Kinesisk kultur: Kineserne hadde tidlig avanserte vaskemetoder

Renslighet har alltid vært en viktig del av den kinesiske kulturen. Metoden for å vaske seg selv og klærne sine før det fantes rennende vann og vaskemidler, var betydelig mer avansert enn man skulle tro.

Kinesiske kvinner som vasker klær i gamle dager (Illustration: WeChat) Gleditsia Sinesis-tre. (Foto: We Chat) Nyskapende badebønner av en kinesisk internettbruker. (Foto: Sina Weibo)

Under Zhou-dynastiet for ca 3000 år siden oppdaget kineserne at aske fra enkelte planter kunne brukes for å fjerne fett. Metoden er dokumentert i Ritualer av Zhou, som er et hellig dokument som beskriver religiøse seremonier i det tidlige kinesiske dynastiet.

Kao Gong Ji er et dokument fra slutten av Zhou dynastiet ca 700 - 221 f.Kr. Dette dokumentet redegjør for hvordan rengjøringsmetodene har utviklet seg med tiden. Aske fra planter ble blandet med skjell, noe som gav en alkalisk substans som kunne fjerne flekker på lys silke.

Naturlig saponin
Senere oppdaget kineserne at naturlig saponin kunne utvinnes fra aske av pil-urt og mal-urt. Metoden ble utbredd i begynnelsen av Han-dynastiet (206 f.Kr-220 e.Kr). Om lag tusen år senere, under Jin-dynastiet, hadde man stykker med saponin for salg. I Beijing fantes det butikker som spesialiserte seg på fruktformede, velduftende saponin-stykker, helt fram til kommunistregimet overtok på 1950-tallet.

Et annet primitivt rengjøringsmiddel dukket opp i østre Kina under Song-dynastiet (1127e.Kr-1279 e.Kr). Da knadde man mel fra Gleditsia Sinesis-treet til appelsinstore baller. Ballene avgav skum som var effektivt mot smuss og flekker. Det kinesiske ordet for ball er feizao og brukes fremdeles i moderne tid. Det betyr «såpe».

Menneskene i det gamle Kina, som i andre land, hadde ikke tilgang til store mengder varmt vann å bade i. Under Qin-dynastiet (221-206 f.Kr) ble vannet som ris ble vasket i, brukt til å vaske ansikt og hår. Sima Qian som er en berømt historiker under Han-dynastiet, skrev om en av keiserinnens familie som var så fattig at den yngste broren hennes ble solgt da de var små. Før han forlot familien, ba hun om å få risvannet som var til overs for å vaske brorens hår.

Badebønner
Men kineserne kunne bedre enn som så. En slags kroppssåpe som ble kalt «badebønner» ble brukt under de Nordlige og Sørlige dynastienes periode (450-589 e.Kr). De ble laget av bearbeidede bukspyttkjertler fra gris og er dokumentert i et medisinsk verk skrevet av den berømte legen Sun Simiao under Sui- og Tang-dynastiet.

Sun Simiao beskriver hvordan bukspyttkjertelen tømmes for blod og gnis til en «kake» som blandes med beinmel og duftemner. Ved bruk utsondres matsmeltingsenzymer som har en skummende effekt sammen med saponinet og lecitinet i bønnene. Produktene rengjør huden og tilfører også næring.

Senere ble det utviklet flere versjoner av badebønner for å vaske kroppen, ansiktet og klærne. Sun Simiao anbefalte produkter som prismessig var overkommelig både for fattig og rik.

Under Ming- og Qing-dynastiet ble badebønnene forbedret med strøsukker og smeltet grisefett. Beinmelet ble litt etter litt erstattet med natriumkarbonat (vaske- eller krystallsoda). Den endelige formen til de gamle kinesiske rengjøringsmidlene har faktisk stor likhet med industrifremstilt såpe.

Oversatt etter:
https://www.epochtimes.se/forntidens-kineser-hade-ovantat-avancerade-tvattmetoder-1

Du er velkommen til å skrive ut og sirkulere alle artikler som er publisert på Clearharmony, men vennligst oppgi kilden.