Førstehåndserfaring med grusom hjernevasking ved Beijings tvangsarbeidsleir for kvinner (Del 7)

Bruk av familierelasjoner til å presse oss til å akseptere hjernevasking
 
Facebook Logo LinkedIn Logo Twitter Logo Email Logo Pinterest Logo

Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html
Del 4: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1539.html
Del 5: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1551.html
Del 6: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1561.html

7. Bruk av familierelasjoner til å presse oss til å akseptere hjernevasking

Under prosessen med å prøve å hjernevaske meg, brukte de alle midler. En av dem var å benytte mine følelser for min familie: min eldre far, min mann, mine to barn. De prøvde å drepe meg mentalt.

Mine to barn kom for å besøke meg. Da de så den store metallporten og de høye sementveggene, klarte selv ikke min sønn som er omtrent 1.80 meter høy, å la vær å gråte. De var enda mer sjokkert over å se at sin mor hadde blitt tynn, svak og fått hvit hår på bare ett år. Min datter brøt ut i gråt! Det sjokkerende øyeblikket forandret dem. Smerte, hat og sjokk ble presset dypt ned i deres hjerter.

Det korte besøket fylte mine barn med sorg. Jeg gjorde mitt beste i å be dem være sterke, å skille godt fra dårlig, at deres mor ikke hadde gjort noe galt, og at de skulle studere flittig. Jeg fortalte dem også hvorfor jeg ikke kunne skrive til dem og ba dem om å ikke komme flere ganger.

Jeg holdt tilbake mine tårer, smilte til dem, og fortalte dem bestemt med en høy stemme, "Hold deres hoder høyt og rygg rak! Deres mor er i tvangsarbeidsleir for å følge Sannhet-Medfølelse-Toleranse, noe som ikke er skamfullt!"

Da jeg så at de hele tiden snudde seg tilbake for å se på meg da de skulle gå, kunne jeg ikke holde mine tårer lengre.

Hva er et knust hjerte? I det øyeblikket lærte jeg hva det betydde å ha et "knust hjerte!"

Da de gikk ut av tvangsarbeidsleiren bar mine to barn med seg en utålelig smerte, unevnelige spørsmål og i villrede i forhold til skolen. Deres far har en viktig jobb og hadde ikke tid til å ta seg av det som kvernet i våre barns tanker. Det medførte knuter i deres hjerter, men jeg kunne ikke kommunisere med dem gjennom brev eller telefon. Mine barn klarte ikke å bære et slikt stort mentalt press. Min sønn tenkte å slutte høyskolen. Han gikk til det andre ekstreme og gjorde opprør, sluttet i jobben i studentforeningen, spilte voldelig fotball, sloss med skolekamerater og lærere, brøt skolens disiplinære restriksjoner og sluttet i klasser.

Min datter gikk til det andre ekstreme. Hun skrev til meg, det ene brevet etter det andre, selv om hun viste at jeg kanskje ikke ville motta dem til tross for at hun sendte dem. Hun studerte så hardt at hun fikk en Bachelor grad med en dobbel fordypning og meldte seg inn i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP).

Alt dette skjedde uten at jeg viste det. Vaktene og kollaboratørene kjente godt til dette. De nektet meg ikke bare min rett til å motta mine brev, men de prøvde også å såre meg med fakta som kom frem i brevene. En dag kom vakt Jiao (kvinne, fornavn ukjent) til meg og sa, "Zhang Yijie, du sårer dine to barn ved å være i tvangsarbeidsleiren. Din sønn har begynt å gråte utenfor porten når han kommer for å besøke deg. Er du ikke trist?" Hun snudde og gikk med et glad uttrykk i ansiktet, fordi hun trodde hun hadde såret meg dypt.

En annen dag kom plutselig Jiao igjen og fortalte meg, "Zhang Yijie, din sønn blir straffet av universitet. Han ble nesten utvist. Hans far holder på å miste forstanden ved å måtte håndtere sitt daglige arbeid og din sønns anliggender."

Å bruke mine barn for å knekke meg var deres vanlige form for mental tortur. De ville aldri fortelle meg eksakt hva som hadde skjedd, men i stedet tvinge meg til å være bekymret og å gjette. Om jeg aksepterte hjernevaskingen, ville jeg få lov til å kommunisere med min familie øyeblikkelig. De prøvde bare å tvinge meg til å gi etter. Da de så at deres taktikk ikke virket, ville de si, "Zhang Yijie, kultiverer du medfølelse? Du har sviktet din familie og dine barn! Din mann er så travel, likevel må han være både en mor og far for dine barn. Hvor hardt det må være! Du har en god familie som alle misunner (noe som betydde at min mann hadde en høy posisjonert jobb og vi hadde to barn på høyskolen), så hvorfor bryr du deg ikke om det? Hvorfor er du så annerledes enn andre? Du er så grusom at du har skadet din familie med din selviskhet! Om du fortsetter å kultivere vil du ruinere dine barn og din mann vil skille seg fra deg!"

