Førstehånds erfaring med grusom hjernevasking ved Beijings kvinnetvangsarbeidsleir (Del 4)

Tortur under brennende sol
 
Facebook Logo LinkedIn Logo Twitter Logo Email Logo Pinterest Logo

Forord (forkortet)
Zhang gikk i juli 2003 ut av Beijings kvinnetvangsarbeidsleir. Det markerte slutten på hennes to år og fire måneders lange helvetesprøve. Siden juli 1999, for mer en sju år siden, har det kommunistiske regimet tatt i bruk de mest onde metoder for å brutalt forfølge Falun Gong-utøvere. Tvangsarbeidsleiren er en fasilitet hvor forfølgelsen er mest utstrakt, mest konsentrert, mest hyppig og mest ubarmhjertig. Alle navnene i denne artikkelen er virkelige, siden det vil være en hjelp for å avsløre og en opposisjon til forfølgelsen. Det er også en bønn om å stoppe forfølgelsen og etterforske forbryterne. Gjennom denne artikkelen har Zhang skrevet ned fakta, når de skjedde og om de fortsatt pågår.

Del 1: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1514.html
Del 2: http://no.clearharmony.net/articles/200702/1524.html
Del 3: http://no.clearharmony.net/articles/200703/1532.html

4. Tortur under brennende sol

(a) "Du har bare en vei å gå"

Beijing er som en stekeovn i august og september. Treningsområdet ved tvangsarbeidsleiren var tørr og varm. Hetebølger skyller inn. Jeg følte det som om en liten gnist ville starte en stor brann ved å bruke partiklene i luften som opptenningsved.

Noen ropte: "Zhang Yijie, kom ut." Jeg gikk ut selv om jeg allerede hadde gjort unna individuell militærtrening hele formiddagen. Det var etter lunsj, og alle slappet av. Jeg så at seks innsatte sto ved treningsområdet. Det så ut til at de ventet på meg. Jeg slo meg sammen med gruppen, og en vakt begynte å veilede oss gjennom øvelsene. De innsatte klagde og var tydelig utilfredse over å måtte gjøre treningsøvelser midt på dagen da solen brant som verst.

Svetten rant nedover ansiktene våre. Ransmennene, tyvene og narkomane klarte nesten ikke å holde ut denne lidelsen. De begynte å banne. Vakten utnevnte Hong, en innsatt, til å trene meg personlig og ba henne om å være "streng" med meg. De innsatte forsto nå at de måtte holde meg med selskap ved treningsområdet bare fordi jeg ikke var "reformert" (1). De snudde seg med en gang imot meg. Jeg visste at vakten brukte de innsatte til å torturere meg og å skape hat mot meg ved å tvinge dem til å gå gjennom treningsøvelsene sammen med meg.

Hong begynte å trene meg. Vakten gikk inn i skyggen. Hong klarte knapt å holde raseriet sitt for seg selv. Hun ropte urytmiske ordre i en rar tone. Etter 30 minutter hadde hun nådd sin grense, og vakten kom til slutt ut av skyggen. Hong trodde at vakten ville ta hennes plass, men i stedet ba vakten henne om å trene oss alle sju. Vakten gjorde sitt beste for å sette de innsattes tålmodighet på prøve.

De innsatte var trøtte og rasende. De dyttet borti meg med vilje, sparket meg og sa: "Så, du har ikke blitt reformert. Du må ha en skrue løs i hodet ditt! La meg fortelle deg at du vil få din livs opplevelse om du ikke reformerer deg!"

De tok ut alle sine frustrasjoner og sinne på meg. Hong fortsatte å sparke meg mens hun sa: "Jeg sier at du skal reformeres nå! Hvorfor nekter du å reformeres etter at alle andre har blitt reformert? Jeg skal gi deg en god lærepenge neste gang. Myndigheten [vaktene] vil ikke la deg slippe unna. Bare vent og se!"

