En ung Falun Gong utøvers valg

Fra den første skriftlige erfaringsutveksling konferansen for utøvere i Kina
 
Facebook Logo LinkedIn Logo Twitter Logo Email Logo Pinterest Logo

(Clearwisdom.net) Mitt navn er Li Yuan og jeg er 14 år i år. Jeg fikk Fa sammen med min mor i oktober 1998 og min lykke var ubeskrivelig. Men i 1999 begynte det onde å forfølge Dafa og den brutale virkeligheten var tvunget på meg: Jeg må velge mellom Dafa og skolen. Uten å nøle valgte jeg Dafa. Selv om myndighetene ikke ville tillate meg å gå på skolen, lærte jeg ved selvstudie. Spredningen av Dafa er makeløs. Vår store medlidende Mester tilbyr frelse til alle vesener. Hvordan kan jeg miste denne verdifulle anledningen som jeg har ventet på i millioner av år! Å assistere Mesteren i Fa oppretting og validere Fa er også mine historiske ansvarsoppgaver.

Før jeg begynte med kultivering sa en spåmann at jeg ville komme i en bilulykke når jeg ble 10 år, og at det var en prøvelse jeg ikke kunne unnslippe siden den var en del av min skjebne. Etter jeg begynte med kultivering har jeg vært gjennom seks skremmende bilulykker og to elektrosjokk episoder, men jeg var uskadet. Under beskyttelsen fra Mesteren har jeg tilbakebetalt min gjeld som ville ha kostet meg livet.

Den 20. juli 1999 begynte ondskapen å forfølge Dafa. Min mor og jeg gikk til myndighetene i provinsen for å appellere men ble anholdt ulovlig i 4 timer. Vi ble løslatt når det var nesten mørkt ute.

I 2000 gjennom å lese artikler fra websiden minghui.org tenkte min mor og jeg at vi skulle gå til Beijing for å validere Fa. Så klokken ni om morgenen den 9. juli 2000 ankom vi Appelleringskontoret i Beijing men ble anholdt av de som jobbet der. Vi nektet å oppgi våre navn og adresse, så om ettermiddagen sendte de oss og andre utøvere som også ikke sa navnet sitt, til ulike politistasjoner. Vi nektet fortsatt å fortelle dem navnene våre. Til slutt fant de adressen vår på en plastikksekk i håndbagasjen. De sendte oss til vårt lokale kontaktkontor for myndighetene i Beijing og beordret deretter min mors arbeidsgiver til å ta oss tilbake. Vi ble sendt tilbake til fabrikken, der vi ble ulovlig anholdt i 15 dager og presset for 1600 yuan i kontanter. Etter at vi ble løslatt var vi under ulovlig overvåking i et halvt år.

I midten av desember det året, brøt min mor og jeg gjennom overvåkingen og gikk til Beijing igjen. Vi gikk direkte til Tiananmen (Den Himmelske Fredsplass) for å holde opp en banner for å appellere på en fredfull måte. Men så snart vi kom til Tiananmen ble vi tvunget inn i en politibil. Klokken 10.00 ble vi sendt til Tiantan politiavdeling hvor omtrent 1000 utøvere fra hele landet var internert. Blant dem var eldre mennesker på over 70 år og små barn på bare noen måneder. Vi leste Fa sammen, sa ”Falun Dafa er bra”, og en etter en brettet vi ut bannere som vi ikke fikk sjansen til å vise offentligheten på Tinanmen. Jeg var rørt til tårer av de rene, oppriktige, fredfulle og gode utøverne, og av deres modige handlinger i møte med ondskap.

Rundt klokken 11.00 ble de utøverne som nektet å oppgi navnene sine sendt til ulike steder. Min mor og jeg ble sendt til Zhugezhuang politistasjon i Tongxian fylke. Politiet der var alle sammen fysisk sterke. De torturerte utøvere som ikke samarbeidet med dem. Etter å ha vært ulovlig internert i seks dager i en offentlig badstue på kontaktkontoret i Beijing, ble vi tatt tilbake av min mors arbeidsgiver og ble bøtelagt 2000 yuan. Under vårfestivalen i 2001 fulgte min mors arbeidsgiver ondskapens ordre og bortførte henne og fem andre utøvere, og anholdt dem i 3 måneder. Når hun ble løslatt, forlot min mor og jeg hjemmet og begynte et liv som hjemløse, for å unngå videre arrestering og trakassering.

Når vi ankom hovedstaden i vår provins bodde vi sammen med noen utøvere som var fra andre steder. Vi studerte Fa sammen, gjorde øvelsene og gikk for å forklare sannheten om Falun Gong til folk hver eneste dag. Senere kom vi i kontakt med mange andre utøvere i samme situasjon som oss. De var meget flittig i sin kultivering og jeg fulgte med dem for å gjøre Dafa relatert arbeid.

