land, huseiere som har fått sine hjem revet ned.

Regimet har utstedt ordre hvor de lister opp 11 kategorier og 43 typer mennesker som har forbud mot å delta i aktiviteter relatert til OL. De vedtok lover og politikk som fordrer at millioner av bønder som kom til Beijing for å hjelpe å bygge OL fasilitetene om å bli "overtalt til å returnere hjem", at tiggere blir "hjulpet" (arrestert og omplassert), at avfallsinnsamlingsstasjoner og lavklasseforretninger blir fordrevet ut av Beijing, at de som trenger å dra til Beijing, viser samtykkebrev fra sine fylkesadministrasjoner eller høyere myndigheter og så videre. Beijing OL er ikke folkets OL, det er Kommunistpartiets OL, på lik linje som Berlin OL var nazistenes OL.

Nazistene måtte trappe ned på sine ugjerninger under OL. KKP fortsetter imidlertid sine forbrytelser, selv om det er i rampelyset. KKP bruker "de olympiske lekene" som en unnskyldning til å ubarmhjertig arrestere og dømme menneskerettighetsaktivister og Falun Gong-utøvere.

Mange vestlige land kan ikke tre sterkt fram på grunn av sine økonomiske interesser. Kina er som en ku. KKP lar alle de vestlige landene dra til Kina for å melke kua så mye de kan. Siden de er fullstendig klar over tankegangen til vestlige land kan KKP fortsette å forfølge kinesere bak lukkede dører. Til tross for de mange likhetene mellom de to, er dette den store forskjellen mellom "Beijing OL" og "Berlin OL".

Likevel er det i økende grad mange rop om rettferdighet, en økende grad av rop om at KKP rydder opp sine handlinger, og det er oppmuntrende.

Men KKP har ikke evnen til å gjøre noe godt. Det har ikke spart på noe i å forfølge det kinesiske folket. Mens hurrarop kommer fra Den olympiske stadion, vil samvittighetsfanger fortsatt stønne i smerte. Om lekene blir en stor suksess, vil de bli brukt til å "rettferdiggjøre" KKPs fortsatt despotiske styresett og gjøre det enda vanskeligere å stoppe den ubarmhjertige forfølgelsen av de mange menneskene de krever å styre over.

Feilene verden gjorde ved å se gjennom fingrene med Berlin OL i 1936, lærte verden en verdifull lekse. Likhetene til situasjonen i dag i Kina er alarmerende. Hvordan kan menneskerettighetsforbrytelser som skjer i Kina i dag bli feiret som en del av den "Olympiske ånden"?

Innledningskommentar: For å minnes 9-årsdagen for "25. april appellen" er dette en av en serie artikler fra noen år tilbake som blir publisert på nytt. Den 25. april appellen var bemerkelsesverdig ikke bare på grunn av størrelsen, men også på grunn av at den var usedvanlig fredelig og velordnet. Omtrent 10.000 utøvere samlet seg i sentrum av Beijing den dagen og protesterte fredelig for sine sivile rettigheter. Etter ordre av daværende partileder Jiang Zemin bearbeidet og vred imidlertid Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) faktaene for å tjene egne motiver i sin søken etter å knuse Falun Gong. Frem til i dag beskylder KKPs propaganda Falun Gong for å "ta beleiring på Zhongnanhai sentrale myndighetskvarter" den 25. april 1999 og hevder urettmessig at den 10.000 store forsamlingen utgjorde en voldelig trussel både for nasjonen og lederne. Ingenting kan være mer fjernt fra sannheten, noe denne serien med artikler dokumenterer fra forskjellige vinkler.

Den 25. april 1999 dro omtrent 10.000 Falun Gong-utøvere til Appellkontoret til statsrådet i Beijing hvor de ba myndighetene om å gi dem et ledig og legitimt miljø å praktisere i. Denne appellen ble kjent som "25. april appellen". Noen har også kalt det "25. april Zhongnanhai-hendelsen". Mange mennesker trodde at forfølgelsen av Falun Gong ikke ville ha skjedd om det ikke var for 25. april appellen. Men dette synspunktet er det faktisk ikke noe hold i.

For det første startet undertrykkelsen av Falun Gong flere år i forkant av den 25. april appellen. I juli 1996 tok China News Press, en statsnyhetsforlegger, administrative mål og konfiskere Falun Gong-bøker og ga ordre om at ingen forleggere fikk tillatelse til å publisere bøker som introduserte Falun Gong. Mens utallige statlige aviser og magasiner publiserte artikler som svertet Falun Gong, fikk ikke en eneste artikkel som forsvarte Falun Gong lov til å bli publisert. I juli 1998 bestemte Kinas Sikkerhetsdepartement i et internt dokument å forby Falun Gong. Med andre ord hadde undertrykkelsen av Falun Gong blitt planlagt for lenge siden og ble ikke satt i flammer av 25. april appellen.