En kort pause snudde seg til å bli et gruppeangrep. De slo og sparket meg. Vakten lot som om at hun så en annen vei, siden dette var helt etter planen.

Hong sa: "Vil du la deg reformere eller ei? Du lar meg lide sammen med deg! Se, alle disse menneskene blir stekt under solen bare på grunn av deg! Er du fornøyd nå?"

Jeg sa rolig og sakte til Hong: "Jeg ba deg ikke om å komme. Du kom frivillig for å bli stekt under solen." Hun ble stille, og så stirret hun på meg og forsto hva som virkelig skjedde.

Tjenestemennene ved tvangsarbeidsleiren har utallige metoder for å torturere Falun Gong-utøvere og har absolutt ingen skrupler når de misbruker Falun Gong-utøvere, ettersom de vet at utøvere ikke slår tilbake. De er imidlertid forsiktige med de virkelige kriminelle. Noen ganger lar de kriminelle slippe unna med ting fordi de ikke ønsker å få problemer selv. Etter samtalen med Hong nektet alle de innsatte å gå til treningsområdet.

Vaktene hadde ikke annet valg enn å trene meg selv et annet sted. De tok meg til en steinlagt plass på østsiden av bygningen, hvor det ikke var en eneste skygge for solen. Fire vaktledere, Gao, Wang Yu, Yang Jie, og Wei Chunhong, nestlederen for divisjonen, vekslet på å straffe meg med noe de kalte "trening". Militærformasjonsøvelser blir brukt som en måte å torturere "store målgrupper" [Falun Gong-utøvere] ved tvangsarbeidsleiren.

De spurte meg utallige ganger, "Vil du la deg reformere eller ikke?" Jeg svarte utallige ganger, "Umulig!" På grunn av svaret tvang og torturerte de meg oftere enn jeg kan huske. De tvang meg til å gå fram og tilbake hundrevis av ganger på en strekning som var ca 60 meter. De tvang meg til å gjøre forskjellige militærøvelser, inkludert å gå og springe, snu til venstre og høyre. Vaktene sto i skyggen av treet, mens de ropte ut kommandoene. Da hun ble trøtt beordret hun meg til å stå i militærposisjon. Jeg var varm, døsig, sulten og tørst og så utslitt at det ikke kan beskrives med ord. Hvert minutt føltes som et år. Synet mitt ble uklart, og svetten rant nedover nakken og ryggen. Skjorta og buksen min var gjennomvåte. Den lille mengden med søvn, restemat og få munnfuller med vann jeg hadde fått den dagen, hadde blitt brukt opp for lenge siden under den stekende varmen og fysiske torturen. Jeg klarte å holde meg oppreist ved hjelp av ren viljestyrke. Jeg oppmuntret meg selv til å aldri bukke under for gjerningsmennene ved konstant å styrke min tro på Lærer Li [Lærer Li Hongzhi, grunnleggeren av Falun Dafa] og Dafa.

De så at jeg var ekstremt svak og prøvde å "reformere" meg igjen og igjen. Jeg tenkte: "Hvordan kan dere forstå tankene til en Dafa-utøver?" På det tidspunktet visste jeg veldig godt at jeg måtte være mentalt forberedt på å møte de kommende dagene med en sterk vilje. Torturen de hadde sendt meg gjennom, var bare begynnelsen. Så lenge jeg var bestemt på å kultivere i Dafa og nektet å reformere meg, ville jeg møte alle former for ondskap og tortur i tvangsarbeidsleiren. De ville utvilsomt ty til enda mer grusomme midler for å ødelegge meg. Jeg sa til meg selv: "Jeg må være sterk. Reformere vil jeg aldri! Jeg har bare en utvei – å praktisere Dafa med besluttsomhet! Det finnes ingen annen vei eller valg. Ingen lidelse er for stor for meg, en Dafa-utøver! Jeg har allerede lagt vekk tankene om liv og død. Hva annet er det å være redd for? Derfor er ingen motgang for stor for meg!"