Den 2. mai 2002 ble flere store materiell sentre i vårt område skadet og over 20 utøvere ble arrestert av politiet. Dette var et stort tap. Min mor og jeg ble sendt til et hjernevaskingssenter i provinshovedstaden. Jeg var ulovlig internert i nesten 4 måneder. De isolerte meg ved å la en som var blitt omvandlet av hjernevaskingen følge meg hvert eneste minutt, i frykt for at jeg skulle gi videre Mesterens nye artikler. Imidlertid klarte jeg ved bruk av visdom å gi artiklene videre til mine medutøvere. Jeg gjennomgikk mye misshandling fra politiet, og til og med tidligere utøvere som hadde snudd seg mot Dafa under press klarte ikke å se på når de mishandlet meg. Jeg nektet å gå på enhver aktivitet eller hjernevaskingssesjoner. Senere publiserte utøvere historien om min mor og meg på Internet. Kanskje fordi utenlandske utøvere ringte inn for å si sin støtte for oss, så torde ikke myndighetene å ha meg fengslet lenger. De hentet min far fra et sted 40 mil unna og spurte ham om å ta meg med vekk. Rett før jeg ble løslatt ville myndighetene fortsatt at jeg skulle skrive en ”Garanti erklæring”. De sa ”Det er ok om du ikke skriver erklæringen, men du må skrive at du har levd bra her”. Jeg svarte ”Tror du det er godt å ha et liv uten frihet?”. De var målløse og jeg gikk derfra uten å skrive noen ting.

I desember tok min mor meg hjem og jeg gikk for å skrive meg inn på en skole tre ganger. Men skoleadministrasjonen ville at jeg skulle skrive en ”Garanti erklæring” eller en ”Angre erklæring”, hvis ikke ville de ikke skrive meg inn på skolen. Min mor og jeg fortalte dem sannheten om Falun Gong, men de ville bare ikke lytte og var redd for å ta noe ansvar. Så til slutt måtte jeg gå fra skolen og studere hjemme, noe som skapte vanskeligheter for meg.

Hvert skoleår prøvde jeg å gå tilbake til skolen men det var forgjeves. Jeg liker å studere og jeg klarer å studere bra. Men myndighetene fratok meg retten til å få en utdannelse. Min mor arbeidet et sted langt borte så hun måtte gå tidlig om morgenen og kom tilbake sent på kvelden. Jeg måtte være alene hjemme. Jeg følte meg ensom og hadde ingen å kommunisere med. Men når mine fastholdene poppet opp og jeg følte at det var urettferdig husket jeg min Mesters lære i leksjonen på konferansen i New Zealand: ”Kultivering er det mest oppriktige å gjøre.”[uoffisiell oversettelse] Med min faste tro på Dafa og hjelp fra vår Mester overlevde jeg forfølgelsen og gav aldri etter for ondskapen eller samarbeidet med den, og fikk dermed ikke noen dype hull på min kultiveringsvei. Sammenlignet med mine medutøvere som blir ulovlig internert for å gjøre tvangsarbeid og lide tortur er min lidelse virkelig ingenting. Selv om jeg fortsatt har konkurransementalitet, sjalusi og andre fastholdene vil jeg fortsette å streve fremmover flittig i min kultivering og gjøre bra de tingene jeg skal gjøre.

Looking back at my past five years of cultivation and validating the Fa, I felt like it was as short as a blink of eye. However, during this period, I have borne suffering and ordeals beyond kids of my age. When I was only ten years old, I was arrested, detained, interrogated, monitored illegally and deprived of the right to go to school. I have personally witnessed the shameless evil of Jiang's regime. Each time I was detained, they tried to make a breakthrough on me, but I said nothing. So they threatened me that if I didn't answer their questions, they would send me to a juvenile center. But I replied, "What you said doesn't count!" In the end, the evil got nothing from me.

Når jeg ser tilbake på de siste par årene med kultivering og validering av Fa , føler jeg at det har vært så kort som et øyeblikk. Likevel har jeg båret lidelse og prøvelser bortenfor barn på min alder. Når jeg var bare ti år gammel ble jeg arrestert, internert, avhørt, ulovlig overvåket og fratatt retten til å gå på skolen. Jeg har personlig vært vitne til den skamløse ondskapen til Jiangs regime. Hver gang jeg var internert prøvde de å bryte meg ned, men jeg sa ingenting. Så de truet meg med at hvis jeg ikke svarte på deres spørsmål ville de sende meg til et ungdomssenter. Men jeg svarte ”Det du sier teller ikke!”. Ondskapen fikk aldri noe av meg.

Kinesisk versjon tilgjengelig på www.minghui.ca/mh/articles/2004/10/29/87882.html
Engelsk versjon tilgjengelig på www.clearwisdom.net/emh/articles/2004/11/8/54326.html

* * *

Facebook Logo LinkedIn Logo Twitter Logo Email Logo Pinterest Logo

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.