Kinesisk kultur: Stillheten i kinesiske landskapsmalerier

Det var en fin høstkveld under Mingdynastiet (1368 e.Kr-1644 e.Kr), sent på 1500-tallet, at den lærde tjenestemannen Li Minbiao (1515 e.Kr-1581 e.Kr) gikk forbi en venns hus. Vennen eide et 200 år gammelt landskapsmaleri på rull av kunstneren Zhao Yuan.

Landskap. Sent 1300-tallet av Zhao Yuan. Foto: Metropolitan Museum of Art En detalj fra kunstverket av bosettingen under fjellet

“Bambulund”. Sent 1300-tallet av Shen Xun. Foto: Metropolitan Museum of Art

Som vanlig på den tiden var det avsatt plass til en innfelt kolonne til venstre i bilderullen. Der kunne intellektuelle og kunstkjennere kommentere eller skrive tanker om kunstverket. Imponert over Zhaos verk skrev Li et kort dikt på kolofonen for å dokumentere sin transcendentale opplevelse.

Fritt oversatt fra engelsk:
"… På en høstlig markedsdag
Så jeg betydningen av dette bildet av vann og fjell;
Med en bølge av kald vind kjente jeg plutselig at mitt sinn åpnet seg,
Angrepet av hard frost, når løvet forlot greinene ..."
*

Forfatteren Li var en pennførende mann som hadde fortjent sin plass i Mings regjering, med en offisiell litteratureksamen. I disse versene hyller han kunstneren som klarte å avbilde alle landskapets detaljer i et bilde som bare er 20 cm høyt. Han betoner spesielt hvor oppløftet og rolig han føler seg foran kunstverket.

Når han betrakter Zhaos landskap, forflyttes han, om bare for et øyeblikk, bort fra sine rutiner og alle verdslige bekymringer som jaget hans sinn. Gjennom denne visuelle interaksjonen kunne han betrakte kunstverket mentalt og kjenne den stillheten som elven, fjellet, vegetasjonen og det isolerte bostedet utstrålte; den idealiserte, ensomme livsstilen som mange intellektuelle som ham, ønsket.

Kunst i en tid med politisk uro
Zhao Yuan som malte bildet, var også intellektuell. Han levde under Mongol-veldet (1271 e.Kr-1368 e.Kr), som var en urolig tid i Kina. Zhao var mest kjent for maleriene sine og malte i en landskapstradisjon som dominerte de intellektuelle kretser på den tiden. I de foregående dynastiene, Tang (618-917) og Song (960-1279), hadde sjangeren gradvis personifisert de lærde mennenes lengten etter naturen og deres ønske om å flykte fra den verdslige verden de levde i, og søke etter en høyere åndelighet.

Song dynastiet var imidlertid infisert av korrupsjon og mistet smått om senn kontrollen over landet til mongolene. Den konvensjonelle konfusianske karriereveien i offentlig tjeneste ble mer og mer begrenset for de intellektuelle. Som en følge av dette avtok deres politiske ambisjoner, og disse skrivende menn ble desto mer drømmende.

Idealet med å oppnå en høy regjeringsposisjon gjennom intensive studier for å ta hånd om staten og etablere et rettferdig styre, ble uoppnåelig. De intellektuelle herrer, som tidligere satt i regjeringsposisjoner, begynte å isolere seg. De forsøkte å forfine seg selv og sine familiers framtoning og tanker i henhold til den tradisjonelle moralstandarden.

Zhao Yuans "Landskap"
I dette verket, som så mange kunstverk i samme sjanger som ikke hadde noen tittel, fulgte Zhao Yaun den tradisjonelle modellen for landskapsmalerier som ble perfeksjonert under Song dynastiet. Han tilførte likevel en moderne 1300-talls-vri med kalligrafisk ekspressivitet.

Den sterke kontrasten mellom det intense visuelle naturdramaet og de fredelige menneskefigurene viser seg gjennom det monumentale fjellet i sentrum og den fredelige boligen som dukker opp bak. De små menneskene midt i den fantastiske, sublime naturen ter seg med en så avbalansert ro at de virker ubekymret over verdslige ting.

En skikkelse sitter og leser i paviljongen, mens en annen beveger seg langsomt omkring på gården. Noen streifer ensomt omkring i skogen. Kanskje han stille iakttar naturen? Et blikk på dette maleriet er nok til å dra betrakteren inn i bildet; inn i en verden der den hvinende vinden mykt hvisker i løvet ovenfor og der elven strømmer nedenfor, der fuglene kvitrer og skogen er full av fuktig aroma av jord. Kort sagt: maleriet har en beroligende virkning på betrakteren.

To malerier
Det finnes enda et kunstverk på samme bilderull, et maleri av en bambuslund ved vannet som er malt av Shen Xun. Det finnes ingen mennesker i dette maleriet, og den fjellet i bakgrunnen er knapt synlig.

I følge en annen kommentar i kolofonen, ble de to maleriene satt sammen i 1562 fordi de hadde visse "vesentlige likheter i utstråling og smak", til tross for at de har helt ulike komposisjoner og motiver. Zhaos tunge landskap fyller nesten hele billedflaten, mens Shens bambus fremstår utsøkt og lett. At det inneholder så mye luftrom, gir maleriet en mulighet til å puste.

Kanskje er det roen i begge maleriene som har ført dem sammen? Det virker som bambusens stillhet og menneskenes uvirksomhet taler samme språk; de formidler en stillhet som de intellektuelle kunstnerne som levde isolert, opplevde. De underholdt seg gjerne med naturen, kunnskap og kunst, og i slike øyeblikk spiller hverken berømmelse eller velstand noen rolle.

De to kunstnerne gav uttrykk for sin mentale tilstand i maleriene. Kun en person med et rolig hjerte kan skildre en slik dyp stillhet. Denne roen berørte betrakterne på 1500-tallet så mye at de bestemte seg for å sette sammen disse to maleriene.

I 1734 bestemte en annen lærd mann at kombinasjonen av disse to maleriene skulle hedres med fire kinesiske tegn i bilderullens vignett: "Zhao og Shen forent i harmoni".

Billedrullen er en del av utstillingen "Streams and Mountains without End: Landscape Traditions in China" på The Metropolitan Museum of Art i New York.

Oversatt etter:
https://www.theepochtimes.com/chinese-landscapes-of-tranquility_2936932.html
Engelsk versjon:
https://www.theepochtimes.com/chinese-landscapes-of-tranquility_2936932.html

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.