Naboskapskomiteen: Det kinesiske kommunistpartiets organiseringsverktøy mot kinesere

Den mest grunnleggende sosiale organiseringsenheten i fastlands Kina, under direkte kontroll til Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), er naboskapskomiteen. Den er satt opp i hver gate og i hvert lille smug.

Ved å se tilbake på naboskapskomiteens historie kan man oppdage at denne merkelige og plagsomme organisasjonen er nært tilknyttet KKP. Naboskapskomiteene er alltid involvert i enhver ond, nasjonal katastrofe skapt av partiet. Komiteene bærer en maske med "legitimitet" og "omsorg", selv om det egentlig er en ond agent. Den spionerer på og overvåker alle familiene i naboområdet og deres personlige liv, og prøver til og med å komme inn i tankene deres. Komiteen håndhever og iverksetter all politikk som verken er menneskevennlig eller menneskerettslig, helt ned til samfunnets minste enhet. Den opptrer som det onde partiets lange hånd og rekker helt inn i folkets private liv.

Etter at KKP tok over makten, satt det opp den såkalte Naboskapskomiteen i 1950-årene for å ytterligere kontrollere menneskers tanker. Medlemmene var en eller to pensjonerte mennesker som partiet stolte på – hovedsakelig kvinner. De fikk et kontor med ett eller to rom. Disse tillitsvalgte fungerte som meglere i konflikter i familien og i naboskapet, hvor de gikk fra familie til familie og lærte ethvert husholds situasjon og mening å kjenne. De satte opp noen familier som mål for overvåking og rapporterte den samlede informasjonen til partiets øverste nivå i administrasjonsdepartementet. De arrangerte det også slik at en familie overvåket en annen familie, for å skape mistenksomhet mellom disse familiene og slik gjøre det mulig for dem å samle inn mer privat informasjon. Under de politiske bevegelsene de "Tre anti-kampanjene," de "Fem anti-kampanjene," (1) "Anti-høyrebevegelsen" (2) og "Det store spranget" dirigerte KKP komitésekretærene, på forskjellige nivåer som arbeidet for partiet, personlig arbeidet til naboskapskomiteene. De utstedte instruksjoner, satte utvalgte familier under enda strengere overvåking og økte hyppig trakasseringen ved å dra til disse familienes hjem. De innbyggerne som i begynnelsen trodde at naboskapskomiteen virkelig ville hjelpe mennesker, begynte gradvis å forstå dets virkelige ansikt. De sa alle at den gamle damen fra naboskapskomiteen var der for å få mennesker opp i problemer.

Med partiets sterke støtte ble naboskapskomiteen enda mer aggressiv i 60-årene. Den hang offentlig opp "Det og det Naboskapskomité-området"-meldinger og styrket i mellomtiden det onde partiets kontroll. De utropte en pensjonert arbeider eller en pensjonert soldat fra militærtjenesten til leder. Antallet medlemmer økte også til tre eller fire mennesker, som fikk oppdrag i henhold til tanker, kvinnesaker, mekling og andre saker. De satte opp individuelle ansvar og sentraliserte lederskapet og overvåket strengt hvert eneste familiehushold og hver eneste person.

Den "Store hungersnøden" i 60-årene, "Rense bort de fire gamle" (3) og "Kulturrevolusjonen" var skapt av KKP som et middel for å få mer bindende kontroll over mennesker. Under denne tiden kunngjorde KKP at naboskapskomiteen var den ledende organisasjonen på grasrotnivå med en viss administrativ autoritet. Dette satte opp ytterligere spilleregler for reguleringer som gikk mot menneskerettighetene. Fra og med den tiden koblet KKP opp telefoner for komiteene og sendte dem offisielle dokumenter og aviser. Uansett når disse komitémedlemmene oppdaget noen de trodde var "ikke trygge," fikk de en direkte linje til politiet, og etter bare noen få minutter ankom agenter fra politistasjonen.

I 70-årene oppsummerte KKP et sett med torturmetoder fra den kaotiske "Kulturrevolusjonen". Partiet tok i bruk disse hatske metodene gjennom naboskapskomiteens administrasjon, som ledet naboskapet gjennom å registrere alle innbyggerne i registreringsboken. Denne boken ble synkronisert med boken i den lokale politistasjonen. Hver gang de trodde noen tilhørte et "fremmed element", et "farlig element", eller om det var noen som ikke fulgte deres bestemmelser, ville de kontakte det lokale politiet, som ville sende slike mennesker til hjernevasking. De satte til og med mennesker direkte inn i tvangsarbeidsleirer gjennom forskriftene om "Omskolering gjennom arbeid". Det er denne komiteen partiet hyller, den såkalte fortrolige organisasjonen – naboskapskomiteen – som egentlig skulle bli kalt Den onde komiteen.