Min mann er et trumpkort de bruker hele tiden. Da Jiao prøvde å angripe meg fortalte hun meg om hva hun hadde hørt om minn mann. En dag, etter å ha skjelt meg ut angående min sønn, sa Jiao igjen, "Zhang Yijie, Jeg så din mann i nyhetene i går kveld. Han dro til utlandet sammen med [daværende] statsminister Zhu Rongji." Jeg svarte henne ikke. Jeg viste at intensjonene hennes ikke var gode. Hun fortsatte, "Zhang Yijie, du burde akseptere hjernevasking raskt, fordi noen har sendt kvinner til ditt hus. Din mann kan få alle kvinnene han ønsker, så hvorfor må han vente på deg? Du vil aldri komme ut herfra om du ikke er "transformert". Om du fortsetter på denne måten vil din familie være borte."

De hadde brukt min mann for å presse meg siden den 20. juli 1999. De prøvde å angripe meg med min manns karrierefremtid. Nå brukte de andre kvinner.

Jeg fortalte Jiao, "Det er et ordtak: 'Skyen venter på å regne og moren ønsker å bli gift på nytt, men disse tingene blir ikke bestemt av deg eller meg.' Om min mann virkelig ønsker å skille seg fra meg, ønsker jeg ham til lykke!"

Jiao var plutselig fortapt. Hun sa i en totalt beseiret stemme, "Dere Falun Gong-utøvere er ufattelige. Er dere alle dumme? Dere vet bare en vei til enden? Zhang Yijie, du teller penger når andre selger deg."

Jeg brydde meg ikke om hennes tullprat fordi ingen kan selge meg eller kjøpe meg – ingen kan bevege meg!

Kollaboratørene prøvde å samarbeide med vaktene for å tvinge meg til å gi etter. De gråt, fortalte meg hvor mye de savnet sine barn eller hvor mye de angret i forhold til sine menn og barn. Da jeg så deres spill ble jeg litt sint, "Hold opp! Tårene deres kan aldri bevege meg! Dere vet alle at alle Falun Dafa-utøveres familier var lykkelige og harmoniske før den 20. juli 1999. Min Lærer [Lærer Li Hongzhi, grunnlegger av Falun Dafa] ba oss å se innover når vi møter konflikter og kultivere vår dyd, og bli bedre mennesker. Hans forelesninger hjalp så mange familier å løse sine problemer og kurere sine sykdommer, og gjorde utallige familier i stand til å leve i en varm og rolig atmosfære. Hvem eksakt ødela våre familier? Hvem ruinerte våre barn? Vi gjorde ikke slik at våre familier ble ødelagt. Det er ikke noe galt i å kultivere Sannhet-Medfølelse-Toleranse. Hva ønsker dere å "transformere" meg til?"

Vaktene så at kollaboratørene ikke kunne overbevise meg så de beordret dem raskt til å gå. Ellers ville jeg ha "snudd bordene" og hjulpet dem til å begynne å kultivere igjen.

Familie, ektemann og barn er halve livet til enhver kvinne, og for noen er det hele deres liv. Om de var i stand til å ha noe selv ville det være deres karriere. Vaktene trodde at jeg følte at jeg hadde blitt så dårlig behandlet av Departementet for utenlandsk handel (min arbeidsgiver) at ingenting var igjen. Om min bakgård var i brann, ville det være mitt siste strå. Jeg kjente til deres taktikker, men jeg ble svært trist hver gang de angrep meg på denne måten.

Det så ut til at jeg så ulykken komme akkurat slik Jiao hadde beskrevet det. Hvordan gikk det med min sønn? Jeg var trist for det mentale stresset mine barn måtte utholde. Jeg tenkte på hvordan jeg hadde lært dem opp blant så mange vanskeligheter, men de var som skjøre greiner – de kunne ikke motstå kraftige vindrosser. Jeg angret til og med at jeg hadde oppfostret dem for tradisjonelt slik at de ikke kunne møte slik ond virkelighet i et slikt jordisk samfunn. Jeg lengtet etter å fortelle dem hvordan de skulle se på denne grusomme sannheten, hvordan de skulle møte vanskeligheter, og hvordan de skulle studere hardt, men jeg var frarøvet en fundamental rettighet. Jeg viste ikke eksakt hva som hadde skjedd med min sønn, hvor min mann var og om han virkelig ønske å skille seg fra meg.

Alle disse tankene førte smerte til mitt hjerte og fortærte min kropp. Jeg hadde nådd bruddpunktet. Jeg nektet å la meg selv tenke på det. Jeg tenkte på min tro og min rasjonalitet.

En stemme sa til meg, "Du kan ikke ha hat, fordi kultiverere har ikke hat. Hat vil spise deg opp eller du vil bli "transformert" av deres angrep. Du vil kanskje bli gal på grunn av den uutholdelige smerten, fordi et menneskes hjerte ikke kan utholde så mye.

Jeg senket hodet mitt og lot tårene renne nedover mine kinn. Etter en lang stund, tørket jeg bort tårene og løftet hodet mitt for å møte kollaboratørene og overvåkningskameraet nær taket.

* * *

Facebook Logo LinkedIn Logo Twitter Logo Email Logo Pinterest Logo

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.