For det andre har det kinesiske kommunistregimet aldri behøvd legitim grunn for å angripe og forfølge sivile grupper. Regimet hadde ingen berettiget grunn da det undertrykte landeiere, forretningsmenn og intellektuelle. Unnskyldninger som "[landeiere] tok land, [forretningsmenn] var på bristepunktet av formue, og [intellektuelle] hadde et for fritt sinn" var helt meningsløse og oppdiktet da de ikke hadde noen legitim grunn. 25. april appellen ble også brukt av regimet for å rettferdiggjøre sin forfølgelse. Selv om 25. april appellen ikke hadde hendt, kunne kommunistregimet i Kina likevel ha diktet opp andre grunner for forfølgelsen. Fakta tilsier at det kinesiske kommunistregimet hadde antatt før 25. april appellen at Falun Gong-utøvere ville gripe til petisjoner etter at utøvere i byen Tianjin ble banket og ulovlig arrestert av politiet, en hendelse initiert av myndighetene. Regimet kunne ha stoppet Falun Gong-utøvere fra å gå til Appellkontoret i Beijing om det hadde ønsket det. I stedet anvendte Jiang og hans sammensvorne trikset med å "gjøre utøvere delaktige", samt at politiet i Tianjin til og med eksplisitt ba utøverne om å dra til Beijing for å "løse deres klagemål". Så på en måte var hjernen bak 25. april hendelsen det kinesiske kommunistregimet selv.

For det tredje kan 25. april appellen aldri utgjøre grunnlaget for forfølgelsen. I Kina er det nedtegnet i loven en rettmessig rettighet om å appellere til høyere myndigheter. Først etter at de hadde blitt svertet og forurettet, dro Falun Gong-utøvere for å appellere den 25. april 1999. Så deres appellering var fullstendig fornuftig, rettmessig og rimelig. At det er et stort antall mennesker, er ikke en berettiget grunn for forfølgelse. I 2001 protesterte mer enn 20.000 mennesker fra omtrent 10 organisasjoner og grupper nær Det hvite hus under president Bushs innvielse. Den 24. september 2005 holdt titusener av mennesker demonstrasjoner mot krigen i Irak i Washington. I den 25. april appellen var dessuten de fredelige og fornuftige Falun Gong-utøverne stille og ryddige og forstyrret ikke offentlig orden eller menneskers daglige liv. De spredde seg rolig da de mottok svar på sine anmodninger. I ethvert virkelig demokratisk land ville en slik fredelig og samarbeidsvillig fremtreden ha blitt verdsatt istedenfor forfulgt.

Det er sant at mange kinesere ikke har noen mulighet til å snakke for seg selv og stå opp for sine rettigheter når deres rettigheter blir misbrukt. Likevel er ikke den noen grunn til å skylde på Falun Gong-utøvere for å fortelle fakta og stå opp for sine rettmessige rettigheter den 25. april 1999. Det er enda mindre fornuftig å godkjenne det kinesiske kommunistregimet for å bruke hendelsen som grunnlag for forfølgelsen. Dersom en ikke står opp når ens rettigheter til å tro på prinsippene Sannhet-Medfølelse-Toleranse og rettighet til å bli en god person er berøvet, er en da verdt å leve som et menneske? Er det da håp for en slik stat? Og er det noen fremtid for en slik nasjon?

Under Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) tiår ved makten har frykt blitt sådd dypt i folks sinn. Dypt forgiftet av KKPs partikultur er mange mennesker redde for å bli forfulgt og viser tilsynelatende sin tillit til KKP. Noen mennesker tror blindt at KKP definitivt er korrekt og at hva enn KKP sier er sant. Andre er villige til å alltid være på linje med KKP og følge det ved å kjempe mot hva som helst som er mot KKP, uten hensyn til om det er rett eller galt. Med et slikt tankesett hjernevasket av partikultur har mange kinesere mistet sin egen dømmekraft og har blitt KKPs slaver og fanger av partikulturen.

Fra dette perspektivet viste 25. april appellen ikke bare Falun Gong-utøvernes fredelige og fornuftige fremtreden, men også enda mer viktig ga det glimt til hvordan mennesker kan frigjøre seg fra fengselet av partikultur, finne sitt eget selv og gjenvinne sine rettigheter til å bli et menneske. Dette er noe en burde være klar over nå når mennesker reflekterer mer og mer over KKPs historie og Kina beveger seg mot en fredelig overgang.