Forfølgelsen av folket under studentbevegelsen i slutten av 80 årene førte til at tusenvis av familier mistet familiemedlemmer, og såret har enda ikke grodd. KKP utviklet en ytterligere måte å nyttegjøre seg av naboskapskomiteen. Naboskapskomiteene holdt et øye med overvåkingen av de foreldrene som mistet sine barn i bevegelsen. De holder fortsatt på med denne overvåkingen, til og med nå. De kjenner svært godt til situasjonen til disse familiene og hvordan de tenker. Naboskapskomiteen vil rapportere det minste tegn til noen som helst form for "problemer" direkte til partiet. Uten tvil påfører dette en ekstra ulykke til disse familiene som lider. Naboskapskomiteen fikk instruksjoner og autoritet fra partiet til å stille spørsmål til de studentmedlemmene som hadde vært involvert i demokratibevegelsen i 1989. Komiteen opptrer i den onde rollen med å trakassere og skade mennesker.

I 90-årene utviklet naboskapskomiteen seg til en medskyldig organisasjon som koblet sammen politistasjoner, Det patruljerende sikkerhetsvaktkontoret og byens rettshåndhevende kontor. Partiet skaffet avansert kommunikasjonsutstyr til naboskapskomiteene og skaffet tre til fem politibiler av forskjellig slag. Ved å rekruttere PhD-studenter, Masterstudenter og Bachelor-studenter til å være medlemmer av komiteen, prøvde lederne å gi verdighet og status til denne organisasjonen. For eksempel samarbeidet en naboskapskomité med byadministrasjonen om å samle såkalte beskyttelsespenger fra mindre kjøpmenn. Når de blir møtt med protester, har komitémedlemmene støtte fra en organisert kriminell gruppe. Mennesker føler seg kanskje oppbrakt, men de tør ikke å snakke. Fra en annen synsvinkel har kinesere personlig erfart partiets grusomhet under naboskapskomiteens korrupte handlinger. De har derfor erfart den dypt gjennomtrengte, onde naturen til partiet

I spesielt en hendelse manifesterte naboskapskomiteen fullt ut sin rolle som en skurkaktig og ond organisasjon. Det var den 20. juli 1999 da partiet tok i bruk en fabrikkert historie for å baktale, ærekrenke og diskriminere Falun Gong, og lanserte den mest brutale forfølgelsen. Falun Gong hadde bare introdusert prinsippene om Sannhet, Medfølelse, Toleranse til folk. Men naboskapskomiteen begynte å føre bøker og registrere alle utøverne i området. De holdt oversikt over Falun Gong-utøvere i en lang periode, fulgte nøye med dem, avlyttet telefonene deres, deltok i søk av utøveres hjem, og til og med assisterte i ulovlige arrestasjoner, sendte folk til tvangsarbeidsleirer, delte ut ulovlige kriminelle dommer og andre foraktelige handlinger. Naboskapskomiteen spredde løgner om Falun Gong i sitt nærmeste område og forledet innbyggerne til å samarbeide med dem om forfølgelsen.

Etter å ha hatt svært fryktelige erfaringer i over femti år tenker folk nå gradvis på nytt igjennom partiets bedragerske teorier og våkner også opp til funksjonene til en av partiets elementer – naboskapskomiteen. Spesielt, Falun Gong-utøveres sannhetsforklaringer har tydelig avslørt partiets onde natur. Ved å se tilbake på enten sin egen eller en annen families år med smertefulle erfaringer i hendene på KKP blir en ting spesielt klart – KKP har begått utallige forbrytelser under dets utallige politiske bevegelser, og de går til og med så langt at de tør å gå mot Falun Dafa, den universelle loven. Partiet er ekstremt arrogant og egosentrisk. Det onde gjenferdet, i stadig forandring, vil med sikkerhet bli eliminert og alle dets medskyldige vil bli strengt straffet!

Fotnoter:
1. De "Tre anti-kampanjene" (1951) og "Fem anti-kampanjene" (1952) er reformer som ble satt igang av Mao Zedong og som ga seg ut for å fjerne blant annet såkalte "statsfiender".

2. "Anti-høyrekampanjen" – inkluderer en serie kampajer på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet som gikk ut på å renske ut anklagede "høyreorienterte" innen kommunistpartiet.

3. "Rense bort de fire gamle" – det vil si gamle ideer, gammel kultur, gammel sedvane og gamle skikker (Se "Ni kommentarer om Kommunistpartiet" side 104. Kan lastes ned gratis på norsk på: http://ninecommentaries.com, klikk "Other languages" øverst til høyre og finn norsk oversettelse litt ned på siden )