Jeg kan ikke minnes hvor lenge jeg sto der. Vaktene tok en lang pause, og etter at de hadde slappet av, beordret de meg å gjøre en sakte versjon av å gå i gåsegang ved å reise armene og føttene og holde dem der en lang stund. Jeg ble tvunget til å stå på ett ben og holde den andre foten i en bestemt høyde og posisjon, og etter en stund måtte jeg bytte til den andre foten. Etter flere minutter svettet jeg voldsomt. Hele kroppen ristet, og jeg vaklet. Hver gang før jeg holdt på å kollapse, satte jeg foten ned for å holde kroppen oppreist. Jeg klarte ikke å holde foten oppe så lenge de krevde av meg, slik at de tvang meg til å gjøre den samme øvelsen om og om igjen. Til slutt ble jeg dehydrert, og jeg følte det som om at jeg hadde blitt stekt tørr og var totalt utslitt. Med et brak kollapset jeg på bakken. Jeg stablet meg opp på føttene igjen og falt på nytt og kjempet om å reise meg, for bare å falle igjen.

Vaktlederne var trøtte og rasende. De sa til meg: "Zhang Yijie, hvorfor gjør du dette mot deg selv? Greit, gå i gang med å kjempe mot oss. Jeg blir nødt til å se hva du er lagd av. Du må tåle dersom du ikke reformeres. Snakker ikke dere [Falun Gong-utøvere] om toleranse (2)? Du må bli trent på denne måten dersom du nekter å reformere deg! Se på deg selv. Ansiktet ditt er hvitt som et laken, og du er i en forferdelig tilstand. Hvor lenge kan du holde på slik?"

De minnet meg flere ganger på: "Du er annerledes enn alle andre. Du kan dra ut herfra om du reformeres. En utøver fra en divisjon ble sluppet ut etter at hun ble reformert. Alle i din divisjon har blitt reformert. Du er den eneste igjen. Du trenger ikke å tenke på å komme ut dersom du ikke reformeres. Ingen vil slippe ut dersom de ikke reformeres først. Du kan ikke slippe ut gjennom noen sosiale relasjoner. Du vil få en straffeforlengelse og møte den verste torturen. Det er hva du vil få!"

Jeg sa: "Jeg har aldri tenkt på å slippe ut gjennom noen relasjoner. Jeg ville ikke være her i det hele tatt dersom jeg ønsket å komme ut gjennom noen relasjoner. Helt siden dere arresterte meg og tok meg hit, har jeg aldri tenkt på å få min frihet tilbake ved å gå i kompromiss med dere!"

Jeg satte øynene mine på vaktlederne og sa sakte: "Vet dere at dere også må holde ut og betale for alt dere gjør mot meg i dette øyeblikket? Godt blir belønnet med godt, og ondskap blir belønnet med ondskap. Dere kan banke meg voldsomt, torturere meg, ta mat og vann fra meg, steke meg under solen, drille meg i øvelser i det uendelige, og dere kan til og med ta livet mitt, men dere kan ikke ta sjelen min. Ingen av dere kan forandre mitt sinn og min tro, og mine tanker er styrt av min tro!"

Da torturen ikke lyktes i å undertrykke meg, fulgte enda mer ubarmhjertig tortur. En nestleder for divisjonen og tre vaktledere tok hver sin tørn for å drille meg dag etter dag. Hver gang sluttet først når jeg ikke klarte å reise meg fra bakken. Jeg var overrasket over at jeg var i stand til å gå igjennom alt det.

De glemte aldri å la meg lide psykologisk, samtidig som de skjøv meg til min fysiske grense. De passet på at jeg led enda verre mental smerte enn heten og utmattelse under den solen.

(b) "Syng en sang!"

En dag under militærdrillingen sa vakt Wang Yu: "Zhang Yijie, stopp og syng en sang!" Jeg tenkte: "Å synge er en vakker ting. Det kan hjelpe mennesker å tilpasse seg og få dem til å slappe av. Men hvem har hjerte til å synge i denne djevelens hule?" Jeg nektet og sa at jeg ikke visste hvordan man synger. Wang Yu sa i en autoritær tone: "Så klart du kan, alle kan!" Jeg trodde hun snakket om "Den samme sangen" Jeg nektet bestemt å synge, spesielt den sangen, ettersom jeg virkelig hatet den.

Jeg husker at jeg ble kjent med denne sangen under en unik omstendighet. Jeg var brutalt bortført av tjenestemenn ved Sikkerhetsbyrået inne i myndighetsområdet midt på lyse dagen den 3. januar 2001. Jeg ble tatt til en hjernevaskingsklasse som ble holdt i Xinan tvangsarbeidsleir av et kontor under Den sentrale myndighetens partikomité hvor de prøvde å reformere meg. Jeg kjempet mot forfølgelsen med alt jeg hadde. Jeg startet en sultestreik og nektet å lytte, snakke eller lese, uansett hva de ga meg. De holdt meg ved hjernevaskingsklassen i 15 dager.

En dag hadde de med seg flere kollaboratører (3) fra tvangsarbeidsleiren og sa at kollaboratørene skulle synge for meg. De introduserte kollaboratørene for meg ved, "Dette er Fru X fra Det kinesiske akademiet for vitenskap. Dette er en profesjonell sanger, og dette er Fru Y, en skuespiller av ypperste klasse.

De holdt et ark med musikknoter og tekst i hendene og sa at de skulle synge for meg. De sang "Den samme sangen." Den profesjonelle sangeren sa til meg: "Du vil like denne sangen! Alle Falun Gong-utøvere elsker å synge denne sangen!" Jeg forble stille. Jeg nektet å lære sangen. Dessuten var lyrikken opprørende. De sang den flere ganger og stoppet å synge da de så at jeg ikke viste noen interesse. Flere av dem snakket med meg og prøvde å reformere meg, men jeg svarte dem ikke. Senere ble de tatt bort.

Sangeren hadde rett. Alle som ble reformert ved tvangsarbeidsleiren elsket å synge "Den samme sangen." De sang den under treningene, under konkurranser, mens de arbeidet og under store og små møter. De sang den både før og etter møtene. De gråter alltid etter at de har sunget sangen, og de gråter mens de synger sangen. Alle gråt og jamret etter at de begynte å synge sangen.

Det første av disse "korene" så jeg ved et arbeidsleirmøte holdt for [nåværende og tidligere] Falun Gong-utøvere. Jeg var sjokkert over gråten som fylte hele auditoriet. Jeg analyserte lyrikken og tonene til sangen og forsto hvorfor utøvere som var "reformerte" gråt, og hvorfor jeg hatet sangen. Sangens lyrikk forteller om tid, håp, fastholdende, tap, sorger og en uforklarlig ond substans. Bare de som gråt, vet hva annet sangen inneholder.

En overflod av følelser skylte over meg i det øyeblikket, tristhet, medlidenhet og sinne. Gråten oppmuntret bare gjerningsmennene og økte den onde atmosfæren ved møtet. Gjerningsmennene på scenen og i andre deler av auditoriet var tilfredse, og gråtingen var en demonstrasjon av deres prestasjon av å reformere utøvere. De annonserte en kort mellomakt og fikk utøverne til å synge ferdig sangen, mens de gråt.

Jeg var oppbrakt. Hva er det å være stolt over når tvunget reform bare er utført gjennom fysisk tortur og mental forfølgelse? Overtalte de mennesker gjennom gode handlinger eller gjennom lover? Hvem kan benekte at denne dype gråt er en av de mest desperate protestene mot gjerningsmennene?

Jeg har alltid hatet sangen siden den gangen. Gjerningsmennene lot alle synge sangen ved alle tilfeller. For å si det enkelt ønsket de å få alle til å gråte. Jeg kalte den "Djevelens sang" og nynnet aldri en eneste note i noen situasjoner.

Noen tjenestemenn ved tvangsarbeidsleiren sa at Dafa-utøvere som ikke reformerte, likte å synge "Platået til Qinghai-Tibet". Den samme troen på Dafa ga oss faktisk det samme referansepunktet. Jeg var dypt tiltrukket av denne sangen da jeg hørte den første gangen og lærte den mens jeg ble holdt ved varetektsfengslet i Guangzhou. Da jeg følte meg ensom eller trist, sang jeg stille denne sangen i mine tanker. Den brede og stolte tonen fikk meg til å føle et uendelig mysterium og undring over universet. Det vekket fjerntliggende minner og håp, og dermed oppmuntret det meg til å overkomme vanskelighetene og holde ut til slutten.

Vakt Wang Yu ba meg ikke om å synge "Den samme sangen". Hun sa: "Zhang Yijie, syng ”Mor er den beste i verden”." Jeg visste med en gang hva hun prøvde på. Den verste taktikken fra gjerningsmennene ved tvangsarbeidsleiren var å ødelegge utøvernes vilje ved å nevne våre barn. De prøver å få oss til å savne våre barn og familie, for så å anklage oss for å være hjerteløse og for å svikte vår familie. De forteller oss hvor vanskelig livet er for våre familier, hvor mye våre barn savner sine mødre og hvor ynkelige våre små barn er, alt for å få oss til å føle oss skyldige, bebreide oss selv for å bli holdt vekke fra familiene og få oss til å savne våre familier fryktelig, slik at de kan ødelegge vår viljestyrke. De har lykkes med å ødelegge mange utøvere med denne taktikken, og denne sangen har blitt deres trumpkort. Når utøverne sang denne sangen, begynte mange å gråte, og scenen fra filmen der denne sangen ble tatt fra, vil komme levende til syne foran øynene våre og minne oss på det gode familielivet. Noen utøvere klarte ikke å slutte å gråte.

Flere måneder senere observerte og studerte de meg [igjen]. De så meg gå igjennom søvnløse netter og dager uten mat, forskjellige typer med fysisk tortur og mental pinsel, og de så meg bli avmagret. Jeg snakket sjeldent. De trodde jeg hadde nådd grensen for fysisk og psykologisk toleranse. Mennesker er vanligvis på det svakeste under slike tilstander. De tenkte kanskje at de kunne finne et punkt et eller annet sted hvor de kunne knekke meg, så de gikk aldri glipp av en eneste mulighet til å lansere en psykologisk kamp mot meg.

Vakt Wang Yu tvang meg gjentatte ganger til å synge sangen "Mor er den beste i verden." Hun sa: "Du har en sønn og en datter, og du må virkelig savne dem. Jeg hørte at du ble brakt til tvangsarbeidsleiren kort etter at dine barn begynte på høyskole, og da de kom hjem på skoleferie, fant de ikke moren sin. Føler du deg ikke forferdelig? Savner du ikke barna dine?"

Jeg sa ikke et ord. Hun anmodet meg igjen om å synge sangen. Jeg tenkte at jeg må la henne få vite at det der fungerer ikke på meg.

Fotnoter:

1. ”Reformere eller transformere”: Er det samme som hjernevasking og tortur for å tvinge en utøver til å gi opp Falun Gong.

2. "Toleranse": Er en av de tre sentrale prinsippene i Falun Gong – Zhen, Shan, Ren (Sannhet, Medfølelse og Toleranse). Ren kan også oversettes med utholdenhet eller overbærenhet.

3. ”Kollaboratører:” Er tidligere utøvere som har snudd seg imot Falun Gong under hjernevasking og tortur. De blir deretter satt til å assistere under hjernevasking og tortur av andre utøvere.

* * *

Facebook Logo LinkedIn Logo Twitter Logo Email Logo Pinterest Logo

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.